Hemmingsmarks IF - Lyngen/Karnes 4-2

Under en av mine gjennomganger av sommerens treningskamper i Sverige for å registrere disse i Futbology-appen hadde jeg funnet en spennende destinasjon nord i landet som absolutt var oppnåelig som en roadtrip. Jeg hadde derfor avtalt med RBK- og Glimt-supporterne Erlend og Sebastian (En av hver, ingen av dem holder med begge de nevnte klubbene) at jeg skulle plukke dem opp, og etter 6 begivenhetsløse timer på veien ankom vi Piteå hvor vi skaffet oss et bedre måltid før vi satte kursen ut mot den lille bygda Hemmingsmark hvor det var avtalt treningskamp mellom bygdas eget lag og det gamle storlaget Lyngen/Karnes fra Troms i Norge som hadde gjennomført en liten treningsleir i et noe bedre klima enn hva Nord-Norge hadde vært belemret med i år.

Det som møtte oss i Hemmingsmark var et nydelig anlegg hvor det i tillegg til selve gressbanen hvor kampen skulle spilles også lå ett gressfelt til i full 11er-størrelse, en liten gressbane, tribune mot hovedbanen, og ikke minst klubbhus med garderobe og det som så ut til å være selskapslokaler. Her på «Hifton» som anlegget kalles (Tidligere kjent som Kullvallen) lå alt til rette for en flott opplevelse både for kampens aktører, og for oss som skulle se på.

Etter en litt haltende hilseseremoni (Kulturforskjellene mellom norsk og svensk breddefotball ble blant annet synlige gjennom at mens bortelaget stilte seg opp alle mann for å hilse på dommerne og motstanderne kom først bare kapteinen fra HIF, men etter hvert kom alle seg på plass også der) var det klart for avspark. På den helt nydelige tribuna krydde det av norsktalende, så det var tydelig at L/Ks treningsleir var godt besøkt også av familiemedlemmer av spillerne.

Ute på gressmatta startet gjestene fra Norge godt, men snart overtok Hemmingsmark mer, og det var absolutt ikke ufortjent da et nydelig skudd gikk i mål til 1-0 etter drøye fire minutters spill.

Hjemmelaget fortsatte å se sterke ut litt til, men så kom lyngsværingene mer inn i det igjen, og rett før kvarteret var spilt kom utligningen til 1-1, noe som innledet en god periode også for de for rødkledde. Min mistanke om at en overvekt av de rundt 100 frammøtte var bortesupportere ble for øvrig grundig bekreftet da scoringen kom, for jubelnivået var svært høyt etter målet.

Det eneste av betydning som skjedde resten av første omgang var at en av de tilreisende måtte ut med en skade som forhåpentligvis ikke er alvorlig. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. I kioskbua var det yrende aktivitet, og min medreisende Erlend kunne etter et besøk der sette sitt godkjentstempel på kaffen som ble servert.

Etter pause fortsatte kampen lenge uten de helt store hendelsene, sett bort fra at Hemmingsmark fikk ballen i mål etter en corner. AD markerte helt riktig for offside, og dermed ble ikke scoringen tellende.

Da vi nærmet oss at det bare gjensto et kvarter av kampen løsnet det så grundig, og vi fikk en liten ketsjup-effekt ute på gressmatta. Etter et langt innkast kom 2-1 med 71:20 på klokka, før bortelaget igjen slo tilbake og gjorde 2-2 i det 76. spilleminutt. Det gikk etter dette ganske nøyaktig 3 minutter før vertskapet igjen hadde tatt ledelsen, og det sto 3-2.

L/K presset nå voldsomt på for igjen å utligne, men motstanden ble for tøff, og i det stadionuret passerte 89 spilte minutter gikk ballen på ny i mål for HIF, nok en gang som følge av et langt innkast. 4-2, og spikeren i kista for spenningen i kampen.

Det ble spilt et lite minutt med overtid, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 4-2, og mens spillere og dommere takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen og tok fatt på den lange ferden tilbake til Helgeland etter en flott groundhopping-tur til vårt naboland. Senga hjemme hos opphavet ble til slutt inntatt litt etter to på natta, omtrent 19 timer etter jeg forlot den.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Luleå - Bodens BK FF 2-2 (+2-4 straffer)

På vei til europacupkamp i Kuopio hadde jeg lagt opp en reiserute med flere kamper på veien, og første etappe gikk fra Nordsjona til Luleå. Etter en kjøretur uten andre nevneverdige hendelser enn utallige reinsdyr på veien kom jeg til slutt fram til Norrbottens hovedstad. Etter en liten powernap på hotellet dro jeg ut på jakt etter stadion, og kom til slutt fram til åstedet for semifinalekampen i Stora Coop Cup som skulle spilles mellom IFK Luleå og Bodens BK FF.

På stadion lå en flott hovedtribune (oppkalt etter en ildsjel i klubben) badet i sol foran kunstgressmatta ute på banen. På motsatt side var det en ståtribune som lå fint i skyggen av trærne som nok hadde gitt anlegget sitt opprinnelige navn, Skogsvallen. Nå er det et større entreprenørkonsern som har kjøpt navnerettighetene, og det hang også plakater med navnet på dem over hele tribuna. IFK Luleå hadde i 1971 tilbragt en sesong i Allsvenskan, men jeg frykter at enkelte av kravene til stadioner på det øverste nivået i 2024 ville vært tunge å oppfylle.

Da kampen tok til hadde det kommet ikke så aller verst med folk, men det var et ganske sedat publikum som var på plass. Med unntak av 4-5 purunge syngende supportere med flagg og en leketromme var det ganske så stille, helt til hjemmelaget litt ut av det blå satte inn 1-0 etter tre og et halvt minutt av kampen!

Som jeg hadde ventet hadde en hel del av tilskuerne plassert seg på ståtribuna for å slippe å bli stekt levende, men forbausende mange holdt stand på hovedtribuna. Herfra fikk de se Boden kjempe seg tilbake etter den tidlige kalddusjen de hadde fått, og like før kvarteret var spilt pekte dommeren på straffemerket foran IFK-målet. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og dermed sto det 1-1 med 15:30 på klokka.

Boden (Som for meg er mest kjent som hjemstedet til festningen onkel Arthur hadde sendt en tändstickstavla av som julegave til fru Bergdahl, men som Karl-Bertil Jonsson i stedet hadde gitt til en fattig) fortsatte å være det førende laget i kampen. Det var derfor verken overraskende eller ufortjent da grønntrøyene rett før det var spilt 31 minutter satte inn 1-2 med et skudd ingen andre enn han som skjøt umiddelbart skjønte at havnet på rett side av nettet. Det tok noen sekunder, men så brøt jubelen løs både blant lagkameratene til målscoreren og hos den tilreisende delen av tilskuerne.

Helt på slutten av omgangen fikk vi så en ganske dramatisk situasjon i feltet foran Bodens målvakt. Etter et sammenstøt med en blåhvit angrepsspiller ble begge liggende og vri seg i smerter, men der sistnevnte ganske raskt var på beina igjen ble keeperen liggende. Etter litt om og men ble båre tilkalt, og han ble fraktet ut av banen, og ganske raskt deretter videre til garderoben. Flere av bortesupporterne var for å si det mildt lite imponerte over at det ikke ble noen reaksjoner mot IFK-spilleren etter dette sammenstøtet.

Etter flere minutters overtid på grunn av skaden ble det pause, og det sto fortsatt 1-2. Jeg gikk bort til kiosken, og ble påspandert en flaske sprudlevann som var sårt tiltrengt etter at hatten min nok veide en halvkilo mer enn vanlig på grunn av all svetten den hadde sugd opp. Etter å ha slappet av litt i skyggen på ståtribuna hvor det foruten tobente publikummere også befant seg et utall maur. Det var tydelig at vi var i skogkanten!

Etter pausen gikk det nok en gang under fem minutter før vi fikk scoring, og også i denne omgangen var det hjemmelaget som først kunne juble. Denne gangen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og dermed sto det 2-2 og vi var like langt.

Resten av omgangen skjedde det egentlig ikke allverden. Boden var nok et lite hakk kvassere enn vertskapet, men klarte ikke å omsette overtaket (som også viser seg i tabellsituasjonen der gjestene kjemper om opprykk mens IFK Luleå er plassert midt i feltet) til noen fler scoringer.

Oppildnet av sine unge supportere som tross et begrenset repertoar viste en imponerende stamina prøvde IFK desperat å få avgjort kampen i ordinær tid, men da dommeren etter drøyt fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, og hvem som skulle få spille finale i den lokale cupen måtte avgjøres på annet vis.

I denne cupen spiller man ikke ekstraomganger, så etter to nye myntkast ble det klart at hjemmelaget skulle få skyte først, og at straffene skulle skytes i nordenden av banen (Ikke at det siste hadde så mye å si, etter at sola uansett hadde forsvunnet bak trærne).

Vi fikk en spennende straffekonk, hvor Bodens reservekeeper vartet opp med to gode redninger (Ifølge keepertrener Seipajärvi en god og en noe mer heldig). Dette gjorde at da lagkameratene hans scoret på alle sine fire sto det 2-4 og det hele var avgjort etter åtte straffer!

Jeg gratulerte målvakten med innsatsen, og mens han ble applaudert mot garderoben satte jeg kursen tilbake til hotellet hvor jeg skulle samle krefter til en ny lang dag på veien før jeg skulle se en kamp også onsdag ettermiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Karlstad - Piteå 1-2

Etter gårdagens kamper sjekket jeg inn på en AirBnB jeg hadde booket i utrolig idylliske omgivelser på Hammarö utenfor Karlstad, før jeg fant en sjappe som serverte meg en overraskende bra schnitzel mens jeg så slutten av Färjestads hockey-CL-kamp på storskjerm. Jeg dro deretter og fikk noen sårt etterlengtete timers søvn, før jeg søndag morgen forlot bostedet og inntok en bedre frokost der Trysilelva/Klarälven møter Vänern. Jeg satte så kursen til andre sida av E18, hvor det skulle spilles kamp i «Ettan», altså nivå 3 i det svenske seriesystemet mellom IF Karlstad Fotboll og Piteå IF.

Jeg var jo også i fjor og så Karlstads fotball-stolthet spille hjemmekamp, men siden da har de fått ny arena, og enn så skeptisk jeg på forhånd var til at de skulle erstatte flotte Tingvalla må jeg si jeg synes de har lyktes 100% med å erstatte det over hundre år gamle stadionet på en god måte. Etter å ha sett litt G13-amerikanskfotball på nabobanen gikk jeg inn på Sola Arena som det heter (Sola er Karlstads symbol, oppkalt etter ei vertshusvertinne som levde for over 200 år siden, som var så blid at hun ble kalt «Sola i Karlstad») og fant plassen min på tribuna.

Etter at spillerne hadde entret banen til tonene av det ypperste av skandinavisk populærmusikk de siste tretti årene startet kampen, og det tok bare fire minutter før värmlendingene satte et hjørnespark rett i mål, og dermed tok ledelsen 1-0.

Etter dette fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, tross intens tromming fra de to trommene til den lille supportergjengen i enden av tribuna. Før lagene gikk i garderoben så jeg at hjemmelagets målvakt og flere av Piteå-spillerne var i hektisk diskusjon med dommeren, uten at jeg helt klarte å skjønne hva som var grunnlaget for dette.

Jeg tok et raid forbi kioskene på tribuna uten at jeg så noe som tydet på at de godtok verken kontanter eller kort som betalingsmiddel, så som nordmann uten Swish gikk jeg videre, vekslet noen ord med en vekter som hadde en rolig dag på jobb, før jeg bestemte meg for å sirkle rundt banen. Jeg sto dermed på ståtribuna på motsatt langside da lagene kom tilbake, og jeg plutselig la merke til at ingen ringere enn tidligere Molde- og Viking-trener Kjell Jonevret nå var Karlstads sjef.

Kjell virket ikke veldig fornøyd med det han så fra sine karer etter hvilen, og var han ikke misfornøyd nok fra før ble det neppe noe bedre da gjestene utlignet til 1-1 ganske nøyaktig ti minutter inn i omgangen.

Ikke lenge etter scoringen ble det opplyst at tilskuertallet i dag var 695 personer. Jeg hadde da nettopp gjort et forsøk på å grovtelle hvor mange jeg kunne se, og landa rundt 250. Hvor de 445 jeg mangla kunne ha gjemt seg vet jeg ikke, men de var garantert ikke i lasterommet på Piteå-bussen, hvor bussjåføren satt og tok seg en røyk.

Det var fortsatt gjestene som helt hadde overtatt initiativet i kampen, og minst like fortjent som det var at Karlstad ledet 1-0 til pause var det da Piteå gikk opp i 1-2 i det 74. minutt. Etter dette snudde rollene helt. Plutselig var det rødtrøyene som brukte mest mulig tid på alt det gikk an å bruke tid på, mens vertskapet presset på for å prøve å få en utligning.

Det økte presset fra hjemmelaget skapte flere ganger rom bak som piteborna prøvde å utnytte til å øke ledelsen, men etter nesten fem minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-2, og de røde kunne juble for tre viktige poeng i bunnstriden. Selv hastet jeg ut av stadion og satte meg i bilen med kurs for nok en kamp, førti minutters kjøring nordover langs elva.