Eidskog - Kjellmyra 3-2

Tirsdagskveld, og gleden var stor da jeg oppdaget at det endelig bød seg en anledning til å få sett Eidskog spille på Skotterud, som var det av de tre anleggene klubben bruker jeg fortsatt ikke hadde besøkt. På facebook så jeg til min store glede at klubben hadde skrevet at det skulle være kamp, så bekymringsløst plukket jeg opp Ole Jakob og satte kursen østover. Da vi kom fram så det veldig tomt ut der, og etter litt research fant jeg ut at kampen var flyttet til kunstgresset på Magnor. Vi hoppet i bilen og kjørte i full fart de 7 minuttene bortover, og omtrent i det jeg hadde parkert bilen hørte jeg dommeren blåse i gang sjettedivisjonskampen mellom Eidskog og Kjellmyra.

Jeg var mildt sagt lite blid, da gress- og kunstgressbanene på Magnor bare ligger inne som ett anlegg i Futbology-appen, og da var det en fattig trøst at mitt forrige besøk her tross alt var en kamp på naturgresset. Ole Jakob var like blid da han manglet banen, og Geir Ingvald og Stian fikk heller ikke bomtur på denne måten. Jeg tenker at det at banen på Skotterud ikke var spillbar, det fant man ikke ut fem minutter før kamp, det hadde man visst minst i et par timer, og da burde det være mulig å kommunisere endringen av kamparena ut både på sosiale medier men ikke minst på fotball.no hvor det fortsatt står at kampen gikk der den skulle gått.

Vel, kamp ble det altså uansett, og sammen med rundt femti andre fikk vi se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Omtrent det eneste som skjedde var at hjemmelaget litt ut av det blå scoret to kjappe mål i det 21. og 23. minutt.

Det sto dermed 2-0 da lagene tok pause og jeg fikk skaffet meg en vaffel som var såpass god at jeg nesten glemte hvor irritert jeg egentlig var. Etter en kort hvil sto alle klare på banen igjen. Alle unntatt dommeren, som hadde gått til garderoben en tur, men da han endelig kom tilbake fortsatte kampen, og det virket som om tenningsnivået hos lagene var skrudd et knepp opp nå.

Tross økt tenningsnivå, de store målsjansene lot fortsatt vente på seg, og mens vannet fosset utover gressbanen bak oss fra en vannslange hvor stoppekranen hadde røket satt vi nå der og så begge lag stange mot hver sin vegg, helt til vi like før det var spilt 78 minutter fikk se en av Eidskog-spillerne score et episk mål. Dessverre for hjemmelaget var det i eget mål, og det sto dermed 2-1 når vi gikk inn i sluttfasen av kampen.

Vertskapet slo raskt tilbake, og etter et raid ute på venstrekanten ble ballen slått inn og enkelt satt i mål til 3-1 etter 82 minutters spill. Nå måtte det da vel være avgjort?

I etterkant av scoringa ble det litt knuffing mellom han som slo inn assisten og forsvarsspilleren han hadde overvunnet, og etter dette tok kampen virkelig fyr. Begge lag virket veldig hissige nå, men spesielt hos de tilreisende utartet dette noe. Det ble delt ut flere gule kort til rødtrøyene, men likevel klarte de omtrent da vi gikk inn i overtiden å redusere til 3-2. Skulle det likevel bli poeng med hjem til Solør?

Tross reduseringen var ikke stemningen blitt noe bedre, og innimellom flere gule kort til de på Kjellmyras benk klarte også lagkapteinen å kjefte på seg et direkte rødt kort ute på banen. Sluttminuttene ble dermed gjennomført med bare ti mann, og like før kampen ble avsluttet var faktisk Eidskog svært nær å øke til 4-2. Avslutningen ble likevel for dårlig, og dermed endte kampen 3-2.

Ole og jeg takket de to fra Hamar for selskapet, og satte kursen videre østover for en kjapp handletur over grensa, før vi igjen kunne returnere til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kållered - Zenith 2-1

Selv om fotballen ligger mer eller mindre død i Norge for tida, så spilles det fortsatt treningskamper hos «søta bror». Jeg sto derfor grytidlig opp lørdag og satte kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timer kom jeg til Göteborg, kjempet meg gjennom en fæl trafikk (trøsten var at trafikken motsatt vei var enda verre), og kom til slutt til forstaden Kållered i Mölndal kommune. Her fant jeg etterhvert fram til fotballbanen, hvor det var klart for treningskamp mellom Kållered SK og IK Zenith.

I den usedvanlig sure førjulslufta var jeg først alene på den lekre lille tretribuna, men inn mot avspark kom det sigende litt flere til. Jeg oppdaget at en hel del av de etterhvert nærmere femti frammøtte hadde tilknytning til bortelaget, som var nyopprykka nivå fire, mens resten var fans av hjemmelaget som også neste år skal spille på nivå fem.

Det var altså derfor et lite favorittstempel på de tilreisende fra Hisingen, men innledningsvis så man ikke så mye til det. Joda, det var kanskje et ørlite spillemessig overtak, men sjanser ble det lenge ikke produsert noen av. Da vi fikk kampens første mål i det nittende minutt kom det faktisk ikke som resultat av noe som egentlig var en sjanse, men etter dårlig samhandling mellom Zeniths keeper og forsvar fikk en av de blåkledde tak i ballen og satte den i mål til 1-0.

Kampen fortsatte i samme spor. Gjestene hadde ballen mest, men klarte ikke å sette hjemmelagets bakre rekker på noen store prøver, og knapt fem minutter før pause var faktisk Kållered svært nær å doble ledelsen, men da dommeren blåste for pause sto det fortsatt bare 1-0.

Jeg benyttet pausen til å løpe til bilen og få varmet meg opp litt, og da jeg kom tilbake til kunstgresset så det ut som om grønntrøyene hadde bestemt seg for å vise at de hørte hjemme en divisjon over vertskapet. De presset nå på mye mer enn de hadde gjort før pause, og faktisk ble det nå også skapt noen mer eller mindre farlige sjanser, men mål ble det fortsatt ikke.

Da det var spilt knapt ti minutter av andre omgang tok hjemmelaget en kort corner, noe som fikk Zenith-forsvaret helt ut av balanse, og ballen endte til slutt i mål. 2-0!

Selv så langt sør som her ved grensa mot Halland merket man at vintersolverv bare er noen uker unna, og før vi var halvveis i andre omgang begynte både jeg og ikke minst kameraet mitt å merke at dagslyset begynte å forsvinne. Gleden min var derfor stor da jeg så en fyr med en nøkkel gå mot kontrollpanelet til flomlysene. Der bøyde han seg ned, før han ble stående i telefonen, og så forsvant. Det ble nok ingen flomlysfotball i dag.

Om det var mangelen på lys som gjorde at de grønnkledde kom mer med i kampen avslutningsvis vet jeg ikke, men etter en drøy halvtime lå ballen i nettet, men det var avblåst for noe jeg først trodde var en offside, men det så ble tatt et frispark motsatt vei. Merkelig!

Dermed fikk vi ikke fler scoringer i kulda før det var under tre minutter igjen av ordinær tid. Med 2-1 og håp om gjenopprettet ære satte gjestene inn et voldsomt press i de avsluttende minuttene, men flere scoringer ble det ikke. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen sto det dermed fortsatt 2-1, og Kållered-karene kunne juble for seier.

Selv rømte jeg raskt til bilen og satte kursen via en matbutikk eller to mot det jeg trodde var arenaen for dagens neste kamp. Etter å ha ventet nesten en time begynte jeg å ane uråd da det ikke var dukket opp noen fotballskobrukere som var over 1,20 høye, og etter en liten sjekk på messenger fikk jeg vite at bortelaget ikke hadde klart å stille lag, så kampen på Näsets SKs arena var avlyst uten at noen hadde tenkt på å opplyse omverdenen om det.

Det var derfor en relativt skuffet Marius som satte kursen nordover gjennom et tidvis svært vinterlig Bohuslän igjen, men det var jo en fattig trøst at jeg i det minste kom såpass tidlig hjem at det var litt lørdagskveld igjen å nyte fra sofaen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

G16: Riga FC - FS Metta 1-1

Vent litt, sier du kanskje når du ser tittelen her, Marius pleier da ikke å groundhoppe G16-kamper? Vel, ekstraordinære situasjoner gir ekstraordinære tiltak, så til slutt i bloggposten skal dere få høre hvorfor det ble sånn i dag.

Jeg forlot hotellet kjempetidlig i dag, og tenkte at når jeg kom til banen der jeg hadde planlagt å se dagens første kamp, RTU stadions, så kunne jeg se meg litt rundt i nabolaget der. Etter ankomst innså jeg raskt at her var det ikke stort å se, så jeg tusla bort til tribuna på stadion og satte meg, og innså at her kunne jeg få en oppvarmingskamp med noe aldersbestemt.

Kampen var mellom Riga FC (som hadde klubbnavnet på ryggen på de grå trøyene sine), og et lag i grønt, som jeg etter litt leting på lff.lv fant ut var FS Metta. I tillegg fant jeg ut at det var snakk om A-sluttspillet i elite-klassen for G16-lag. Nivået var med andre ord slettes ikke så verst.

Gjennom hele første omgang var gjestene det klart beste laget, men som det ofte sies: Det er lov å ha god keeper. God keeper hadde Riga FC til gangs, og han vartet opp med en rekke kanonredninger, som holdt laget inne i kampen. Uten ham kunne det fort vært både to og tre baklengs for de grå før pause, men lagene gikk altså i garderoben med 0-0 på blokka.

Stadion var for så vidt fint, men jeg innså at her ville en kveldskamp bydd på enda mer utfordrende lysforhold enn selv Rustad sitt stadion. I tillegg var det søkkvått da jeg kom, enten som følge av en regnbyge jeg ikke hadde sett, eller mer trolig etter den tåka jeg opplevde kvelden før litt lenger opp.

I pausen kom det såvidt noen regndråper, og jeg innså at jeg hadde klart å legge igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis ble det ikke mer regn enn at det var til å leve med, og jeg var fortsatt optimist da andre omgang startet.

Etter knapt ti minutter fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og dette havnet etter noe som nok må kunne betegnes som en aldri så liten keepertabbe i mål.

Dette var nok noe mot spillets gang fram til nå, men det ga de grønnkledde et spark bak, og bare noen få minutter senere utlignet de.

Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men jeg følte fortsatt at gjestene hadde et lite overtak, men det var ikke i nærheten av like synlig som det hadde vært før hvilen. Mot slutten av kampen syntes jeg også det ble synlig at hjemmelaget ikke var så verst fornøyde med 1-1 slik kampen hadde vært, og det endte da også med ett poeng til hvert av lagene.

Jeg tuslet så på Narvesen-kiosken rett utenfor gjerdet for å kjøpe meg en hotdog, og da jeg kom tilbake til stadion forventet jeg å se spillerne til kampen jeg egentlig hadde tenkt å se i oppvarming, eller i det minste på vei inn i garderoben. Det eneste jeg så var guttespillerne på vei hjem, og jeg begynte for alvor å få en dårlig følelse. Etter litt intens leting på lff.lv igjen så jeg at enten har jeg blingsa hele veien, eller så var kampen flytta. Det var iallfall ikke otra liga-kamp her før i morgen, så jeg bet i det sure eplet og registrerte G16-kampen, før jeg tok bussen ut til Daugavgriva for en ny kamp.

Flisa - Sander 0-1

Med en optimistisk plan for dagen satte jeg lørdag formiddag kursen nordøstover langs Glomma, og kom etter hvert fram til Flisa. Etter først å ha kjørt inn på feil side av banen fant jeg etter hvert rett sted for å parkere, og rakk akkurat å se både vertskapet og gjestene fra Sander tusle inn i garderoben etter oppvarminga.

I småregn og vind kom de ut igjen, til tonene av intet mindre enn «Football's coming home». Fra kampen startet til vi fikk en dramatisk situasjon tok det knapt ett minutt, og det hele handlet om en Flisa-spiller som ble liggende igjen mer eller mindre i fosterstilling etter et sammenstøt. Han virket svært groggy da han ble hjulpet inn i garderoben, og ikke lenge etterpå kom det en ambulanse og kjørte ham til sykehus. Håper alt går bra med den uheldige!

Spillet på banen bølget fram og tilbake, men jeg satt med en følelse av at det kanskje var en ørliten fordel gjestene, til tross for at de visstnok stilte uten keeper, men med en utespiller i mål. Mål ble det derimot ikke noen av før pause, og etter overraskende lite tillegg i tiden blåste dommeren pause på 0-0. Blant de beste sjansene i første omgang hadde vært dette hjørnesparket.

Utover i andre omgang ble været verre og verre. Ikke bare økte regnet på, vinden ble også sterkere, og jeg måtte etter hvert slutte å stå på den kortsida som ga meg alt midt i fleisen. Dette skulle vise seg å være hell i uhell, for med litt over et kvarter igjen av kampen kjempet Sander inn 0-1 på den banehalvdelen jeg nå befant meg på. Flisas keeper var for øvrig for å si det mildt lite fornøyd med lagkameratenes forsvarsinnsats i forkant av scoringen.

Flisa prøvde og prøvde å komme tilbake, men etter et par minutters tillegg i tiden blåste dommer1'en, og de grønnkledde fra Sør-Odal kunne juble for tre poeng med seg hjem igjen.

Selv hadde jeg opprinnelig hatt en plan om å råkjøre i retning Hamar for å se kampen Ridabu-Gran (som endte 1-5), men så hadde jeg oppdaget at på fotball.no sto Grue-Nordre Trysil/Trysil2 listet med avspark til samme tid, og dit var det jo mye kortere, så det ville være mye enklere. Jeg ankom Grue, handlet litt snop, lokaliserte banen, og så til min store overraskelse at der var det ikke et menneske… Etter litt sms-ing fant jeg ut at pga skifte av kunstgress på banen (arbeidet var blitt ferdig kvelden før) var kampen blitt utsatt inntil videre. Iflg han jeg smset med hadde dette vært klart siden tirsdag, og han skjønte ikke hvordan det ikke var blitt registrert på fotball.no. Superirriterende!

Jeg kjørte videre sørover, svingte inn på Grinder, så avsparket der fra bilen, konkluderte med at det regnet ALT for mye til å se kamp på et stadion jeg hadde besøkt tidligere, og kjørte videre mot Oslo. Da jeg kom til Opakermoen i Nes hadde regnet letta litt, så jeg svingte inn og så andre omgang av toppoppgjøret FuVo-Skedsmo.

Flere bilder fra kampen på Flisa kan du se på facebook.