Fotball og politikk

Daniel H. Strand skrev her om dagen en meget god twittertråd om fotball og politikk, som jeg har fått lov å publisere her som gjesteblogg:

Idretten kan og må selv ta ansvar

Faksimile: til.no

De siste dagers debatt om norsk deltakelse i Qatar-VM gjør meg stolt av å være del av norsk idrett. Med Tromsø Idrettslag i front, og fulgt av forslag fra menige medlemmer som gjennom respektive årsmøter i klubber som Rosenborg, Brann og Vålerenga tar til orde for å ikke delta i skammens VM, viser vi at idrettsdemokratiet faktisk fungerer.

Nettopp at hver klubb har en stemme på fotballtinget gir norsk idrett en glimrende posisjon til å faktisk velge å ikke reise til Qatar. Klubbene våre er eid av medlemmene, og forbundet er i sin tur en sammenslutning av disse klubbene. Det er ikke aksjeselskaper med adresser i Dubai, Emiratene og USA som styrer klubbene våre. Derfor kan vi gå i front, og dermed få med oss andre land til å avstå fra et VM bygd av hittil 6500 døde gjestearbeidere. Fotballpresidenten forstår ikke hvilken sjanse vi har her.

Myten om den upolitiske idretten

Det er lett å forstå at Fotballforbundet er havnet i en vanskelig situasjon. AVi har en gylden årgang, med gode muligheter til å kvalifisere oss, med store summer på spill for forbundet. Mitt personlige offer er «kun» at jeg ikke skal se ett sekund av dette på TV, mens spillernes offer vil være å kanskje ikke få delta på fotballens største scene i løpet av sine korte karrierer. Det jeg ikke forstår, er Fotballforbundets offisielle uttalelse om at idretten er politisk uavhengig. I en kronikk publisert på NFFs sider finner vi følgende utsagn:

«Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass. Siste gang idretten boikotten et mesterskap var Moskva OL i 1980.»

AIFs fane.
Kilde: Arb.partiets flickr
CC BY-NC-ND 2.0

Forbundet spør retorisk om «boikott er riktig virkemiddel». Det er faktisk vanskelig å fatte hvor historieløse president Terje Svendsen og styreleder i Norsk Toppfotball Cato Haug er med denne uttalelsen. Norsk idrett hverken er eller har vært politisk uavhengig. Norges Idrettsforbunds forløper, Centralforeningen, hadde som hensikt å bedre forsvarsevnen og ble finansiert av Forsvarsdepartementet. Fra 1924 til 1945 var norsk idrett delt i to, med et eget idrettsforbund for arbeidere i Arbeidernes Idrettsforbund mens Landsforbundet organiserte de borgerlige idrettslagene. 

Det var først da Nasjonal Samling og nazistene ville bruke idretten til propagandaformål at de ulike idrettsforbundene fant sammen. Norsk idretts kanskje største prestasjon gjennom tidene fant faktisk sted i krigsårene, og da i form av en boikott! Ikke bare nektet klubber og utøverne å trene og konkurrere, publikum nektet også å se på. De nektet til og med å tippe! Dette er de eneste årene tippeselskapet har gått med underskudd.

Er det å være upolitisk? Eller var kanskje noen formål viktigere enn konkurransen?

Det er også litt vanskelig å vite om de utelukkende viser til norsk idrett, men når man først omtaler boikotten i OL 1980 blir det rart å hoppe bukk over at østblokklandene med unntak av Romania boikottet OL 1984 i Los Angeles som respons.

Forbundet spør hvor grensen går

Faktisk er det mer relevant å trekke paralleller mellom en boikott av Qatar og en annen ikke helt ukjent idrettsboikott som forbundet ikke trekker fram: boikotten av det sørafrikanske apartheidregimet. Sør-Afrika nektet fargede utøvere å delta under deres flagg og brøt derfor med idrettens grunnideer. Idretten svarte med å utestenge dem, helt til apartheid ble avviklet. De ble til og med kastet ut av IOC.

Nettopp her finner man i mine øyne grensen for hva idretten skal mene noe om. Fotballpresidenten har rett i at idretten ønsker å være politisk uavhengig, men det må forstås som at man ikke skal la seg instruere av politiske myndigheter og bli f.eks. et utenrikspolitisk verktøy for dem. Vi boikotter ikke OL i Kina selv om Kina skulle slutte å kjøpe laks av oss, eller om de fengsler sine journalister. Det er rett og slett ikke idrettens oppgave, og da må man heller bruke idretten til å fremme dialog. Men når det er selve idretten som misbrukes, og i Qatars tilfelle hvor infrastrukturen bygges av slaver, da må faktisk idretten selv stå opp og si at dette VM vil vi ikke ha.

Hvis ikke grensa skal gå med 6500 døde gjestearbeidere, hvor skal den da gå?

Det er ikke for sent å snu, Terje Svendsen. 

Kanskje er det greit å gjøre det før fotballtinget tvinger det fram?

Jeg jobber som daglig leder i Skeid, men dette er mine private meninger. Skeids medlemmer skal få bestemme hva Skeid mener om VM i Qatar, og vil bli invitert til å melde sine synspunkter til klubben.