Etter å ha gjort meg ferdig med 1. mai-frokost og -tog inne i Oslo kasta jeg av meg dressjakken og satte igjen kursen vestover ut av byen. Trafikken i dag var langt hyggeligere enn dagen før, men det tok likevel uakseptabelt lang tid å skaffe seg en liten matbit i Drammen før turen kunne fortsette gjennom Lardal og Siljan mot Skien. Jeg parkerte en liten halvtime før kampstart, skiftet til et mer fotballvennlig antrekk enn dress, og gikk så opp bakken fra parkeringa til stadionet hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Skidar og Skiens Grane.
Etter litt venting ble det klart for avspark, og mens jeg innledningsvis satt på tribuna kom jeg i prat med en lokal (jeg vet ikke om han var hjemmelagslokal eller bortelagslokal, men lokalt var det med 2 km i luftlinje mellom lagenes baner uansett) fyr og fikk fortalt ham litt om groundhopping. Apropos groundhopping, så så jeg i Futbology-appen at også Ola fra Ringsaker var på plass, og etter å ha lagt ut på en runde rundt banen møtte jeg ham ved det ene hjørneflagget. Herfra fikk vi se kampen svinge litt fram og tilbake, før hjemmelaget i det 25. minutt fikk ballen i mål til 1-0.
Vel ti minutter senere kom også 2-0, før vi noe senere fikk en situasjon foran Skidars mål hvor graden av krav om straffespark økte eksponentielt ut fra hvor langt unna man sto. Bortelagets målvakt var følgelig rasende og 110% sikker i sine krav om at her skulle de gulblå hatt straffe.
Det ble ingen straffe, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 2-0. Jeg valgte å benytte meg av doet inne på klubbhuset nå, og siden dette viste seg å ligge rett ved bortegarderoben kunne jeg høre svært godt at det var mye sinne involvert hos gjestene.
Etter hvilen kunne det se ut som om Skidar hadde valgt å fokusere på å beholde ledelsen, og veldig mye av spillet foregikk nå foran de Milan-stripetes mål. Det så lenge ut til at denne strategien skulle virke, men etter tjue minutter av omgangen ble det blåst straffespark til gjestene. Dette ble satt i mål, og med 66 spilte minutter på klokka og 2-1 i målprotokollen var det duket for en spennende innspurt på kampen.
Skiens Grane lyktes ikke med å gjøre flere mål, men da vi entret overtiden presset de voldsomt på for å prøve å få den etterlengtete utligningen. Det gikk da som det ofte gjør: Laget som alt var i ledelse fikk en åpning de kunne utnytte til å storme i angrep og sette spikeren i kista. 3-1, og 94 minutter spilt.
Dommeren blåste ikke lenge etter dette av, og Ola og jeg kunne etter å ha hilst på den lokale Leeds-supporteren og Futbology-brukeren Jarle mens lagene takket for kampen innta våre respektive kjøretøy og sette kursen videre mot neste kamp for kvelden.
I min jakt på bane nummer 500 hadde jeg denne onsdagskvelden satt kursen sørvestover fra hovedstaden, og etter et par timers kjøring kom jeg til Siljan mellom Skien og Telemark. Etter at Google Maps først hadde lurt meg litt på villspor fant jeg etterhvert fram til kunstgressbanen hvor det var klart for sjettedivisjonsoppgjør mellom Siljan og Skidar.
På plass var også et team fra Varden som skulle streame kampen, med Tor Henrik som kommentator. Vi hilste, og avtalte å ta en liten prat i pausen. Jeg utførte deretter et nødvendig ærend i bygget som huset en gymsal, og var så klar for avspark.
På forhånd var hjemmelaget spådd å være favoritter i kampen, og det var også disse som de første 15-20 minuttene hadde ballen mest. Noe særlig til sluttprodukt fikk vi likevel ikke se, da de store sjansene lot vente på seg, men likevel lot hvittrøyene til å ha rimelig kontroll på det som foregikk. Sjokket var nok derfor desto større da keeperen deres feilberegnet et langt frispark, og nedfallsfrukten nådeløst ble ekspedert i nettet til 0-1 i det 21. minutt.
Hjemmelagets handlingslammelse foran motstandernes mål fortsatte å hemme dem, og da også 0-2 kom litt ut av ingenting rett før halvtimen var spilt virket det som om de knapt kunne tro hva de var vitne til. Inn mot pause fikk vi omlag 80 frammøtte ikke se noe særlig mer å melde hjem om, så dette var fortsatt stillinga da dommeren sendte lagene i garderobene, hvor jeg mistenkte at det kom til å bli fønet en del hår hos hjemmelaget,
Etter den avtalte praten med Tor Henrik rakk jeg akkurat å skaffe meg en vaffel før kampen igjen ble satt i gang. Hadde denne vært helt nystekt hadde vi nok snust på en topplassering på vaffelskalaen, for smaken var svært bra.
Om Siljans trener hadde tatt i bruk hårføneren i pausen vet jeg ikke, men hjemmelaget framsto mye bedre i andre omgang. De store sjansene lot dog vente på seg, og da halve omgangen var spilt uten at det var kommet flere scoringer gjorde hjemmelaget et bytte jeg umiddelbart ikke skjønte så mye av, da de satte innpå en ny målmann. Noe av det første som skjedde etter dette var at Skidar kom til en kjempesjanse der ballen smalt i tverrliggeren, men hjemmelaget slapp unna med skrekken denne gangen.
Det ble raskt tydelig hva som var grunnen til keeperbyttet som hadde blitt gjennomført. Han som var satt innpå hadde noen svært lange utspark, noe som ga vertskapet økt effektivitet i angrepene. Rett før det bare gjensto et kvarter av kampen fikk så hvittrøyene kjempet til seg et hjørnespark som ble ekspedert i mål til 1-2, og et nytt håp var tent!
Tross et voldsomt press fra hjemmelaget inn mot slutten av kampen, og en kontring fra de rødsvarte som rett før ballen endte i nettet ble avblåst for offside, til stor irritasjon for gjestene, så fikk vi ikke flere tellende scoringer. Kampen endte dermed noe uventet med borteseier, og slitne Skidar-spillere kunne juble for å ha tatt et skritt vekk fra bunnen av tabellen.
På vei hjem møtte jeg først en flokk kyr som krysset veien, før Statens Vegvesen sendte meg ut på en irriterende omkjøring, hvor det fra min retning ikke var skiltet, så jeg måtte kjøre unødvendig langt. Jeg kom likevel hjem like før midnatt.
