Med bilen smekkfull av tomme brusbokser satte jeg lørdag morgen kursen østover, og etter en stopp i Töcksfors for å bytte boksene mot penger fortsatte jeg til Svanskog. Her, helt i sørspissen av de Värmlandske skoger var det duket for kvalikkamp mot IFK Velen fra et par timers kjøring lenger nord i länet. Kampen handlet om hvem som skulle spille nivå 7 og hvem som skulle spille nivå 8 i det svenske seriesystemet i 2020 og utgangspunktet var enkelt etter at Svanskog hadde spilt 2-2 i sin første kvalikkamp i trelagsserien, og Velen hadde vunnet sin 1-0. Med hjemmeseier ville Svanskog rykke opp på målforskjell, mens for gjestene ville U være tilstrekkelig for å få tilbringe også 2020 i division 5.
Da jeg kom til Svanevallen kom det en voldsom regnbyge, så jeg ventet noen minutter i bilen før jeg gikk ut og inspiserte det vakre anlegget. På avstand så gressmatta helt strøken ut, men på nært hold ble det fort tydelig at det hadde blitt høst, og den regnbygen som nettopp passerte nok neppe var den første denne høsten. Jeg har vært på moltemyrer som har vært tørrere enn hva enkelte områder av banen var!
Kampen kom i gang, og før det var spilt to minutter blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Keeper var på ballen, men ikke nok til å avverge en tidlig ledelse for hjemmelaget.
Hjemmelaget fortsatte å trøkke på et par minutter til, men så fikk gjestene mer og mer innpass i kampen. Velen-keeperen hadde med ujevne mellomrom noen grusomme hostekuler, men i det tjuende minutt ble disse avbrutt av jubel. En fortjent utligning var et faktum.
Det hadde nå begynt å regne igjen, og hvis jeg syntes bygen som gikk før kampen var ille, så var dette ille i andre potens. Det eneste positive var at det også var solskinn innimellom, så jeg fikk se noen nydelige regnbuer. Ute på banen ble det mer og mer myraktig, og flere av spillertrøyene begynte virkelig å bære preg av gjørmehavet som gjemte seg under gresset.
1-1 sto seg til pause, og jeg gikk som vanlig for å teste stadionkiosken. Det pågikk grilling av hamburgere, men jeg valgte en dobbel pølse i brød, og som vanlig i Sverige var det snakk om prima vare.
Utover i andre omgang fortsatte det å bøtte ned, og den første halvdelen av omgangen skjedde det svært lite nevneverdig. Det begynte etter hvert å bli tydelig hvem som klarte seg med uavgjort og hvem som trengte seier, og en småkomisk situasjon oppsto da IFK-keeperen først klarte å drøye på seg et gult kort, før det ble gjort en rekke bytter, så han uansett ble stående og vente dritlenge før han fikk lov å ta utsparket.
Hjemmelaget satte inn en real sluttspurt på tampen, men det nyttet ikke. Kampen endte 1-1, og gjestene sto foran en svært hyggelig busstur tilbake til Velens bredder.
Etter en uke med lite tid til fotball var det fredag kveld endelig tid for litt kvalitetstid igjen. Kursen var satt sørover fra hovedstaden, og etter å ha slått i hjel litt tid ved å velge «unngå motorveier» på Google maps krysset jeg grensa fra Råde til Fredrikstad, og kom til den lille bygda Manstad, hvor det var duket for femtedivisjonsoppgjør. Da jeg kom drev en fyr og harvet opp granulaten i kunstgresset med firhjuling, så her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene.
Vi var totalt 15-20 personer tilstede som fikk se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Det eneste som egentlig var noe å skrive om var at en av Torps spillere etter knapt 27 minutter lagde en forferdelig dum straffe. Selve straffesparket, derimot, det var ikke stort å skrive om.
Lagene gikk altså til pause med 0-0, og på vei til kiosken utbrøt med-groundhopper Jørgen Knutsen spøkefullt «Og detta har vi kjørt i halvanna time for?». Heldigvis viste det seg at vaflene holdt utmerket kvalitet langs Østfoldskysten, så humøret var fortsatt på topp.
Etter pause begynte det plutselig å bli kjøligere, og med lavere temperatur kom tåka sigende. Da 1-0 kom etter drøyt 6 minutter var det likevel fortsatt så god sikt at gjestene ikke kunne skylde på det. De prøvde dog å skylde på at det skulle vært offside, men det fikk de absolutt ikke noe gehør for av dommertrioen.
I det 59. minutt kom så 2-0, og etter pausen hadde det meste handla om hjemmelaget, så det var alt annet enn ufortjent. Tåka ble dog tettere og tettere, og det ble vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde på banen.
Sikten begynte også å plage dommerne, og noen minutter etter scoringen måtte dommeren konferere litt med laglederne om de kunne fortsette. Det var enighet om at man skulle spille videre, og jeg var spent på hvordan dette skulle ende. Tåka fortsatte å ligne mer og mer på julegrøt i konsistens, så da det litt over fem minutter før slutt kom en redusering mistenker jeg at dårlig sikt var en medvirkende faktor.
To og et halvt minutt før full tid blåste så dommeren flere ganger i fløyta. Han mente helt opplagt at det ikke var mulig å fortsette, noe som ga store reaksjoner. Begge lags spillere virket svært lite interesserte i å måtte møtes på nytt for å spille 150 sekunder fotball pluss tilleggstid, og etter en lang diskusjon mellom dommerne og laglederne ble det enighet om å fortsette.
Jeg gikk bak Lerviks mål for å prøve å få tatt noen bilder som virkelig viste hvor ille tåkeforholdene var, og på overtid hørte jeg og hjemmekeeperen plutselig vill jubel i motsatt ende av banen. Hva som skjedde visste vi ikke, men ut fra reaksjonene tydet ting på at det hadde kommet nok en scoring. Joda, en av lagkameratene hans kom ut av tåka, og kunne fortelle at det hadde blitt 3-1. Dette ble også sluttresultatet i en kamp hvor jeg er sikker på at Sam Bartram ville følt seg hjemme.
Hadde tatt en helgetur hjem til Helgeland, og hadde da jeg bestilte billettene til min store glede sett at det var mulighet å få tettet noen hull i min hjemlige groundhopping-status. Noen dager før avreise oppdaget jeg at søndagskampen Gruben-Silkefot var flyttet så den gikk i vasken, men lørdag var det uansett duket for tur til Hemnesberget og bunn mot topp i Hemnes - Fauske/Sprint. Før kampen tok jeg en tur ned til gamle trakter i sentrum (Jeg bodde faktisk her 1983-85), og stakk innom butikken. Her kom jeg i prat med noen lokale gubber som mente det bare skulle mangle at jeg fløy oppover fra Oslo for å se Hemnes-kamp. Etterpå kjørte jeg opp til toppen av «Berget» og fant stadion.
Det jeg fant viste seg å være en helt standard kunstgressbane, med noen svært lite standard tribuner på et berg på nordsida. På vei opp til banen hadde jeg kjørt forbi det jeg antok var bortelagets buss som sendte spillerne inn i Hemneshallen, og en rask kikk på garderobebygget ved stadion avslørte hvorfor. Brakkeriggen som var i ferd med å forvandles til garderober blir nok bra når den blir ferdig, men det er nok fortsatt en stund til. Fikk en varm velkomst fra Hemnesbergets store sønn, tidligere ordfører og stortingsrepresentant Kjell Idar Juvik, og hilste også på flere andre av de frivillige som sørger for at fotballen triller på halvøya midt i Ranfjorden.
Da kampen kom i gang tok det ikke mer enn et drøyt minutt før et hjørnespark ble klarert rett i beina på tidligere Bodø/Glimt- og Lyn-spiller Thomas Jacobsen som etter å ha fått sortert bein og ball i rett rekkefølge avsluttet i tverra og i mål.
En skikkelig kalddusj for hjemmelagets menn som kun har tatt ett eneste poeng denne sesongen, og det ble snart klart at det nok ville bli enda verre. Absolutt alt skjedde foran hemnesværingenes mål, og det var alt annet enn ufortjent da 0-2 kom etter et kvarter.
Etter halvspilt omgang måtte de 30-40 fremmøtte svelge også 0-3, og det ble klarere enn noensinne at sesongen nok kom til å ende med det ene poenget i protkollen. I det 32. minutt kom også 0-4, da Sprint-kapteinen hamret inn et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren.
Etter dette virket det som om de blå dro litt i bremsen, og de lokale kom langt bedre inn i kampen. Noen sjanser ble det også, men enten var avslutningene for upresise, eller så grep gjestenes keeper inn på en god måte. Den nye given på banen medførte også at de av tilskuerne som tidvis hadde gitt lyd fra seg kvikna litt til, men scoringer ble det ikke flere av, og det sto dermed fortsatt 0-4 da lagene gikk til de noe kummerlige garderobene mens den fantastiske låta «Hemnesværing» ble spilt på høytaleranlegget.
Pausen ble brukt til å teste de lokale vaflene, som var svært gode. Faktisk mistenker jeg at de hadde aspirert om plass på pallen for sesongen dersom de hadde vært nystekte, men i underkategorien for kalde vafler var de helt klart i toppen! Jeg slo også av noen ord med noen av karene jeg hadde møtt på butikken tidligere på dagen, som nok hadde et ganske realistisk forhold til lagets manglende poengsjanser i dag.
Etter pausen fortsatte den relativt jevne kampen vi hadde sett antydninger til i slutten av første omgang, men det var fremdeles gjestene som fremsto best, og jeg satt med en følelse at dersom de faktisk hadde trengt flere scoringer, så kunne de hentet dem fram fra et lager.
Like før slutt hørte jeg en optimist på tribuna utbryte «Fem minutter igjen av kampen, dette tar vi!», og dette var tydeligvis signalet karene fra Fauske trengte for å sette inn en liten sluttspurt. Rett etter klokka bikket 88 minutter spilt kom 0-5, og bare halvanna minutt senere satt også 0-6, noe som ble sluttresultatet og satte punktum for en svært tung sesong for Hemnes IL.
Satte kursen sørøstover etter jobb i dag, og etter å ha ligget bak en fyr med hestetilhenger noen mil passerte jeg Momarken travbane og kom til Mysen. Her inntok jeg en kjapp middag fra varmedisken på coop-en, før jeg gjorde meg klar for å innta stadion for å se sjettedivisjonskamp. I det jeg forlot bilen svingte Jørgen Knutsen m/datter inn på parkeringa, så da hadde jeg godt selskap på kampen hvor Østsidens andrelag var bortelag.
Etter litt massiv feedback på høytaleranlegget kom kampen i gang, mens speaker som etter hvert fikk mer eller mindre kontroll på teknikken presenterte spillerne. De første ti minuttene var ganske jevne, men så scoret hjemmelaget, og etter dette så de seg aldri tilbake. Ganske nøyaktig ett minutt senere kom 2-0, og da samme mann fullførte hattricket sitt etter 23 minutters spill utbrøt speaker «Hva er det som skjer?».
Mysen/HIL (Hærland IL) var dødelig effektive og 4-0 og 5-0 satt i nettet før 6-0 kom på corner i det 38. minutt.
7-0 kom på en frekk chip et par minutter før pause, og pauseresultatet ble rett før dommeren blåste fastsatt til 8-0.
En slik målorgie kvalifiserte til en vaffel i pausen, og så var det påanijæn, som Jan Eggum ville sagt.
Drøyt 6 minutter etter hvilen kom 9-0, 10-0 4 minutter senere, og i det jeg syntes «Øssia» hadde blitt mer med i kampen fikk hjemmelaget straffe og etter 77 minutters spill sto det 11-0.
Bare minuttet senere kom det en ny situasjon hvor jeg er ganske sikker på at hjemmelaget ville fått straffe hadde de ikke nettopp fått en, men i stedet kom det like etter en ny straffesituasjon i motsatt ende av banen. Dette straffesparket ble reddet, og jeg begynte virkelig å lure på om bortelaget skulle ende målløse.
I det 82. minutt kom 12-0 på corner, og så, rett før det var spilt 84 minutter kom endelig trøstemålet. 12-1.
Under ett minutt før kampen var ferdig stelte gjestene i stand et flott angrep, og det ble spøkefullt ropt fra tribuna at «nå går vi for uavgjort!». Flere scoringer ble det dog ikke, og sluttresultatet ble dermed 12-2.
Siden nervene mine ikke var i stand til å sette seg ned foran TV-en og se Glimt-TIL (Min oppsummering av den kampen kom gjennom fire tweets underveis i kampen: 🤢 – 🤮 – 😱 – 💩) tok jeg heller turen til Ekeberg for å se litt åttendedivisjon på den kunstgressbanen jeg fortsatt ikke hadde besøkt der. Kom fram i god tid og ble sittende i bilen og høre ferdig 1800-kampene fra Eliteserien på radio, før jeg gikk bort til banen og hilste på dommeren og noen av spillerne.
I åttendedivisjon er det ikke så mange som har bortedrakter, så siden begge lagene har hvite trøyer ble gjestene nødt å spille med overtrekksvester. Disse kom så vidt jeg kunne se fra et av Bækkelagets jentelag, som hadde trening på feltet fram til like før kampen. Andre kuriositeter på utstyrsfronten var en som kunne melde at han ikke hadde funnet leggebeskytterne, så han spilte med noen pappskiver nedi strømpene!
Hjemmelaget var kvassest ut fra start, men i høstmørket ble presisjonen for dårlig. For dårlig var det heldigvis for dem også i motsatt ende, der Bislett etter 12-13 minutter satte en corner i stanga.
I det 19. minutt fikk så St. Olavskameratene straffespark. Etter 19 minutter og 15 sekunder sto det dermed 1-0.
Før det var spilt tre minutter hadde gjestene utlignet, og man var like langt. Litt under ti minutter før pause kom så et massivt duggfall som gjorde telelinsa mi mer eller mindre ubrukelig. Om jeg pusset av glasset tok det ikke mer enn et minutt eller to før det var helt grått igjen.
Etter 41 minutter gjennomførte BFK2 så kampens absolutt fineste angrep. At dette ble kronet med scoring var helt på sin plass!
Nok en gang skulle det vise seg at en ledelse holdt i under tre minutter. Hjemmelaget fikk frispark litt ute, og dette traff perfekt på et hode som stusset ballen videre i mål. 2-2 til pause.
Begge lag hadde svært variert språkbagrunn blant sine spillere, og det ble stadig vekslet gloser på diverse språk. En som i irritasjon over en avgjørelse utbrøt «Dommer, fucking hell» ble belønnet med gult kort, men det var også ymse andre ting å høre på kunstgresset.
I andre omgang var nok gjestene det beste laget, men de lyktes ikke i å få noen scoring. Hjemmelaget var innimellom framme og yppet seg, men det meste skjedde foran deres keeper, og et par ganger var det noen cornere det var helt utrolig at ikke endte med scoring. En av Bislett-spillerne prøvde seg også på noe som fort kunne gitt gult kort.
Den aller største sjansen kom kanskje på overtid, men nok en gang endte det uten at ballen gikk i mål, og dermed endte kampen 2-2.
Etter formiddagens nesten-bomtur hoppa jeg på en buss i retning Daugavgriva, en bydel ytterst mot Rigabukta rett sør for elvemunningen til elva Daugava (Dvina (Двина) hvis du foretrekker russisk, Düna om tysk er språket for deg). Her hoppet jeg av i nærheten av ruinene etter det svenske 1600-tallsfortet her, bare for å finne ut at dette lå inne på et avsperret område, så det ble nok en bomtur. Tok så buss tilbake til Bolderaja på fastlandet, og inntok der en aldri så liten calzone på ei pizzasjappe hvor både rekepizza og en uspesifisert sjømatpizza var på menyen mens jeg ventet på at det skulle bli tid for kamp.
En drøy halvtime før kampstart ankom jeg stadion, etter å ha tatt bussen tilbake til Daugavgriva og svippet innom en butikk mellom busstoppet og stadioninngangen hvor de solgte paraplyer. Denne avstikkeren skulle vise seg å være et meget smart trekk.
Det hadde regna en god del, så tribuna var klissvåt. Selv hadde jeg vært forutseende nok til å haie med meg litt tørkepapir fra do på pizzasjappa, mens jeg så andre drive med forskjellige andre tiltak for å gjøre setene mulig å sitte på. En fyr prøvde å tørke vekk vannet med paraplyen sin, mens en med fotballforbundjakke og tykk notisbok (dommerveileder, I guess), ofret en bunke med dokumenter han hadde liggende inni notisboka og satt på dem.
Etter innmarsj til flott musikk kom kampen i gang, og noe av det første som skjedde var at en noe animert fyr klarte å hisse på seg vaktene da han løp fram for å sparke tilbake en ball som kom mot ham. Han flyttet seg etter dette vekk fra der vaktene sto, og etter å ha klart å smugrøyke nesten en hel sigarett før det ble oppdaget at han røkte på tribuna forlot han stadion mens han skjelte ut en eller annen pr telefon.
Det å forlate stadion var det nok flere som gjerne skulle gjort, for det regnet etter hvert irriterende mye, men man drar da ikke fra kamp før den er ferdig, gjør man vel? Ute på banen var det hjemmelaget som førte an, noe jeg var så dum at jeg etter tjuefem minutter påpekte i en tweet, hvorpå gjestene scoret på corner to minutter senere.
Bare drøyt to minutter senere kom så et angrep fra bortelaget som skar som en varm kniv gjennom smør, og dermed sto det 0-2, etter at hjemmelaget fram til da hadde vært klart best.
Tross dårlig stemning i Alberts-forsvaret klarte man å mobilisere litt, og jammen kom ikke 1-2 på en corner like etter. Tre mål på under 5 minutter gjorde at det gikk an å tenke på andre ting enn regnet, som også føltes å lette litt.
Lettelsen i regnet ble dog kortvarig. Inn mot pause regnet det mer og mer, og vi fikk se noen innkast som bar veldig preg av en såpeglatt ball. Flere scoringer ble det ikke før hvilen, og søkkvåte spillere rømte inn i garderoben mens vi i publikum ikke kunne gjøre annet enn å fortsette å bli våte.
Han med fotballforbundsjakken var rutinert nok til å hente en ny bunke papirer å sitte på i pausen, mens jeg selv nok var den eneste som ble sittende på tribuna hele pausen, utelukkende fordi jeg ville unngå at stolsetet ble vått igjen.
Utover i andre omgang prøvde hjemmelaget febrilsk å utligne, men gjestene virket å ha rimelig god kontroll, fram til det var under ti minutter igjen av kampen. I det 84. minutt foretok en av de hvitkledde en totalt hodeløs takling, og fikk rødt kort. Kunne dette være det som gjorde at hjemmelaget fikk noe ut av kampen?
Hjemmelagets press ble absolutt ikke mindre av dette, og i tillegg så ble det sånn at alt som skjedde i motstanders sekstenmeter ble usannsynlig vondt. det ble hylt og det ble brølt, men dommeren lot seg ikke lure, og noen straffespark ble det ikke.
Rett før klokka bikket 90 spilte minutter gikk det så som det ofte gjør når et lag jager utligning, det kom en kontring imot. De to som stormet fram gjorde ingen feil, og det sto 1-3. Tross forsøk på å late som om man kunne hente dette inn tror jeg ingen egentlig trodde på det, og kampen endte uten flere scoringer.
Søkkvåt hoppet jeg på en buss tilbake til sentrum av Riga, og konkluderte med at uten paraplykjøpet hadde jeg nok vært tusen ganger våtere. Tilbake på hotellrommet havnet alle klærne rett på gulvvarmen på badet for å bli så tørre som mulig! (Gammelt triks fra en gang jeg dro til Tromsø på regnværskamp uten å ha med meg noe klesskift)
Vent litt, sier du kanskje når du ser tittelen her, Marius pleier da ikke å groundhoppe G16-kamper? Vel, ekstraordinære situasjoner gir ekstraordinære tiltak, så til slutt i bloggposten skal dere få høre hvorfor det ble sånn i dag.
Jeg forlot hotellet kjempetidlig i dag, og tenkte at når jeg kom til banen der jeg hadde planlagt å se dagens første kamp, RTU stadions, så kunne jeg se meg litt rundt i nabolaget der. Etter ankomst innså jeg raskt at her var det ikke stort å se, så jeg tusla bort til tribuna på stadion og satte meg, og innså at her kunne jeg få en oppvarmingskamp med noe aldersbestemt.
Kampen var mellom Riga FC (som hadde klubbnavnet på ryggen på de grå trøyene sine), og et lag i grønt, som jeg etter litt leting på lff.lv fant ut var FS Metta. I tillegg fant jeg ut at det var snakk om A-sluttspillet i elite-klassen for G16-lag. Nivået var med andre ord slettes ikke så verst.
Gjennom hele første omgang var gjestene det klart beste laget, men som det ofte sies: Det er lov å ha god keeper. God keeper hadde Riga FC til gangs, og han vartet opp med en rekke kanonredninger, som holdt laget inne i kampen. Uten ham kunne det fort vært både to og tre baklengs for de grå før pause, men lagene gikk altså i garderoben med 0-0 på blokka.
Stadion var for så vidt fint, men jeg innså at her ville en kveldskamp bydd på enda mer utfordrende lysforhold enn selv Rustad sitt stadion. I tillegg var det søkkvått da jeg kom, enten som følge av en regnbyge jeg ikke hadde sett, eller mer trolig etter den tåka jeg opplevde kvelden før litt lenger opp.
I pausen kom det såvidt noen regndråper, og jeg innså at jeg hadde klart å legge igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis ble det ikke mer regn enn at det var til å leve med, og jeg var fortsatt optimist da andre omgang startet.
Etter knapt ti minutter fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og dette havnet etter noe som nok må kunne betegnes som en aldri så liten keepertabbe i mål.
Dette var nok noe mot spillets gang fram til nå, men det ga de grønnkledde et spark bak, og bare noen få minutter senere utlignet de.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men jeg følte fortsatt at gjestene hadde et lite overtak, men det var ikke i nærheten av like synlig som det hadde vært før hvilen. Mot slutten av kampen syntes jeg også det ble synlig at hjemmelaget ikke var så verst fornøyde med 1-1 slik kampen hadde vært, og det endte da også med ett poeng til hvert av lagene.
Jeg tuslet så på Narvesen-kiosken rett utenfor gjerdet for å kjøpe meg en hotdog, og da jeg kom tilbake til stadion forventet jeg å se spillerne til kampen jeg egentlig hadde tenkt å se i oppvarming, eller i det minste på vei inn i garderoben. Det eneste jeg så var guttespillerne på vei hjem, og jeg begynte for alvor å få en dårlig følelse. Etter litt intens leting på lff.lv igjen så jeg at enten har jeg blingsa hele veien, eller så var kampen flytta. Det var iallfall ikke otra liga-kamp her før i morgen, så jeg bet i det sure eplet og registrerte G16-kampen, før jeg tok bussen ut til Daugavgriva for en ny kamp.
Da jeg kom til Svanevallen kom det en voldsom regnbyge, så jeg ventet noen minutter i bilen før jeg gikk ut og inspiserte det vakre anlegget. På avstand så gressmatta helt strøken ut, men på nært hold ble det fort tydelig at det hadde blitt høst, og den regnbygen som nettopp passerte nok neppe var den første denne høsten. Jeg har vært på moltemyrer som har vært tørrere enn hva enkelte områder av banen var!
