Mens jeg hadde stappa André, Martin og Mattis inn i min bil hadde Sören tatt med seg sin bror Lars, Jon Are og Christian. I tillegg dukka også ingen ringere enn Adrian opp, så det var en ganske solid andel banehoppere på plass blant de totalt knapt femti frammøtte på det som vi var skjønt enige om at dersom det hadde hatt tribuner på alle fire sidene av samme type som det hadde på den ene lang- og den ene kortsida ville vært ett av norges fineste stadioner.
I den iskalde vinterkvelden var det med livet som innsats vi bevegde oss rundt på tribuna, men på de øverste radene var det heldigvis bart og relativt godt fotfeste. Herfra fikk vi se gjestene komme best i gang, og etter ti minutters spill satt ballen i nettet for første gang denne kvelden. 0-1.
Ikke lenge etter kom så et av kampens virkelige høydepunkter. Noe jeg tror egentlig var et forsøk på et skudd mistet helt retningen og forsvant ut i retning der det skulle vært et hjørneflagg på motsatt side fra posisjonen til assistentdommeren som løp foran hovedtribuna. Fra vår posisjon høyt oppe på tribuna var det ganske enkelt å se at ballen trillet ut til utspark fra mål, men da Hallingdals målvakt skulle til å sette i gang spillet stoppet dommeren ham og ropte ut til assistenten sin om det var innkast. Svaret kom svært kjapt, og forklarte svært godt hvorfor man bruker hjørneflagg: «Åssen skal jeg se det 'a?». Det ble utspark fra mål, og som sagt var dette helt riktig vurdert.
Med omlag ti minutter igjen av omgangen kom det en ny HFK-scoring, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg når sant skal sies syntes så ganske riktig vurdert ut fra min dårlige posisjon i motsatt ende av banen. Det tok likevel bare noen få minutter før de hvitkledde klarte å få ballen i mål på lovlig vis, og dermed sto det 0-2 etter 39 minutters spill.
0-2 sto seg til dommeren blåste av for pause, etter at vi hadde vært nødt til å se på dette «fabelaktige» frisparkforsøket.
Lagene fikk nå muligheten til å få litt sårt etterlengtet varme, mens vi som sto i kulden på tribuna utvekslet mer eller mindre saklige røverhistorier. Selv la jeg ut på en risikabel ekspedisjon i de dype snøskavlene for å få tak i en ball som hadde lagt seg utenfor rekkevidde.
Da lagene kom tilbake virket Jevnaker mye kvikkere, og i det 49. minutt kunne de mest kortreiste supporterne juble for en redusering til 1-2, før vi rett før timen var spilt endelig fikk se en dødball som medførte et resultat, da JIF (Altså ikke Ajax) utlignet til 2-2!
Apropos dødballer, det var hos begge lag unormalt mange dårlige fri- og hjørnespark, så jeg mistenker at et av svarene trenerne fikk med seg fra denne tidlige treningskampen var at dette bør man øve litt på utover vinteren. Typisk nok hadde jeg ikke filmet utligningsmålet, men jeg fikk ellers svært mange tilskudd til min store samling av opptak av hjørnespark med ymse kvalitet.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende uavgjort, da Hallingdal klarte å mobilisere litt ekstra krefter i sluttminuttene. I det 88. minutt fikk gjestene kjempet inn 2-3, til stor jubel fra flere.
Etter noen minutters overtid endte det hele med 2-3 og seier til Hallingdal. På vei ut fra stadion skjedde så det uunngåelige i den glatte trappa. André mistet fotfestet og foretok en utilsiktet tofotstakling bakfra på Sören. At dette endte uten at noen av de to involverte fikk varige mén var helt utrolig, men det var en uskadd gjeng som kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyde med at endelig var den norske fotballsesongen i gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar