FC Vaduz - Neman Grodno 1-2

Etter en laaaang dag på veien var tiden endelig inne for europaturneens siste fotballkamp. Jeg tilbakela de siste milene gjennom Tyskland, Østerrike og Sveits, og kom til slutt fram til fyrstedømmet Liechtenstein. Her parkerte jeg ved stadion, og ruslet inn til sentrum og så meg litt rundt før jeg gikk tilbake til Rhinens bredder og Rheinpark Stadion hvor det var klart for Conference League-kvalik mellom FC Vaduz og belarussiske Neman Grodno.

Etter først å ha kranglet litt med billettscannerne i inngangen ble vi som sto først i køen sluppet inn gjennom en sideport, og jeg fikk sett meg litt rundt før kampstart, og sjekket inn til kamp i mitt attende land. Det var rett og slett et imponerende lite stadion de hadde bygget her, med tribuner på alle fire sider, og en kapasitet på over 7000. Det var svært lite som tydet på at dette antallet ville komme i dag, og da kampen startet var det en liten gjeng syngende supportere og noen andre spesielt interesserte som satt på kortsida, mens resten av publikum var stuet sammen på hovedtribunen.

Jeg hadde på forhånd ikke forventet at det kom til å være noe bortesupport her i det hele tatt, men da gjestene tidlig tok tak i kampen fikk de støtte fra fire-fem stykker lengst bort på tribuna. Dette hjalp dog ikke allverden, for tross et klart overtak ble det ikke noen mål.

Hjemmesupporterne var altså tross at de isolert sett var ganske få klart overlegne i tribunekampen, og litt ut av ingenting ble det også de som først fikk noe å juble for da ballen ble hamret inn til 1-0 i det klokka mi passerte 22 spilte minutter.

Gjestene ga ikke opp tross at de var havnet under, og i det 29. minutt var det de som kunne juble, da de utlignet til 1-1 etter en helt forferdelig glipp hos en av rødtrøyenes forsvarsspillere.

Ledsaget av vedvarende sang fra hjemmefansen fortsatte kampen nå langt jevnere enn den hadde vært innledningsvis, og 1-1 sto seg fram til pause.

For meg så det ut som om kiosken her var helt kontantbasert, så jeg droppa å ta en tur dit, og fikk i stedet selskap av en sveitsisk groundhopper som hadde kjent meg igjen. Han slo seg ned ved siden av meg, og dermed hadde jeg plutselig masse info om både liechtensteinsk fotball, hva hjemmefansen sang og mye annet spennende resten av kampen.

Som tidligere nevnt var det langtfra fullt her i kveld, og litt etter spillet var satt i gang igjen etter pause kom det offisielle tilskuertallet. 815 personer var det som hadde tatt turen, altså langt fra noe publikumsskred.

Andre omgang fortsatte i stor grad slik den første hadde slutta, og like før omgangen var halvspilt var det gjestene som igjen kunne juble. Iallfall trodde de det, men etter et par sekunders feiring kom assistentdommerens flagg opp, og FCV var berget av offsidefella.

De grønnkledde hadde fullført den hjemlige serien såpass svakt som på en niendeplass, men hadde likevel blitt kastet inn i europakvaliken fordi hele fem av klubbene foran dem på tabellen hadde blitt utestengt for kampfiksing. Ikke bra for ryktet til fotballen i Belarus, men definitivt bra for Neman Grodno.

Noe annet som var bra for de tilreisende var at vertskapet begynte å se litt slitne ut, og i det 82. minutt kom endelig den etterlengtede scoringen til 1-2. Begge lag mobiliserte nå maksimalt de siste minuttene, men tross masse tilleggstid ble det ikke flere mål, og med 1-2 i protokollen er det fortsatt muligheter for begge lag å avansere etter returoppgjøret som skal spilles i Ungarn til uka.

Tyskland - Hviterussland 4-0

Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.

Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.

Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!

Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.

Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.

Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.

Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.

Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.

En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.