Da jeg fikk beskjed fra Jømna/Heradsbygd om at de skulle spille en treningskamp på Jømnabanen var skuffelsen stor da jeg så at det kolliderte med konserten jeg spilte sist lørdag. Desto større var gleden da kampen ble utsatt noen dager, så jeg etter jobb denne nydelige apriltirsdagen kunne dytte Terje og Christian inn i bilen og sette kursen nordover. Etter et lite pitstop på Elverum kom vi en halvtimes tid før avspark fram til en smekkfull parkeringsplass ved banen hvor det altså var klart for treningskamp mellom Jømna/Heradsbygd og Kjellmyra 2.
Eller, klart og klart, det krydde av unger som hadde trening ute på gressmatta, men vi så raskt at både dommer og begge lag var på plass, så alt tydet på at til planlagt tid klokka sju kom kampen til å starte. I den lave kveldssola ble det så tatt myntkast, noe som medførte at lagene byttet side. Det var dermed hjemmelaget som måtte spille første omgang med sola i øynene.
Det viste seg raskt at dette ikke kom til å være noen stor ulempe. Spillet foregikk stort sett foran bare ett mål, og det var Kjellmyra-keeperen som i samarbeid med sine forsvarere hadde sin fulle hyre med å holde hjemmelaget unna scoring. Foran knapt femti tilskuere måtte de hvitkledde likevel gi tapt rett før det var spilt tjue minutter, da et mål ble satt inn til 1-0.
Blant tilskuerne var vi hele 15 brukere av Futbology-appen, så det var tydelig at dette var en bane som sjelden er i bruk. J/H spiller seriekampene sine i Heradsbygd (Hvor jeg var i forfjor), men banen her i Jømna pleier å bli tidligere klar om våren, så det spilles nå og da noe preseason her.
Vi som var der fikk iallfall se hjemmelaget fortsette å dominere spillet, og i det 27., 28. og 32. minutt kom det tre raske scoringer som helt tok livet av alle spor av spenning. Med 4-0 tror jeg ikke selv den mest innbarka Kjellmyra-patriot hadde troa på at kampen skulle ende med annet enn i beste fall et trøstemål.
Før pause fikk Jømna/Heradsbygd ballen i mål enda en gang, men nå ble det dømt offside, noe jeg tror var en helt riktig vurdering. Det sto dermed fortsatt 4-0 da lagene kunne samles for en liten peptalk før kampen fortsatte.
Etter pause var det bare å flytte seg til motsatt ende av banen, for rødtrøyenes grep om kampen så ikke ut til å glippe. Det tok riktig nok noe tid før de fikk uttelling, men etter en time av kampen kunne de sammen med flesteparten av tilskuerne juble for 5-0, før også 6-0 kom et lite kvarter senere.
Kjellmyras målvakt fikk mange anledninger i sluttminuttene til å vise seg fram, og selv om ingen keeper er fornøyd etter et seksmålstap, så har han faktisk all grunn til å være stolt av en god del av redningene han lette fram i kveld. Han skal absolutt ha mye av æren for at det ikke ble mer enn de seks målene, for da dommeren blåste av hadde det ikke kommet flere scoringer.
Etter 90 minutter med fin naturgressfotball i nydelig vær trodde vi det var lite som kunne ødelegge kvelden da vi satt kursen hjemover. Så feil kunne vi ta! Rett før vi kom til fylkesgrensa til Akershus ble vi sendt til skogs, og etter flere mil på smale, svingete og tildels gruslagte veier kom vi tilbake på E6 ved Eidsvoll, nesten en time forsinka! Irriterende nok var vi bare den TREDJE bilen som ikke fikk følge E6 sørover, men ble sendt ut på denne grusomme omkjøringa! Mye irritasjon å spore bak rattet, tross at selve turen hadde vært helt førsteklasses!
Lørdag morgen pekte jeg etter å ha smurt meg en enkel matpakke snuten nordover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Stor-Elvdal kommune, hvor det ventet en sjettedivisjonskamp på meg mellom Koppang og Jømna/Heradsbygd.
Jeg var alt for tidlig framme, så etter å ha sett meg litt rundt på anlegget tok jeg en prat med to karer i kiosken, før jeg tuslet bortom butikken for å finne noe snacks til kjøreturen sørover etter kampen. Da jeg kom tilbake til den fine gressbanen hadde bortelaget dukket opp, og jeg kunne hilse på folk derfra jeg hadde møtt før også.
Da klokka ble halv to var lagene klare ute på banen, og kampen var ganske presis i gang. Dette var faktisk en liten markering for meg, for dette var den siste av banene i avdeling 5 av den laveste divisjonen i Indre Østland fotballkrets. Hjemmelaget kom godt i gang, og før det var spilt ti minutter hadde hjemmelagets målvakt måttet varte opp med en kremredning etter et hjørnespark.
Like etter dette kom regnet som lenge hadde ligget og truet litt lenger ned i Østerdalen inn over stadion, og det viste seg å ikke være bare litt vann som ville ned fra skyene. Det bøttet ned, og det var flere av oss rundt førti frammøtte som forsvant i retning parkeringsplassen for å finne regntøy eller paraplyer. Jeg var i ferd med å ta samme turen selv, men drøyde litt ved gjerdet, noe som viste seg å være smart, da et frispark til vertskapet i det 20. minutt medførte en slags kontring og til slutt på litt komisk vis endte med 0-1!
Bare tre minutter senere kom det en mulighet til å doble ledelsen for det opprykksjagende laget fra sørenden av Elverum. En hendelse i feltet førte til at dommeren pekte på straffemerket, men da straffen ble tatt kastet hjemmelagets keeper seg riktig vei, og returen ble klarert i tide.
Mens regnet ikke bare fortsatte å bøtte med, men attpåtil ble enda verre så nå gjestene sterkest ut, men i det 29. minutt skulle det endelig lykkes for hvittrøyene fra Stor-Elvdal. 1-1, og igjen en vidåpen kamp som gjestene absolutt burde vinne om de ville henge med i opprykkskampen.
Flere mål fikk vi ikke før pause, så det sto fortsatt 1-1 da jeg i et atskillig hyggeligere vær enn bare noen minutter tidligere gikk mot kiosken for å teste tilbudet der. Jeg skaffet meg en vaffel som jeg faktisk rakk å spise uten at den ble våt, og inn mot andre omgang lettet faktisk skydekket enda litt til.
Det var bare spilt to minutter av andre omgang da hjemmefansen på ny kunne juble for scoring. 2-1, og igjen så det mørkt ut ikke bare på himmelen i sør, men også for J/Hs muligheter til å holde følge med Løten 2 på tabelltoppen.
Utover i kampen ble det mer og mer klart at den våte banen sugde krefter. Samtidig ble det også tildels fint vær, så kombinasjonen av varme og et tungt underlag gjorde nok sitt til at flere spillere etter hvert måtte legge seg på rygg og få litt tøying av utslitte muskler. Et høydepunkt i så måte var kanskje han som da han måtte byttes ut fikk høre at med fem minutter på sidelinja kom han til å være klar for mer spill, noe han selv var høyst uenig i.
Etter som vi nærmet oss slutten av kampen ble det tross slitne bein mer og mer intenst ute på banen, men jeg hadde egentlig begynt å vente at Koppang skulle få alle tre poengene her i dag, da et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte spektakulært! En av Jømna/Heradsbygds offensive spillere snappet ballen og gjorde akkurat det han skulle, så i det stadionuret passerte 86 minutter sto det 2-2.
Tross intenst press i alle retninger gjennom overtidsminuttene, flere scoringer ble det ikke, og akkurat i tide før neste regnbyge ankom stadion ble kampen blåst av med to scoringer og ett poeng til hvert av lagene, noe jeg tror alle var ganske misfornøyde med. Hjemmelaget fordi de hadde gitt fra seg ledelsen, de tilreisende fordi de var hekta av fra tabelltoppen.
Etter jobb satte jeg igjen kursen ut av Oslo, men denne gang gikk ferden nordover. Etter et par stopp på veien kom jeg til Elverum kommune, og i kommunesenteret svingte jeg sørover og fortsatte ei drøy mil. Jeg svingte så av ved en grønn gressmatte, hvor det var klart for femtedivisjonsoppgjør mellom Jømna/Heradsbygd og Sander.
Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å ta meg en runde rundt banen under svært dramatiske skyer før kampstart, og jeg slo også av noen ord med de som drev og gjorde klar kiosk og grill til publikumsinnrykket skulle komme. Man var litt spente på hvor mange tilskuere som ville dukke opp med en litt usikker værmelding, men alt en halvtime før kampen var i gang hadde de første vært frampå og spurt etter hamburgere, så omsetningen burde være sikret, og snart lå det en liflig duft over området mellom klubbhuset og banen mens klubblåta «Bygdas stolthet» runget fra en enslig høytaler.
Ut fra tabellsituasjonen var det ingen tvil om at det var gjestene fra Sør-Odal som var favoritter her i kveld, og det tok da også under fem minutter før de høyst fortjent tok ledelsen 0-1.
De grønne fortsatte å dominere ute på gressmatta, men litt ut av det blå vartet plutselig hjemmelaget etter 13 minutters spill opp med et strålende skudd som snek seg inn i mål, og dermed var det utlignet til 1-1.
Likevel, med et så dominerende bortelag som det vi så her var det nok bare et spørsmål om tid før rødtrøyene igjen hadde havnet under, og joda, i det 20. minutt satt 1-2 i nettet bak en ellers svært god J/H-keeper.
Mot slutten av omgangen kom det 8 regndråper, noe som skremte flere av de på det meste rundt sytti tilskuerne hjem, men etter at jeg gikk og hentet regnjakken sluttet det omtrent helt å regne. Det sluttet også å komme mål, så da dommeren med 20 sekunder igjen til det var spilt 45 minutter (Han innrømte senere at han hadde sett feil på klokka) blåste av første omgang sto det ennå 1-2.
Jeg sørget for å skaffe meg en hamburger, som smakte omtrent akkurat som forventet. Skulle jeg tipset om et forbedringspotensiale ville jeg anbefalt å ha noen rå løkringer som en tilbehørsmulighet i tillegg til dressing, salat, ketsjup og sennep.
Etter pause fortsatte gjestene å framstå klart best, og igjen var det hjemmelagets målvakt som var den klart viktigste brikken i å sørge for at de ikke var helt overkjørt allerede. Én mann kan uansett sjelden sørge for å redde et lag alene, og det var høyst fortjent da Sander med 57:15 på min klokke satte inn 1-3.
I det 63. minutt fikk så de besøkende straffespark, og dette ble effektivt konvertert til mål og 1-4.
Etter dette tok det knapt to minutter før vi fikk en 1-5-scoring, og med stadig dårligere lysforhold på den flomlysfrie banen var det nesten sensasjonelt at ledelsen ikke ble større. Mot slutten av kampen kom så det forventede regnet for fullt, så da et hjørnespark ble til mål og 1-6 i det 89. minutt var det svært så glissent langs banekanten.
Inn i overtiden kom det så en sjansebonanza av de sjeldne foran Jømna/Heradsbygds mål. At det ikke ble scoret igjen er helt utrolig, men da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-6, og glade Sander-spillere kunne etter å ha takket motstanderne for kampen takke sine medbragte supportere for støtten.
Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen sørover igjen på regnvåte østlandsveier.
Etter en liten svipptur (uten fotball involvert) til Tyskland laget jeg meg currywurst til lunsj, før jeg satte kursen nordover på E6. Fredagsrushet var alt i gang, men jeg kom etterhvert fram til Hedmarken, hvor jeg først besøkte et par gårdsbutikker, før jeg fant meg en medisterkakemiddag og så inntok stadionet hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Nordbygda og Jømna/Heradsbygd.
Etter at vi som var kommet tidlig hadde fått hørt en schlagerspekket oppvarmingsspilleliste (med klubbsangen som klart høydepunkt) inntok lagene den flotte gressmatta, og omgitt av mygg ble myntkastet tatt før kampen startet. Det tok deretter ikke mer enn halvanna minutt før ballen lå i nettet bak gjestenes målvakt.
Et rystet bortelag ble enda mer satt ut da vi vel to minutter senere igjen fikk se ballen gå i mål, så det sto 0-2. Skulle de tilreisende bli totalt overkjørt?
Noen videre overkjøring ble det ikke snakk om, og i det trettende minutt var det endelig Jømna/Heradsbygds tur til å få nettkjenning, da et frispark ble dyttet over streken.
Fire minutter senere kom så 2-2, før snuoperasjonen var fullbyrdet etter halvspilt omgang. 2-3, og 22 og et halvt minutt med fotball spilt. Vi noenogfemti som hadde tatt turen for å se kamp gned oss i øynene og lurte på hva det var vi hadde sett, mens hjemmelagets trener kommanderte alle sine innbyttere i oppvarming.
Resten av omgangen syntes jeg det var vertskapet som virket farligst, men flere mål ble det ikke i første halvdel av kampen. Da lagene tok pause sto det dermed fortsatt 2-3, og jeg gikk for å inspisere kiosken som dessverre ikke hadde vafler. Mens «bygda» hadde forsvunnet inn i en garderobe samlet J/H seg ute på banen for en pauseprat, og jeg overhørte at klubbens styreleder gjorde en tilskuer oppmerksom på at bredde-overgangsvinduet fortsatt var åpent så her fantes det muligheter.
Kampen kom i gang igjen etter en kjapp hvil, og etter tre minutters spill ble et hjørnespark slått inn mot Nordbygdas mål. Etter mye om og men og fram og tilbake ble ballen skutt i mål nesten ett minutt senere, og det sto 2-4.
Ti minutter senere kom så 2-5 på et frispark, og nå mistenkte jeg at kampen var kjørt for hjemmelaget.
Et nytt håp ble tent for de for anledningen hvitkledde da en kanonkule ble fyrt av og gikk rett i mål i det 70. minutt. Med 3-5 tjue minutter før slutt var absolutt ingenting avgjort her. Jeg kom i prat med noen spillere fra Sørskogbygda (hvor jeg var i fjor), og fant ut at de var veldig klare for at serielederne fra sørenden av Elverum kommune skulle avgi poeng, ettersom de selv også var involvert i toppstriden.
I det vi passerte et kvarter igjen av kampen kom så en av de virkelig store kontroversene i kampen. Det hadde flere ganger vært kritikk av dommerens avgjørelser, men det virkelig toppet seg da en Nordbygda-spiller ble felt foran motstandernes mål. At det ikke ble dømt straffe her virket helt utrolig, men dommeren sto på sitt.
Som i første omgang var det hjemmelaget som virket farligst i siste del av omgangen, men en svært god J/H-keeper sørget for at de ikke kom nærmere poeng, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-5. Gjestene delte etter å ha takket de lokale for kampen ut pokal til sin beste spiller, og høyst fortjent gikk den til nevnte målvakt.
Jeg hoppet i bilen igjen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, som jeg etter en høyst begivenhetsløs kjøretur kunne innta.
