Etter lørdagens seier over Sogndal var det nok med et visst favorittstempel Kongsvinger hadde satt kursen mot hovedstaden for neste trinn i OBOS-ligaens kvalifiseringspyramide. Motstander var «Kåffa», som etter den grusomme generalprøven hjemme på Ekeberg forrige uke nå tok imot hedmarkingene på Vålerengas hjemmebane ved Helsfyr T-bane. Dit hadde også jeg forvillet meg, og før kampen startet hadde også Mattis og Stig André tatt plass ved min side i den sure vinden.
Ut fra startblokkene var det gjestene som var et lite hakk kvassere både på tribunen og på banen, men fotball handler i siste instans om å score mål, og det var det ikke de som gjorde. Etter ca 23 minutter fikk Christian Brix ballen i mål etter at en lagkamerat mistet fotfestet så et skudd ble til en pasning, og hjemmelaget hadde virkelig ført «Profetene» til himmels.
Bortelaget fortsatte å fremstå best, men de helt store sjansene lot vente på seg, og det som kom av sjanser ble stoppet av en god KFUM-keeper, godt hjulpet av et solid forsvar. De flere hundre på bortefeltet måtte dermed se lagene ta pause med 1-0 på tavla (og 44:15 på stadionuret!).
Etter en pause hvor de mest rutinert gikk og vasket hendene i varmt vann for å klare seg gjennom andre omgang kom kampen i gang igjen. Det gjorde til min store frustrasjon ikke stadionuret. Etter et lite kvarter var målscorer Brix byttet ut med skade, og noen hadde tydeligvis mens han fikk behandling funnet manualen til stadionuret. Etter to-tre forsøk fikk man stilt klokka og startet den ca fra 62. minutt.
Kongsvinger hadde nå lagt voldsomt press på hjemmelaget, og omtrent alt som skjedde foregikk foran bortefansen som sto bak KFUMs mål. Igjen vartet mannen i gult opp med noen herlige redninger, og etter omtrent 74 minutter skjedde det som ofte skjer når et lag desperat jager scoring. KFUM fikk gjennomført en flott kontring, og vips så sto det 2-0. Assistentdommer ble umiddelbart overfalt av rasende Kongsvingerspillere som mente angrepet skulle vært avvinket for offside, men det eneste de fikk ut av protestene var et gult kort.
Etter dette gikk futten litt ut av KIL-spillerne, og tross noen ville raid fra den komorske (Heter det det når man spiller for Komorene?) landslagskeeperen som et par ganger prøvde seg på noen Manuel Neuer-etterligninger framme ved midtbanen ble det ikke flere scoringer. Kampen endte 2-0, og nedslåtte glomdøler returnerte slukøret hjemover, mens hjemmelaget feiret med supporterne og ga seiersintervjuer. Oppgjøret til helga mot Start kan fort bli en spennende affære!
For femte eliteserierunde på rad skulle jeg se TIL-kamp, en aldri så liten personlig bestenotering. Isberget hadde satt opp minibuss, så med Kent Roar bak rattet ble kursen satt sørøstover til Telemark.
Etter litt feilnavigering kom vi til slutt fram til stadion, og ble som vanlig godt mottatt på supporterpuben Fort Falkum. Hit kom også sportssjef Svein Morten en snartur og hilste på, før jeg snek meg inn på handikaptoalettet for å skifte på meg litt mer klær før kampen tok til.
På plass på et usedvanlig glissent stadion leverte vi på bortefeltet slettes ikke så verst, og det gjorde jammen ikke de for anledningen blåkledde ute på banen heller. Dessverre kom det ikke noen scoringer fra TIL, og da hjemmelaget like før pause gikk opp i 1-0 føltes det svært svært tungt!
I pausen ble det tid til litt surmuling, men vi prøvde etter beste evne å mobilisere fra tribuneplass igjen etter hvilen, men jammen kom ikke 2-0 etter et kvarters tid. Nå var vi plutselig på kvalikplass på tabellen, og det ble veldig mørk stemning på tribuna.
Med ti minutter igjen å spille fikk TIL straffe. Onnis skudd ble reddet, men heldigvis var Magnus Andersen først på returen og satte den i mål. Skulle det likevel bli poeng i Skien?
Foto: Andreas Rørslett
Dessverre, flere scoringer ble det ikke, og jeg måtte geleide en svært skuffet Arne tilbake til bussen for en tung hjemtur. Heldigvis har TIL fortsatt alt i egne hender i en rekordjevn bunnstrid. Med seier over Stabæk, så er man trygge. Med uavgjort eller tap, så kan det fort bli besøk til Grorud, Ågotnes, Åsane og Stjørdal i jubileumsåret 2020.
Lørdag, og første kamp i årets opprykkskvalik fra OBOS-ligaen, så da satte jeg kursen østover. Tok først en avstikker over grensa for å fylle opp vaniljecola-lagrene, før jeg returnerte til festningsbyen. Jeg parkerte ved stadion, og ruslet ned til ei kro i nærheten hvor jeg trodde jeg skulle ta et lett lite måltid før kamp. Så feil kan man ta! Pytt i panne-en jeg kjøpte var massiv, og jeg var stappmett da jeg kledde på meg noen fler lag klær og tuslet tilbake til Gjemselund.
Etter en prat med vaktsjefen og et kjapt møte med KILs maskot tok jeg plass på motsatt tribune av sist jeg var på kamp der, da værvarselet var såpass positivt at jeg forventet å klare meg fint uten tak over hodet. Ved innmarsj fikk vi et solid pyro-show fra hjemmesupporterne, før det braket løs ute på banen.
Det første kvarteret var ganske jevnspilt, med kanskje den største sjansen til gjestene. Like etter klokka hadde passert 16 spilte minutter ble så en smart corner konvertert til mål, og det sto 1-0
Resten av omgangen var nok hjemmelaget et lite hakk kvassere, så det var ikke ufortjent at det fortsatt var hjemmeledelse til pause. Pausen brukte jeg til å få opp både kjernetemperatur og fingertemperatur ved å benytte meg av tilbudet om gratis buljong.
Første halvdel av andre omgang var det igjen ganske jevnt, og med tjue minutter igjen av kampen kom jeg med en riktig spådom: Det kan bli skummelt for hjemmelaget å legge seg bakpå nå og prøve å ri inn ledelsen. Sogningene hadde flere store sjanser mot slutten av kampen, og da et par mann forlot tribuna litt før kampen var over ble de spurt av en lett pessimistisk bekjent om de ikke skulle se ekstraomgangene?
Tross store sjanser til utligning, det ble ikke flere scoringer, så vi 1433 som var til stede kunne etter 6 lange overtidsminutter se de hvitkledde synke fortvilt sammen, mens hjemmelagets spillere kunne juble sammen med supporterne for avansement til bortekamp mot KFUM kommende onsdag.
Jeg forlot stadion, og satte kursen tilbake til Oslo på mørke og våte europaveier, glad for at jeg hadde kledd meg bedre enn denne vakta som så ut som hun holdt på å fryse ihjel da kampen var over.
I min søken etter kamper å se nå på tampen av sesongen ble jeg tipset om at i påvente av at opprykkskvaliken skulle starte hadde KFUM invitert Skeid til treningskamp på sin hjemmebane. Jeg brukte derfor sjefens kontor som garderobe før jeg forlot jobb, fikk på meg noen ekstra lag klær, og tok bussen til det som skulle vise seg å være et tåkelagt Ekeberg.
Spaserte inn på stadion, og oppdaget til min store glede at pressetribunen var ledig, så for å holde meg nogenlunde tørr i det fuktige været rømte jeg inn der. Litt før avspark fikk jeg selskap av Norlink86 som i likhet med meg hadde tilbragt helga i Tyskland, så det var nok av historier å utveksle mens vi så på at banemannskapet febrilsk prøvde å fjerne vann fra banen med en traktor.
Da kampen ble sparka i gang var det første som skjedde at tåka tetna så vi nesten ikke så over banen. Det letna likevel litt da 0-1 kom etter seks og et halvt minutt, så KFUM-forsvaret kan definitivt ikke skylde på sikten for baklengsmålet. Skeid hadde til da vært det kvasseste laget, så det var absolutt ikke ufortjent med ledelse for de sortkledde.
Også resten av omgangen syntes jeg Skeid taklet de mildt sagt utfordrende forholdene best. KFUM sluttet ikke å prøve å spille langs bakken, men det var faktisk helt umulig å få til. Enhver ball som skulle trille mer enn en halvmeter var dømt til å stoppe i en vanndam på veien, og det burde hjemmelaget definitivt klart å tilpasse seg. Det ble ikke flere scoringer før pause, og traktoren tok en ny runde med å brøyte vekk vann for å prøve å bedre forholdene noe.
Etter pause hadde KFUM sin beste periode i kampen, og nå lettet også tåka noe. Til gjengjeld økte det på med regn, så jeg var glad jeg hadde paraply med da jeg forlot pressetribunen i et forsøk på å få noen bilder også fra andre vinkler. Mens jeg sirklet rundt banen på jakt etter blinkskudd prøvde spillerne på det samme inne på matta, men de lot vente på seg. I det jeg hadde passert begge lags trenerbenker og sagt hei til Tom Nordlie kom det en massiv tåkesky rullende inn over banen.
Det ble så tett tåke at jeg begynte å lure på om det faktisk var en fotballkamp her, eller om det bare var noe jeg hadde drømt. Heldigvis hørte jeg smått noen lyder ute fra kunstgresset, men jeg var litt bekymret for om vi ville oppleve det samme som da jeg var på Manstad og dommeren ville avbryte kampen.
Dagens dommer må ha hatt en radar eller noe, for han lot til å synes det var uproblematisk å spille videre i den tette tåka. Det kom heldigvis få klager fra spillerne også, og med et lite kvarter igjen av kampen entret jeg igjen pressetribunen for å se slutten av kampen.
Drøyt ti minutter før slutt gikk Skeid opp til 0-2, før hjemmelaget muligens ble snytt for straffe (Skeidsupporter Malak SJ som ikke var til stede mente selvsagt at dommeren gjorde rett). Rett før klokka viste 86 minutter kom også 0-3, og det ble veldig klart at KFUM har en del å jobbe med siste uka (samt håpe at dreneringa på Intility Arena der kampen skal spilles er bedre enn den på KFUM Arena)før de møter vinneren av helgas kamp mellom Kongsvinger og Sogndal.
Kampen endte 0-3, og jeg fikk min groundhopperkollega til å svippe meg til Lambertseter hvorfra jeg tok bussen hjem.
Etter et drøyt kvarters gåtur gjennom skogen fra dagens første kamp dukket det etter hvert opp noen hus, og plutselig var jeg i Frankfurt-forstaden Schwanheim. Fant trikkestoppet, og innså at jeg nok ville komme til stadion omlag ti minuttter ut i kampen, men konkluderte med at det kunne jeg nok fint leve med. Hoppet derfor av like ved hotellet jeg bodde på på min første Frankfurt-fotballtur, og gikk i retning Kunstrasenplatz Hahnstrasse hvor TSG Niederrad tok imot Türkischer SV Bad Nauheim til kamp på nivå sju.
Da jeg kom fram oppdaget jeg at en haug med spillere var i oppvarming rundt banen, og fikk bekreftet min mistanke fra mannen som hadde en kioskbenk: Forrige kamp var forsinket, så det var nok ennå 5-10 minutter igjen til avspark i kampen jeg skulle se! Jeg fikk dermed med meg noen dramatiske sluttminutter i kampen FC Frankfurt City - Dynamo Frankfurt, uten at jeg helt vet hvordan det endte.
Da «min» kamp endelig kom i gang var det gjestene som var klart best fra start, og det var velfortjent da 0-1 kom på et frispark etter en corner i det 18. minutt.
Like etter en gubbe kom på inngangspengeinnkrevingsrunde (4 euro måtte jeg ut med) kom så 0-2 på et hjørnespark ettter nøyaktig 33 minutter. Fortsatt en velfortjent ledelse.
0-2 sto seg til pause, og jeg la ut på et lite rekognoseringsraid i nærheten for å se om det kunne finnes noen snarveier til S-banestasjonen i Niederrad som jeg måte til etter kampen for å komme meg til flyplassen. Jeg måtte slukøret konkludere med at alle dører og porter i nordenden av friidrettstreningsanlegget var trygt låst, så jeg benyttet anledningen til å tisse litt i en busk før jeg gikk tilbake til fotballbanen for å se andre omgang.
Hjemmelaget gikk hardt ut etter hvilen, og etter knappe ti minutter lønte dette seg. En grønnkledd spiller ble felt foran motstandernes mål, og 1-2 kom på straffespark.
Det begynte etter hvert å bli litt ampert ute på banen, og jeg må berømme dommerne for å håndtere det hele på en god måte. Spesielt i en situasjon hvor det var litt knuffing ettter en takling imponere den diskrete kommunikasjonen mellom hoveddommer og AD1 meg.
I det 65. minutt kom 2-2 litt fra distanse, og nå var hjemmelagetts menn virkelig i fyr og flamme. En meget sterk opphenting etter en førsteomgang hvor de nærmest hadde vært statister.
Etter 73 minutters spill nytta det ikke lenger med diskrete håndsignaler mellom dommerne. AD1 ba hoveddommer komme bort til seg, og etter at de hadde snakka sammen litt fikk en av gjestenes spillere direkte rødt kort. Nøyaktig hva som skjedde aner jeg ikke, men ut måtte han.
I det jeg trodde at nå kunne kanskje hjemmelaget klare å fullføre snuoperasjonen fikk de en kalddusj som var enda kraftigere enn den det tiltagende regnet kunne gi. Gjestene fikk straffespark, og dette ble hamret i mål til 2-3 med under 12 minutter igjen på klokka.
De sise drøye ti minuttene bølget spillet fram og tilbake, men hjemmelaget var nok nærmere utligning enn hva gjestenes ti mann var å sette spikeren i kista. Lettelsen var derfor enorm hos de sortkledde da dommeren etter fire minutters overtid blåste av og det fortsatt sto 2-3.
Jeg hastet avgårde til S-banen, fikk ett glimt av Waldstadion (Eller Commerzbank-arena som noen liker å kalle den), og kunne sette nesen nordover til Norge igjen etter en deilig groundhoppingshelg!
Etter lørdagens utskeielser (kamp 1, kamp 2, kamp 3) la jeg frisk og opplagt ut på spasertur søndag morgen fra hotellet til jernbanestasjonen. Fikk på veien både hørt ferdig Pyro & Pivo-episoden om Lars' eskapader i Sør-Amerika, og begynt på Heia Fotball med Mina som gjest. Toget kom bittelitt forsinka, men da vi kom til Köln skulle forsinkelsen bli betydelig større. Togsettet nektet rett og slett å la dørene åpne seg, og hun DB-dama ute på perrongen så mer og mer frustrert ut. Vel vel, til slutt kom vi da til Frankfurt, og jeg ga etter hvert opp å prøve å finne noe kollektivt til dagens første destinasjon, men kjøpte et dagskort for å komme meg vekk derfra etter kampen, og tok så taxi inn i tjukke skauen rett nord for flyplassen. Her ble jeg sluppet av på anlegget til Germania Schwanheim, som både hadde en gressbane og en kunstgressbane, men i dag var det kunstgresset som var åsted for nivå 6-kamp mot Eltville.
Før kampen stakk jeg innom på vertshuset som lå i klubbhuset og fikk meg en bit mat og litt å drikke, og det var faktisk så behagelig at jeg nesten vurderte å bare bli der inne. Jeg hadde jo tross alt utsikt til en flik av banen fra vinduet? Fornuften tok overhånd, og jeg trakk ut for å se kampen fra der man skal se kamp fra: Rett utenfor linja. (For øvrig takk til de som drev vertshuset for at at jeg kunne la bagasjen stå der underveis.)
Rett før klokka to kom dommere og spillere løpende sammen inn på banen, og etter et raskt myntkast var vi i gang. Hele første omgang var variasjoner over temaet «hjemmelaget har mest ballbesittelse mens bortelaget har de største sjansene». Ingen mål før pause.
Etter hvilen slo flomlysene seg på, og om det var dette som trengtes for vertskapet vet jeg ikke, men i løpet av de første 12-13 minutttene av omgangen tror jeg de lagde flere scoringssjanser enn de hadde hatt i hele førsteomgangen. Regnet tiltok nå noe, og jeg hadde begynt å innse at det ble et sabla stress å komme meg til neste planlagte kamp, så en kort stund begynte jeg å planlegge å la det bli emd denne ene kampen i dag.
I det det gjensto ca et kvarter av kampen ble det så virkelig liv i leiren. En av Germania-spillerne fikk sitt andre gule kort, og måtte forlate banen. Dette ble ikke veldig godt mottatt av hjemmelagets trenere, så en av dem fikk seg også et gulkort.
Han som ble utvist må ha vært en nøkkelperson i de gulkleddes forsvar for nå løp de rundt som hodeløse høns der bake, og det tok bare et par minutter før det sto 0-1, og under 4 minuttter senere kom også 0-2 på en corner.
Et rystet vertskap fikk etter hvert litt mer kontroll igjen, og med under 5 minutter igjen av kampen kom en redusering etter et flott skudd. Etter noen spennende sluttminutter endte det likevel uten flere scoringer, og dommeren blåste av så gjestene kunne gjennomføre sitt seiersrutiale.
Jeg hadde fått igjen motet, og tok bena fatt i retning nærmeste trikkestopp med håp om å iallfall rekke mesteparten av neste planlagte kamp.
Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.
Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.
Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!
Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.
Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.
Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.
Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.
Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.
En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.
Ut fra startblokkene var det gjestene som var et lite hakk kvassere både på tribunen og på banen, men fotball handler i siste instans om å score mål, og det var det ikke de som gjorde. Etter ca 23 minutter fikk Christian Brix ballen i mål etter at en lagkamerat mistet fotfestet så et skudd ble til en pasning, og hjemmelaget hadde virkelig ført «Profetene» til himmels.
