Eina - Skreia 2 (3-2)

Da banehoppermiljøet litt før sommeren ble klar over at Einas fotballbane på Blili var solgt og skulle legges ned var det én ting som var nesten like viktig som å få sett kamp på banen før den ble lagt ned: Å få klarhet i når første kamp på den nye banen skulle spilles. I dag skulle det skje, og etter å ha plukket opp Mattis, André og Cathrine på Lillestrøm gikk turen nordover gjennom Nittedal og over Hadeland smertefritt, og i god tid før avspark hadde vi parkert utenfor Thune skole, som ligger rett ved den nye banen hvor sjettedivisjonskampen mellom Eina og andrelaget til Skreia skulle spilles.

Siden det var åpningskamp var det ventet godt oppmøte av både banehoppere og lokalt publikum, og grillen varmet karbonader for full gass. Da kampen skulle ta til ble avsparket tatt av en lokal fotball-legende, mens de fleste av oss som hadde reist litt for å komme på kamp (Sören hadde faktisk med seg en engelskmann!) tok plass på langsida. Herfra fikk vi sammen med oppimot 200 andre se hjemmelaget komme best i gang, men uten at de helt store målsjansene kom. Likevel var det høyst fortjent da Eina etter et kvarter av kampen gikk opp i 1-0.

I et strålende sensommervær ble det etter halvspilt omgang gjennomført drikkepause, og etter denne syntes jeg faktisk at gjestene fra nabokommunen i øst kom langt mer med i kampen. Flere scoringer ble det likevel ikke før lagene, fortsatt med 1-0 i målprotokollen, kunne ta seg et kjapt besøk i garderobene, som lå i tilknytning til flerbrukshallen bak vestre kortside og var like nyetablerte som kunstgressmatta kampen ble spilt på.

I pausen ble det en liten samling av groundhopperne og en prat med lokalavisa, før kampen fortsatte. Skreia 2 klarte nå å slå tilbake knappe ti minutter ut i omgangen, og med 1-1 så kampen rimelig åpen ut.

Eina viste nå at de på ingen måte hadde tenkt å la noe ødelegge denne festdagen i bygda, og etter at speaker tok HELT av etter en scoring som ga 2-1 i det 59. minutt forholdt han seg faktisk litt roligere da vertskapet økte til 3-1 fire minutter senere.

Mot slutten av kampen var det naturlig nok gjestene som presset mest på, men da vi gikk inn i overtiden og de som skulle dra videre til storkamp i OBOS-ligaen på Åråsen forlot arenaen var det fortsatt en tomålsledelse til hjemmelaget. Dette skulle dog ikke vare. Fire minutter på overtid satte en uheldig Eina-forsvarer inn 3-2 i eget mål, og lynkjapt var ballen lagt klar på midtbanen for å spille litt til.

Flere store muligheter ble det ikke, så da dommeren etter et drøyt minutt til blåste av sto det fortsatt 3-2, og Einas spillere og fans kunne juble for å ha vunnet første kamp på den nye banen.

To av passasjerene mine hadde funnet andre transportveier hjem etter kampen, så det ble bare Mattis og jeg som på ny forserte Rv4 i retning hovedstaden, lett solbrente etter en strålende banehoppingsdag!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Eina - Vardal 2-3

Jeg hadde lenge planlagt at jeg i løpet av året skulle få besøkt den andre av Einas to gressbaner, etter at jeg i 2018 besøkte Prestmarka på vestsida av Einavatnet. Da det plutselig kom meg for øre at klubben hadde solgt anlegget sitt på Blilie for å etablere en ny kunstgressbane ved Thune skole innså jeg plutselig at det hasta å få kryssa av denne banen, så dermed ble andre planer denne onsdagskvelden lagt til side, og kursen satt mot Toten for å få sett sjettedivisjonskamp mellom Eina og Vardal.

Inn mot kampstart samla det seg en del folk på den lille tribuna, men også andre steder rundt den sjarmerende banen. Med ei flott gressmatte nå tidlig i mai var det nesten utrolig å tenke på at vi befant oss på godt over 400 meters høyde over havet. For øvrig ga kampen som ventet meg «badge» i Futbology for å ha fullført en av avdelingene i 6. divisjon Indre Østland.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Gjøviks vestkant som kom best i gang, og det tok bare et par minutter før et frispark ble slått langt og dyttet videre inn i mål. Dessverre for de blåkledte annullerte dommeren denne for offside, men i det sjette minutt lyktes det for Vardal å sette inn 0-1 på lovlig vis etter at Eina-keeperen hadde vært på en liten bærtur på sin venstre flanke.

Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde fått denne tidlige kalddusjen, og da vi passerte ti spilte minutter fikk de et hjørnespark der ballen til slutt endte i mål til 1-1.

Ikke lenge etter dette måtte Eina bytte målvakt etter at han som hadde starta kampen klaga over «ei ødelagt skulder». Det var tydeligvis en slags keeper-krise på gang her, for jeg hørte også noen spøkefulle kommentarer blant noen tilskuere om at de også kunne bli kontaktet med tanke på en plass mellom stengene.

Reservekeeperen kunne likevel ikke lastes for at hjemmelaget lå under til pause. Det som skjedde var nemlig at en angripende Vardal-spiller ble hektet i feltet, og halvanna minutt før signalet for halvspilt kamp kom ble straffesparket sikkert satt i mål til 1-2.

1-2 var også stillinga da jeg og Vegard, som også var på plass i kveld, ruslet mot kiosken for også her å skaffe oss en vaffel hver. Da denne var konsumert kom lagene tilbake på banen, og vi var igjen klare for tre kvarter med fotball av varierende kvalitet.

Etter pause tok det seks minutter før gjestene økte ledelsen sin til 1-3, og herfra og inn ble det en ganske kjedelig kamp. Halvveis uti inngangen måtte jeg trekke meg tilbake for et høyst nødvendig ærend inne på klubbhuset, men da jeg returnerte etter noen minutter kunne Vegard fortelle at utenom en anstendig Vardal-sjanse hadde jeg ikke gått glipp av stort. Ellers var kanskje det mest nevneverdige som skjedde at bilalarmen til en av hjemmelagets innbyttere plutselig begynte å ule, så han måtte ta en kjapp joggetur til garderoben for å hente nøkkelen og få deaktivert alarmen.

Da vi nærmet oss slutten av kampen satte begge lag inn en liten sluttspurt, men lenge ga dette ikke noen uttelling i andre protokoller enn den for tilsnakk fra dommeren. Først nesten fire minutter inn i overtiden klarte hjemmelaget å redusere til 2-3. Skulle vi få en småsensasjonell opphenting?

Det viste seg at det skulle vi ikke. Da dommeren blåste i gang kampen igjen tok det bare sekunder før han blåste av, og etter å ha møttes to ganger på under en uke hadde begge oppgjørene endt med borteseier 2-3, til hvert sitt lag.

Jeg inntok igjen bilen, og kom meg via et par ufrivillige omkjøringer hjem igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Eina - Skreia 2 (3-1)

Mange ganger når jeg har kjørt Riksvei 4 langs Einavatnet (eller -fjorden som Vazelina Bilopphøggers synger) har jeg tenkt at det måtte vært morsomt å kjøre på andre sida av vatnet en gang, og i kveld kom det plutselig en mulighet til det når Eina skulle ta imot Skreias andrelag på Prestmarka idrettsplass.

Da jeg kom ned fra Lygna svingte jeg inn til venstre, og forventet en rolig kjøretur de siste kilometrene fram til banen, men det fikk jeg ikke. Det viste seg at en trailer hadde veltet på hovedveien, så Einastrand-veien var omkjøring sørover, så jeg møtte flere biler på denne smale veien enn jeg hadde gjort hele resten av veien nordover!

Vel framme på Prestmarka fant jeg en av de fineste gressbanene jeg har sett i år. Som en av spillerne utbrøt da han entret banen for oppvarming: «Skulle tru det skulle spelles Champions League på denna matta her!»

Etter hvert kom kampen i gang, og det var hjemmelaget som skulle vise seg å være det førende laget, tross en i utgangspunktet dårligere tabellposisjon. Å være det førende laget hjelper dog lite så lenge man ikke scorer, og skuffelsen var derfor stor da det ble gjestene som kom med den første scoringen i kampen etter ca 25 minutter.

Resten av omgangen forløp uten nevneverdige hendelser, og lagene gikk til pause med 0-1 i dommerens bok, og jeg fikk testet de lokale vaflene. (Absolutt godkjent!)

Like etter andre omgang startet gikk sola ned, og jeg sprayet meg klok av skade med litt myggspray. Jeg vet ikke om det var myggens framkomst som inspirerte hjemmelaget, men det var liten tvil om at de hadde bestemt seg for å stramme seg opp litt i andre omgang. Det skulle vise seg å bare ta seks minutter før de skapte balanse i regnskapet gjennom å utligne med en scoring som var så vill at jeg ikke klarte å få tatt noe bilde av den.

Hjemmelaget fortsatte å presse de hvitkledde fra nabokommunen, og etter halvspilt omgang satt 2-1 på et hjørnespark.

Etter dette tok det knapt fem minutter før nok et hjørnespark ble satt i samme mål, og det sto 3-1.

Mot slutten av kampen presset gjestene voldsomt på for å redusere, men uten å lykkes. Det ble som alltid i kamper uten assistentdommere noe uenighet angående innkast og sånt, og på ett tidspunkt helt på tampen foreslo dagens dommer at man kunne ta en avstemning når en av Skreias spillere var svært uenig i at han tildelte et innkast til Eina.

Kampen endte med det som må sies å være en fortjent 3-1-seier, og jeg kunne sette kursen sørover igjen, og på veien langs Einavatnet så jeg fra andre sida de blinkende lysene fra bilbergerne som prøvde å få den velta traileren på veien igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.