Etter å ha gjort ferdig ukas møter og eposter lot jeg en afterwork-event seile sin egen sjø, og plukket i stedet opp Ole Jakob før vi forserte en fæl trafikk ut av Oslo og fortsatte østover. Etter et kjapt pitstop i Årjäng fortsatte ferden mot Vänerns bredder, og mens mørket la seg over småbyen Åmål parkerte jeg ved Mossängens IP og vi entret den lille ståtribuna ved kunstgresset her akkurat i tide til å få med oss avspark i treningskampen mellom IFK Åmål og Värmlandsbro SK.
Lagene er geografisk sett veldig nære naboer, men siden Åmål ligger helt nord i Dalsland og Värmlandsbro helt sør i Värmland spiller de til daglig i hver sin fotballkrets. Det var derfor et nokså uvisst styrkeforhold mellom de to aktørene selv om hjemmelaget spillter på sin krets' nivå seks mens gjestene de siste årene har vært et heislag mellom nivå seks og sju nord for grensa mellom de to landskapene.
Ut fra start fikk vi noenogtretti som hadde møtt opp i en ganske sur (men etter det regnet som hadde vært tidligere på dagen overraskende tørr) fredagskveld se spillet bølge fram og tilbake, uten at noen hadde noe klart overtak. De blåhvite fra Åmål så kanskje et ørlite knepp kvassere ut, men det var på ingen måte noen kjempeoverraskelse da et hjørnespark rett før kvarteret var spilt endte opp i mål til 0-1.
Vel fem minutter senere ble VSKs ledelse doblet, da en ikke helt overbevisende inngripen fra hjemmelagets målvakt ga 0-2. Etter dette tok rødtrøyene mer og mer over, og resten av omgangen var nær enveiskjørt. Flere mål ble det likevel ikke, så da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2.
Etter en kort hvil gikk vi så en eksepsjonelt lite minneverdig omgang med fotball i møte. Det virket som om IFK-erne ville mest, men ikke fikk det til, mens bortelaget egentlig ikke ville, men bare gikk for halv maskin. Vi passerte akkurat 60 blank på min stoppeklokke da de blåhvite fikk en redusering, og med 1-2 kunne vi kanskje få en litt mer livlig siste halvtime.
Slik ble det dessverre ikke, kampen fortsatte i samme spor, men Värmlandsbro-forsvaret klarte å ri av de angrepsbølgene Åmålsborna leverte, så da dommeren etter nitti minutter med fotball blåste av kampen sto det fortsatt 1-2.
Jeg og OJ hastet tilbake til bilen, hvor setevarmen ble aktivert, og tok en kjapp stopp på coopen for litt shopping før en begivenhetsløs retur til Norge ventet. Høydepunktet på denne turen var for øvrig at jeg ved å fylle bensintanken øst for grensa sparte over seks kroner literen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar