Etter gårdagens folkefest på Eina satte jeg i dag kursen alene mot grensa. Etter å ha konstatert at det fortsatt ikke finnes penger i minibankene i Värmland (Dette er en helt latterlig skandale) svingte jeg sørover, og etter å ha vært oppom og kikka på den gamle allsvenske arenaen Lövåsvallen i Billingsfors fikk jeg tatt ut litt penger, og fullførte så den usaklig svingete og kuperte siste mila fram mot arenaen hvor det skulle være kamp i den sørlige avdelinga av den bohuslänsk-dalslandske division 5 mellom Håfreström og Morlanda.
Stadionanlegget lå sentralt plassert i området Åsenbruk, som er en del av et tettbebygd område rundt sørenden av Dalslands kanal, og hjemmelaget deler navn med den tidligere hjørnesteinsbedriften i området. Jeg betalte meg inn gjennom døra inn mot sentrum, men det så ut som om den opprinnelige hovedinngangen med en av de typisk svenske inngangsportalene lå i motsatt ende av banen, ut mot hovedveien forbi bygda.
Da kampen kom i gang hadde hjemmelaget en kort spurt ut fra startblokkene, men det tok ikke mer enn ett minutt og førtifem sekunder før gjestene hadde satt ballen i mål til 0-1, og herfra handlet det aller aller meste om de blåkledde fra Ellös på Orust (Der jeg var på en visitt i fjor sommer). Gjestene fortsatte å dominere på gressmatta nå, og etter tolv minutters spill kom 0-2 etter en corner der hjemmelaget var rasende fordi det ikke ble dømt frispark utover i stedet.
I det 18. spilleminutt fikk så vi rundt 30 som var på kamp se en perle av et skudd fra bortelaget sende dem opp i 0-3. Kampen var for øvrig ikke veldig interessant tabellmessig sett, da hjemmelaget ligger plassert litt unna den absolutte bunnstriden, mens bortelaget nok er hektet av i toppstriden i divisjonen. Ingen kan likevel beskylde dem for ikke å yte en innsats, og like før halvtimen var spilt endte et skudd i tverra før ballen spratt ned og ut, så Håfreström hadde sluppet med skrekken denne gangen.
Det kom likevel to mål til før pause, først rundt ti minutter før hvilen da det jeg tror var et frispark omtrent på midtbanen ble satt over alt og alle inkludert keeper som sto ganske langt ut. Drøye tre minutter senere kom så 0-5, og her vil jeg legge en ikke ubetydelig del av skylda på han som like før laga et frispark og så var mer opptatt av å klage på dømminga enn å følge med på hva motstanderne foretok seg.
Inn mot pause ble det mye klaging, så dommeren syntes nok det var behagelig da han kunne sende lagene i garderoben, fortsatt med 0-5 i målprotokollen. Selv brukte jeg pausen svært effektivt, først flyttet jeg bilen til motsatt ende av banen for å kunne komme meg raskere avgårde etter kampen, og deretter besøkte jeg det som nok er det mest 70-talls doet jeg har besøkt siden åttitallet!
Da andre omgang kom i gang var det ikke spilt fem minutter en gang før hjemmelagets målvakt på en dumdristig måte stupte inn i en motstander. Resultatet ble at dommeren blåste straffe, samtidig som vi fikk et lengre opphold for at nettopp keeperen måtte få litt behandling. Da han kom seg på beina igjen nærmet klokka seg 51 spilte minutter, og straffen ble satt i mål bak ham til 0-6.
Tross et håpløst utgangspunkt hadde ikke rødtrøyene gitt opp, og mannen i motsatt ende av banen fra straffesparket måtte faktisk flere ganger varte opp med riktig så imponerende redninger. I det 64. minutt måtte han likevel melde pass, og jeg må virkelig berømme optimismen til han som etter at laget hadde gjort 1-6 stormet inn i målet for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen så man kunne fortsette snuoperasjonen.
For å komme med en liten «spoiler»: Det ble aldri noen snuoperasjon. med 71:30 på min stoppeklokke hadde HIF-keeperen igjen beveget seg så langt ut fra streken at en motstander prøvde seg på en lobb, og dermed sto det 1-7. Da 1-8 kom knappe fem minutter senere gjorde derimot mannen mellom stengene det meste riktig, mens jeg er tilbøyelig til å støtte hans oppgitte armbevegelser mot eget forsvar.
Flere scoringer fikk vi ikke, så da dommeren blåste av stormet jeg ut av stadion og inn i bilen, så jeg kunne sette kursen videre mot dagens neste kamp.
Etter noen timers søvn etter fredagskveldens forsinkede hjemkomst spratt jeg opp, bar noen brett med tomgods ned i bilen, og satte kursen mot Svinesund. Etter å ha pantet brusboksene fortsatte ferden sørover, og til slutt var jeg kommet ut på øya Orust. Her fikk jeg parkert akkurat i tide til å starte stoppeklokka i det dommeren blåste i gang division 5-kampen mellom Morlanda GoIF og Smögens IF.
Jeg hadde av litt obskure grunner ikke klart å skaffe noen svenske kontanter før ankomst, men med litt godsnakking med personalet i inngangen slapp jeg likevel inn, og kunne glad sjekke inn i Futbology-appen til mitt stadion nummer 750!
Det første jeg så var at den lille tribuna på motsatt side fra den sjarmerende inngangsportalen var tom. Dette skyldtes ikke mangel på publikum, men derimot at det regna. Mye. Absolutt alle de nær 100 frammøtte klemte seg sammen under to små områder med tak over foran garderobebyggene, og jeg innså at i dette været var det eneste fornuftige å la fotoapparater være fotoapparater og gjøre det samme.
Herfra fikk jeg se kampen svinge fram og tilbake, uten at de helt store mulighetene meldte seg. Jeg fikk etterhvert et inntrykk av at gjestene var et hakk kvassere enn hjemmelaget, men uten at jeg så noen scoringer fra dem. (Ordbruken i denne setninga er ikke tilfeldig, stay tuned for oppklaring.)
I pausen fant jeg Jon Erik fra Fredrikstad, og fikk ordnet meg noen kontanter fra ham, mens regnet fortsatte å bøtte ned. Etter et lite kvarter kom så kampens hovedpersoner motvillig ut fra garderobene igjen, men nå lettet faktisk regnet noe, så jeg fikk lagt ut på min faste runde rundt banen.
Bortelagets lille overtak fortsatte, og det føltes på ingen måte urettferdig da jeg fikk se ballen snike seg inn til det jeg trodde var 0-1 seks minutter etter hvilen. Etter dette målet tok det under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, denne gang etter et hjørnespark.
Det var nå jeg oppdaget at scoringstavla viste noe annet enn jeg trodde stillinga var. Jeg hadde jo sett to kjappe mål nå, men på den elektroniske tavla som sto parkert bakpå en UTV sto det 0-3! Jeg måtte altså ha gått glipp av et mål, og etter kampen fikk jeg bekreftet at Smögen også hadde scoret etter ca en halvtime av kampen. Hvordan jeg gikk glipp av dette aner jeg ikke, men nå visste jeg iallfall at stillinga var 0-3 og ikke 0-2.
I det vi passerte timen spilt fikk så de svartkledde en ny mulighet til å øke ledelsen. Etter en felling ble det dømt straffespark, men jaggu klarte ikke målvakten å dytte ballen nok til side til at den gikk i stolpen, før returen ble klarert vekk av en lagkamerat av ham!
Mot slutten av kampen fikk så begge lag en scoring hver annullert for offside.
Flere tellende mål fikk vi derimot ikke, så da dommeren blåste av kampen i et igjen tiltakende regn sto det fortsatt 0-3. Jeg hastet til bilen og kom meg videre mot neste reisemål.
