Påskeferie, men fotballfri kan man da ikke ta likevel. Jeg fyrte derfor i gang snøscooteren og kom meg ned fra påskefjellet og satte kursen inn mot Mo i Rana. Besøkte min hoffleverandør av hamburgere, og etter å ha konsumert varene ute på parkeringa entret jeg et nær folketomt stadion hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Rana FK og Junkeren.
Kampen hadde vært avtalt en god stund, men hadde fått ny aktualitet da oppsettet for første runde i cupen kom tidligere denne tirsdagen i «stille uke». Rana FK skulle to uker senere møte nettopp Junkeren som første skritt på veien mot Ullevaal. Gjestene fikk kanskje en litt suboptimal oppladning til kampen da en av utstyrskassene deres var låst med en hengelås ingen hadde nøkkel til. Heldigvis dukket kommunal altmuligmann Kurt Vonheim etterhvert opp med en svært effektiv universalnøkkel, så de varme jakkene kom fram i tide for at Junkerens reserver kun
ne holde varmen på benken.
Da klokka ble seks forsvant sola, og samtidig ble oppgjøret blåst i gang. Vertskapet kom ut fra startblokkene i hundre, og oppildnet av sine trofaste supportere, og nær 200 andre frammøtte satte de umiddelbart bodøværingene under press. Litt før kvarteret var spilt fikk dog hjemmelagets supportere en støkk da lagkaptein Kim André Råde ble liggende nede etter et sammenstøt i feltet, og like etter måtte halte av banen.
Det var kanskje litt skummelt at Råde måtte ut, men forskrekkelsen ble raskt døyvet da noe av det første som skjedde etter at han forlot banen var at Fredrik Rise vippet ballen over Junkerens målvakt og i mål til 1-0. Stor jubel!
I det 27. minutt gjorde så IKJ-forsvaret en tabbe som ble nådeløst straffet, og vips sto det 2-0. Selv om Junkeren manglet et par mann som nok hadde styrket laget (bl.a. Daniel Berntsen), var dette på ingen måte noe resultat som var ventet. Inn mot pause arbeidet de blå fra fylkeshovedstaden seg noe mer med i kampen, men det var på ingen måte ufortjent at det var en tomålsledelse til hjemmelaget før pause, selv om trener Ørjan Valla i pauseintervjuet var litt kritisk til eget lags prestasjon omgangen sett under ett. (For øvrig var nok et høydepunkt i dette intervjuet da svaret på spørsmålet om hva fokus i andre omgang ville være at det var å jobbe med fokusområdene).
Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel på et sleipt vis som omgikk køen (Jeg fant en kjenning som sto langt fram i køen og fikk ham til å handle for meg, og så vippset jeg ham etterpå. Meget smart!). Absolutt godkjent vaffel, selv om den nok med hell kunne vært stekt til litt mer farge.
Etter hvilen følte jeg at Junkeren i langt større grad styrte kampen, men hjulpet av en svært god keeper fortsatte RFK å stå imot. Til stor glede for Rataskankan og de fleste andre som hadde møtt opp kom så litt mot spillets gang 3-0 i det 72. minutt da Rise leverte en svært god soloprestasjon som gjorde ham til tomålsscorer.
Hjemmefansen kastet nå all nøkternhet på båten, og brøt ut i sang av «…og vi skal rykke opp i år hurra, hurra!», noe som jo faktisk er helt på linje med klubbens uttalte målsetting for 2024-sesongen.
Etter det siste målet falt Junkeren litt sammen, og det siste kvarteret av kampen ble dermed i stor grad en transportetappe hvor det virket som om spillerne tenkte like mye som oss på tribuna på å komme seg inn i varmen. Da dommer Makumbu blåste av sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen for å få slappet av litt før jeg skulle tilbake til fjells neste morgen. Junkeren kan se fram mot en lang busstur tilbake til Bodø, mens Rana FK kan ta med seg en positiv opplevelse i de videre forberedelsene mot seriestart og mot cupkampen hvor de igjen skal ta imot Junkeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar