Nok en mulighet for å ta en bane som er utskilt fra et anlegg som tidligere lå som én enhet i Futbology ventet denne torsdagskvelden, så siden jeg hadde fått bekrefta at kampen kom til å gå på gressbanen satte jeg kursen nordover gjennom en relativt fæl trafikk på E6. Det verste roa seg heldigvis etter Kløfta, så etter et lite pitstop i Romedal kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Løten og Ridabu.
Sist jeg var på Løten på kamp var det så tett tåke at man nesten ikke så kunstgressbanen, men i kveld var det tross noen truende skyer i horisonten relativt greit vær. Til avspark dukket flere kjente opp, men jeg forlot dem etter å ha hilst for å gå ned og fotografere litt ved kanten av banen som gjorde at jeg fullførte fjerdedivisjon Indre Østland. Herfra fikk jeg se kampen bølge fram og tilbake, akkompagnert av tromming og sang fra den purunge lille supportergruppa til bortelaget som også var på plass.
De to involverte lagene har en lang historikk med rivalisering, og da det tidlig i kampen kom et sammenstøt hvor gjestenes keeper ble liggende nede så man at det var et ganske høyt tenningsnivå som lå latent her. Heldigvis roet ting seg ned, og målvakten kom seg etterhvert på beina igjen så kampen kunne fortsette ute på den flotte gressmatta.
Som nevnt var det noen skumle skyer i horisonten, og etter hvert begynte de å slippe ned noen svært uønskede regndråper. En god del av det som på det meste må ha vært oppimot 150 tilskuere klemte seg sammen under taket foran garderobebygget, noen befant seg i bilene sine, mens noen nok også forsvant hjem, selv om det når sant skal sies ikke var mer regn enn at det var til å leve med.
Vi nærmet oss halvspilt førsteomgang da det endelig smalt for de for anledningen offwhite fra Hjellum ved Svartelvas utløp. Ballen satt i mål til 0-1, og naturlig nok ble det stor jubel fra bortesupporterne.
0-1 sto seg til pause, og som vanlig måtte de lokale vaflene inspiseres. Etter å ha konsumert denne kom andre omgang av kampen, og nå begynte jeg å lure på om det faktisk skulle bli så mye regn at jeg måtte hente regnjakka i bilen.
Jeg sto imot presset om å snike meg til bagasjerommet, og fikk i stedet se bortelaget feste et visst grep om kampen. Målene lot likevel vente på seg, men med et kvarter igjen av ordinær tid i kampen kom 0-2, og nå mistenkte jeg at det ikke fantes noen vei tilbake for vertskapet.
En morsom liten kamp i kampen var forresten de to tidligere eliteserieprofilene Marcus Pedersen og Aleksander Melgalvis, som nå spilte på hvert sitt av de to lagene som var i aksjon. Melgalvis var stort sett tryggheten selv i Ridabu-forsvaret, og han bidro også til å roe ned både lagkamerater og støtteapparat i situasjoner hvor det kokte i hodene til både den ene og den andre. Pedersen på sin side vant veldig mange dueller, men slet med at ingen var på plass for å plukke opp nedfallsfruktene fra disse duellene.
Jeg hadde som sagt en følelse av at kampen var avgjort, men i det vi gikk inn i overtiden klarte løtensokningene å få satt inn en redusering til 1-2. Skulle vi få en litt sensasjonell opphenting?
Blåtrøyene lyktes ikke med å skape mer, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og vi fikk se nydelige jubelscener mellom Ridabu-spillerne og deres tilreisende supportere.
Jeg slo på vei mot bilen av en liten prat med nevnte Melgalvis, og lovet å ta turen til Black River Park når gressbanen der er klar for kamp. Deretter var det bare å sette seg i bilen og ta turen tilbake til Oslo med radiosporten på bilstereoen.
Jeg hadde lenge planlagt at jeg i løpet av året skulle få besøkt den andre av Einas to gressbaner, etter at jeg i 2018 besøkte Prestmarka på vestsida av Einavatnet. Da det plutselig kom meg for øre at klubben hadde solgt anlegget sitt på Blilie for å etablere en ny kunstgressbane ved Thune skole innså jeg plutselig at det hasta å få kryssa av denne banen, så dermed ble andre planer denne onsdagskvelden lagt til side, og kursen satt mot Toten for å få sett sjettedivisjonskamp mellom Eina og Vardal.
Inn mot kampstart samla det seg en del folk på den lille tribuna, men også andre steder rundt den sjarmerende banen. Med ei flott gressmatte nå tidlig i mai var det nesten utrolig å tenke på at vi befant oss på godt over 400 meters høyde over havet. For øvrig ga kampen som ventet meg «badge» i Futbology for å ha fullført en av avdelingene i 6. divisjon Indre Østland.
Da kampen kom i gang var det gjestene fra Gjøviks vestkant som kom best i gang, og det tok bare et par minutter før et frispark ble slått langt og dyttet videre inn i mål. Dessverre for de blåkledte annullerte dommeren denne for offside, men i det sjette minutt lyktes det for Vardal å sette inn 0-1 på lovlig vis etter at Eina-keeperen hadde vært på en liten bærtur på sin venstre flanke.
Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde fått denne tidlige kalddusjen, og da vi passerte ti spilte minutter fikk de et hjørnespark der ballen til slutt endte i mål til 1-1.
Ikke lenge etter dette måtte Eina bytte målvakt etter at han som hadde starta kampen klaga over «ei ødelagt skulder». Det var tydeligvis en slags keeper-krise på gang her, for jeg hørte også noen spøkefulle kommentarer blant noen tilskuere om at de også kunne bli kontaktet med tanke på en plass mellom stengene.
Reservekeeperen kunne likevel ikke lastes for at hjemmelaget lå under til pause. Det som skjedde var nemlig at en angripende Vardal-spiller ble hektet i feltet, og halvanna minutt før signalet for halvspilt kamp kom ble straffesparket sikkert satt i mål til 1-2.
1-2 var også stillinga da jeg og Vegard, som også var på plass i kveld, ruslet mot kiosken for også her å skaffe oss en vaffel hver. Da denne var konsumert kom lagene tilbake på banen, og vi var igjen klare for tre kvarter med fotball av varierende kvalitet.
Etter pause tok det seks minutter før gjestene økte ledelsen sin til 1-3, og herfra og inn ble det en ganske kjedelig kamp. Halvveis uti inngangen måtte jeg trekke meg tilbake for et høyst nødvendig ærend inne på klubbhuset, men da jeg returnerte etter noen minutter kunne Vegard fortelle at utenom en anstendig Vardal-sjanse hadde jeg ikke gått glipp av stort. Ellers var kanskje det mest nevneverdige som skjedde at bilalarmen til en av hjemmelagets innbyttere plutselig begynte å ule, så han måtte ta en kjapp joggetur til garderoben for å hente nøkkelen og få deaktivert alarmen.
Da vi nærmet oss slutten av kampen satte begge lag inn en liten sluttspurt, men lenge ga dette ikke noen uttelling i andre protokoller enn den for tilsnakk fra dommeren. Først nesten fire minutter inn i overtiden klarte hjemmelaget å redusere til 2-3. Skulle vi få en småsensasjonell opphenting?
Det viste seg at det skulle vi ikke. Da dommeren blåste i gang kampen igjen tok det bare sekunder før han blåste av, og etter å ha møttes to ganger på under en uke hadde begge oppgjørene endt med borteseier 2-3, til hvert sitt lag.
Jeg inntok igjen bilen, og kom meg via et par ufrivillige omkjøringer hjem igjen.
Et sted det er ganske lenge siden sist jeg besøkte er Maura på Øvre Romerike, hvor Bjerke IL har sine hjemmebaner. Sist jeg var der så jeg kamp på kunstgresset, men her har banene som mange andre steder blitt splittet i Futbology, så da mine besøkende foreldre innvilget meg fri fra vertskapsrollen var det et enkelt valg å sette kursen nordover for å tilbringe bursdagen min med å se femtedivisjonskamp mellom Bjerke og Fet.
Det første jeg så da jeg kom inn ved gresset var et skilt som kunngjorde at banen var stengt for all bruk, noe nøyaktig ingen av aktørene i kveldens kamp brydde seg om. Det var full oppvarming, og mens jeg vekslet noen ord med Petter forsvant alle inn i garderoben for en siste peptalk. Da dommertrioen kom ut tok det litt tid før de fikk spillerne til å følge etter, men et par minutter på overtid var det endelig klart for avspark.
Innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake, og selv om jeg hadde latt meg fortelle at det var gjestene fra Fetsund som måtte tåle et lite favorittstempel før kampen, så syntes jeg hjemmelaget bet godt fra seg. Det var nok derfor et hardt slag for dem da en Fet-spiller stormet gjennom forsvaret og satte ballen i mål til 0-1 i det 21. minutt.
Mens jeg sto i et hjørne av banen hvor den dalende kveldssola ikke var altfor plagsom og pratet med Vegard som hadde dratt i motsatt retning av meg for å få sett kamp her, kjempet hjemmelaget seg tilbake i kampen, og til stor glede for brorparten av de rundt 70 fremmøtte kom utligningen til 1-1 et lite kvarter etter det første målet.
Klokka tikket ubønnhørlig mot pause, men målfesten på den flotte gressmatta var absolutt ikke over. Etter 42 minutters spill fikk gjestene en straffe flere mente var ganske billig. Uansett hvor fortjent sjansen til å score var eller ikke var, ballen gikk i mål, og det sto 1-2.
Akkurat i det min klokke passerte 45 minutter klarte så Bjerke igjen å utligne, og dermed sto det 2-2 da dommeren like etterpå blåste til pause. Vegard og jeg satte kursen inn på klubbhuset og skaffet oss hver vår vaffel, og var etter å ha konsumert disse klare for nye tre kvarter med fotball.
Etter pause syntes jeg lenge det var Bjerke som så klart best ut, men samtidig var kampen voldsomt preget av at det var langt mer kjefting på dommeren enn hva det var målsjanser. Da jeg vekslet noen ord med dommerveilederen uti omgangen måtte jeg si at han egentlig ikke trengte å gi tilbakemeldinger i kveld, for gjengen i neontrøyer hadde jo fått løpende evalueringer hele veien fra spillerne!
Med et kvarter igjen å spille ble så hjemmelaget og deres fans sendt til himmels. For første gang i denne fine maikvelden hadde de tatt ledelsen, og vi gikk inn i sluttfasen av kampen med 3-2 i målprotokollen.
Resten av kampen foregikk det meste foran Bjerkes mål, men det så ikke ut til å skulle lykkes for gjestene i kveld. Når en av dem attpåtil fikk sitt andre gule kort så slutten på kampen skulle gjennomføres med ti mann så det svært mørkt ut for Fet. Samtidig hadde hjemmelagets keeper gjort sitt beste for å drøye tida ved enhver anledning, så da vi passerte nitti minutter ble det klart at det kom til å bli en del overtid. Så, litt inn i overtida skjedde det: Fet fikk frispark litt ute på banen, slo ballen langt inn, og den endte i mål til 3-3!
Stor skuffelse hos hjemmelagets spillere, og da dommeren ikke lenge etter dette blåste av var det nok to mellomfornøyde gjenger som med ett poeng til hvert av lagene takket for kampen mens jeg fant tilbake til bilen og satte kursen hjemover igjen.
Etter å ha brukt formiddagen på loppemarked sammen med mamma og pappa som er på besøk slapp jeg dem av hjemme og satte kursen i retning Ahus. At jeg burde vært innlagt er det nok mange som mener, men denne gangen skulle jeg ikke på sykehuset, men derimot parkerte jeg litt lenger vest, ved Torshov kunstgress, hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom tredjelaget til Lørenskog og andrelaget til Gjelleråsen.
Grunnen til at jeg hadde tatt turen hit i dag var selvsagt at banen jeg besøkte var ultrasjeldent brukt i seniorfotball for herrer. Selv hadde jeg faktisk vært her en gang før, men det strømmet til med andre groundhoppere som manglet banen, og faktisk kom vi opp i 15 innsjekk i Futbology.
I en svært sur vind var det ingen av lagene som gjorde noe spesielt inntrykk. Gjestene fra Nittedal hadde riktignok et krav om straffespark som alle vi på sidelinja hadde stor forståelse for, men dommeren blankt avviste, men ellers begynte vi så smått å frykte at dette skulle bli en 0-0-kamp da det fortsatt var målløst da det ble pause.
I pausen skjedde det ikke stort, ettersom dette tross alt er en av Romerikes minst sjarmerende fotballbaner. Det eneste tilbudet å snakke om til publikum her var et busstopp like nedenfor banen, og den fine gressbakken som var her sist jeg var her hadde nå blitt brakkerigg og byggeplass.
Vi var totalt ca 45 frammøtte, og altså en tredjedel av disse var registrert inn i Futbology. Etter hvilen fikk vi se et litt bedret nivå på det som skjedde ute på kunstgresset, og i det 62. minutt skjedde det endelig. Ballen gikk i mål, det sto 1-0, og det fryktete målløse resultatet var unngått. (Her kan dere se Terjes video av det: https://www.youtube.com/shorts/ychmxFxnMjo )
Det unge Gjelleråsen-mannskapet hadde nå fått kniven mot strupen, og akkurat i det 4-4-2 Radiosporten ringte meg for en liten rapport klarte de å få seg et straffespark. Mens jeg hørte på ventemusikk gikk straffen i mål til 1-1, og vi var i det 79. spilleminutt like langt poengfordelingsmessig som da vi startet.
Spillet svingte nå fram og tilbake, men det var fortsatt ikke scoret mer da vi gikk inn i overtiden. Et lite minutt på overtid fikk så Lørenskog 3 et hjørnespark som keeper tok før han satte ganske raskt i gang det som endte opp med å bli en slags kontring som til slutt endte med mål og 1-2.
Tross et forsøk på å ta avspark med alle mann langs midtstreken lyktes ikke hjemmelaget med å slå tilbake, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-2 og bortelagets fans og spillere kunne juble for tre poeng.
Selv kjørte jeg feil to-tre ganger i et forsøk på å kjøre André hjem, før jeg selv kom meg hjem og laget min sagnomsuste breiflabbgryte.
Etter å ha brukt den inneklemte fredagen til rydding og vasking hjemme tok jeg en liten powernap før jeg igjen satte kursen vestover på E18. Denne gangen svingte jeg nordover i Drammen, før jeg forlot E134 på Kongsberg og dro videre nordvestover gjennom Jondalen. Etter å ha kryssa fylkesgrensa til Telemark svingte jeg av og etter ei drøy mil var jeg i bygda Gransherad hvor det var klart for kamp mellom samarbeidslaget Gransherad/Heddal 2 og Drangedal 2.
Mens jeg ventet på kampstart dukket plutselig Odd-supporter Aleksander også opp, og sammen fikk vi se dommeren komme fra sin garderobe (som rett og slett var hans egen bil) og samle lagene for hilseseremoni og myntkast. Kampen kom deretter i gang, og tross at det var ganske jevnt innledningsvis syntes jeg kanskje gjestene hadde et lite overtak, og det var derfor ikke ufortjent da de alt i det femte spilleminutt tok ledelsen 0-1, selv om det som måtte til for å score var en voldsomt feilplassert målvakt.
De rødkledte tok nå enda mer grep om kampen, men uten å produsere allverden av store sjanser. Hjemmelaget kom på en og annen visitt i motsatt ende av banen, og etter vel tjue minutter førte en hendelse under et slikt besøk til at det ble dømt straffespark. Etter litt diskusjoner om hvor ballen skulle ligge ble straffen satt i mål til 1-1 av Notodden-veteran Håvard Kleven. (Over 80 kamper på nivå 2)
Etter utligningen var det Gransherad/Heddal 2 (Et navn hjemmesupporterne hadde litt trøbbel med å få til å rulle av tunga i sin helhet, så det ble mye «Heia Gransherad!» fra sidelinja) som hadde en god periode, men heller ikke de lyktes med å få ballen i mål flere ganger. Når sant skal sies var kampen, tross et bra trøkk fra begge lag ganske sjansefattig, utenom at begge hadde hvert sitt treff i tverrliggeren.
Da det ble pause sto det fortsatt 1-1, og mens dommeren gikk en tur mot bilen sin inntok jeg vaffelkøen hvor jeg klarte å få kjøpt et flak som kom rett ut av jernet. Kjempegodt!
Da kampen kom i gang igjen dalte kvaliteten på det vi fikk se ute på den fine gressmatta noe. Det skjedde relativt lite, og etter et kvarters tid mannet Aleksander seg opp til å høre om det var mulig å få kjøpt noen av klubbenes skjerf, men det viste seg at de to hun som var ei av de ivrigste hjemmesupporterne hadde var hjemmestrikka!
Jeg glemte å telle publikum, men det var ikke så aller verst, og jeg anslår at det må ha vært rundt 50 frammøtte denne fredagskvelden. Så for øvrig et tribunedesign jeg ikke kan huske å ha sett noen andre steder, og som jeg hadde stor sans for.
Utover i omgangen begynte endelig sjansene å komme, men begge lag klarte å misbruke noen ville sjanser, og jeg må si at hjemmelagets keeper mer enn gjorde godt for den lille missen han hadde hatt på det første målet. Mål ble det iallfall ikke, før hjemmelaget i det 86. minutt fikk et frispark som ble slått langt inn i feltet, stusset videre over en utrusende Drangedal-keeper, og stanget inn i mål sammen med målscoreren. 2-1 og stor jubel!
Etter dette mistenkte jeg at bortelaget kom til å sette inn en sluttspurt, så jeg flytta meg til den enden av banen, noe som medførte at jeg sto langt unna da blåtrøyene to og et halvt minutt på overtid fikk satt spikeren i kista med 3-1. Flere mål ble det ikke, og glade gransheradinger og heddøler kunne juble for tre poeng da kampen ble blåst av.
Jeg takket Aleksander for selskapet, og satte kursen hjemover, denne gangen via Notodden, som selv om det var litt lengre var verdt omveien for avvekslingas skyld.
Etter en kort kjøretur fra første kamp kunne jeg parkere rett ved banen akkurat i det innmarsj til neste kamp startet. Jeg rakk akkurat å hilse på banehopperne Ilari, Kjell Erik og Vidar som også var her før myntkast ble tatt, og alt var klart for sjettedivisjonskamp mellom Borg og Nome.
At dette var et møte mellom et nyopprykket og et nynedrykket lag skulle man ikke tro da kampen kom i gang, for det var vertskapet som i fjor spilte på nivået under som straks tok tak, og foran en stadig dalende sol tok ledelsen 1-0 i det åttende minutt.
Nome klarte riktignok å kvittere med en sylfrekk langlobb i det min stoppeklokke passerte 14 spilte minutter, men de ti siste minuttene av omgangen leverte hjemmelaget både 2-1, 3-1 og 4-1. Dette så ut til å bli en tung kveld for de tilreisende fra Ulefoss og Lunde.
Jeg benyttet pausen til å teste de lokale vaflene, før jeg kunne observere at mens aktørene var på vei tilbake til banen bråsnudde plutselig dommeren og løp tilbake mot garderoben. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror kanskje det rett og slett var matchballen han kom på at han hadde glemt å ta med tilbake, men siden han husket det i tide var kampen snart i gang igjen.
Nomes trener måtte ha sagt de riktige tingene i pausen, for gjestene var nå langt mer med på notene enn de avslutningsvis i første omgang hadde vært. Det var på ingen måte ufortjent da de etter tjue minutter av omgangen fyrte av en kanonkule fra distanse som gikk inn til 4-2.
Drøye ti minutter senere fikk vi knapt førti frammøtte også se et raid ende med scoring og 4-3, og nå var det virkelig duket for en spennende avslutning på dette oppgjøret. Borg hadde nå helt klart litt nerver for hvordan dette skulle ende, men da de like før det var spilt 82 minutter igjen økte, nå til 5-3 kunne de nok senke skuldrene litt.
Flere scoringer ble det ikke, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av hadde hjemmelaget tatt en solid seier, og jeg kunne takke de andre for selskapet og sette kursen hjemover på en svært lite trafikert E18.
Etter å ha gjort meg ferdig med 1. mai-frokost og -tog inne i Oslo kasta jeg av meg dressjakken og satte igjen kursen vestover ut av byen. Trafikken i dag var langt hyggeligere enn dagen før, men det tok likevel uakseptabelt lang tid å skaffe seg en liten matbit i Drammen før turen kunne fortsette gjennom Lardal og Siljan mot Skien. Jeg parkerte en liten halvtime før kampstart, skiftet til et mer fotballvennlig antrekk enn dress, og gikk så opp bakken fra parkeringa til stadionet hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Skidar og Skiens Grane.
Etter litt venting ble det klart for avspark, og mens jeg innledningsvis satt på tribuna kom jeg i prat med en lokal (jeg vet ikke om han var hjemmelagslokal eller bortelagslokal, men lokalt var det med 2 km i luftlinje mellom lagenes baner uansett) fyr og fikk fortalt ham litt om groundhopping. Apropos groundhopping, så så jeg i Futbology-appen at også Ola fra Ringsaker var på plass, og etter å ha lagt ut på en runde rundt banen møtte jeg ham ved det ene hjørneflagget. Herfra fikk vi se kampen svinge litt fram og tilbake, før hjemmelaget i det 25. minutt fikk ballen i mål til 1-0.
Vel ti minutter senere kom også 2-0, før vi noe senere fikk en situasjon foran Skidars mål hvor graden av krav om straffespark økte eksponentielt ut fra hvor langt unna man sto. Bortelagets målvakt var følgelig rasende og 110% sikker i sine krav om at her skulle de gulblå hatt straffe.
Det ble ingen straffe, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 2-0. Jeg valgte å benytte meg av doet inne på klubbhuset nå, og siden dette viste seg å ligge rett ved bortegarderoben kunne jeg høre svært godt at det var mye sinne involvert hos gjestene.
Etter hvilen kunne det se ut som om Skidar hadde valgt å fokusere på å beholde ledelsen, og veldig mye av spillet foregikk nå foran de Milan-stripetes mål. Det så lenge ut til at denne strategien skulle virke, men etter tjue minutter av omgangen ble det blåst straffespark til gjestene. Dette ble satt i mål, og med 66 spilte minutter på klokka og 2-1 i målprotokollen var det duket for en spennende innspurt på kampen.
Skiens Grane lyktes ikke med å gjøre flere mål, men da vi entret overtiden presset de voldsomt på for å prøve å få den etterlengtete utligningen. Det gikk da som det ofte gjør: Laget som alt var i ledelse fikk en åpning de kunne utnytte til å storme i angrep og sette spikeren i kista. 3-1, og 94 minutter spilt.
Dommeren blåste ikke lenge etter dette av, og Ola og jeg kunne etter å ha hilst på den lokale Leeds-supporteren og Futbology-brukeren Jarle mens lagene takket for kampen innta våre respektive kjøretøy og sette kursen videre mot neste kamp for kvelden.
