lørdag 8. mai 2021

Fart - KIL/Hemne 1-2

Igjen hadde muligheten for å bivåne en treningskamp for damelag meldt seg, så tidlig lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Elverum. Her hoppet jeg over på Rørosbanen, og på Alvdal forlot jeg toget. Etter å ha gått langs en uendelig lang veistrekke og deretter forsert en vanvittig sandskrent ankom jeg Steimoegga idrettspark, hvor Fart fra Hamar og KIL/Hemne fra Kyrksæterøra skulle møtes på nøytral grunn. (Jeg så jo faktisk de samme lagene i serien i fjor)

Etter å ha sett meg om på anlegget (Hvor det var skiskytterblinker bak minibanene, noe som ikke framsto som særlig trygt) inntok jeg den flotte tribuna, hvor jeg fikk høre at KIL/Hemne måtte spille kampen i Alvdals hvite og blå drakter da Noen™ hadde glemt baggen med deres drakter i et bagasjerom i Trøndelag.

Det var dermed rødt og hvitt som møttes da dommeren blåste i gang kampen et par minutter før klokka slo to. I starten bølget spillet mye fram og tilbake, men de helt store sjansene lot lenge vente på seg. 35 minutter tok det før ballen første gang lå i nettet, men ingen av KIL/Hemnes spillere jublet, da det var en opplagt offside som også dommerne så som lå bak.

Dette måtte likevel ha gitt dem ferten av blod, for det tok nå bare tre nye minutter før ballen igjen lå i nettet, og denne gangen var ingen flagg heist. 0-1, og trøndersk jubel.

Det tok likevel bare drøyt fem minutter før det var hedmarkingene som kunne juble. Noen (Muligens lagkaptein Edvartsen) fikk lade kanonen fra 25-30 meters hold, og fyrte av et skuddd ingen kunne stoppe. Det sto dermed 1-1 når lagene tok pause.

I pausen pratet jeg med en lokal eldre herre, som kunne fortelle at snarveien jeg tok opp den stupbratte sandskrenten hadde vært veldig mye brukt før i tida, og at da ungene sykla fra Vestate' og resten av bygda og så klatra opp der, så var de så godt oppvarma når de kom til banen at de aldri ble skada, mens nå for tida, når foreldrene kjørte dem på trening, så var det alltid noen som var skada.

Utover i andre omgang ble det kanskje litt mer temperatur ute på banen. Etter et kvarters tid måtte dommeren vifte litt med det gule kortet i begge retninger, og Farts keeper var nok heldig at hun slapp unna med litt tilsnakk etter en kommentar som fikk en lagvenninne som fikk den referert til å slippe løs et kjempeknis.

Første omgang hadde vært ganske jevn, men jeg satt utover i omgangen med en følelse av at de for anledningen hvitkledde var i ferd med å feste et grep om kampen. Da det like etter de gule kortene kom en scoring som ga 1-2 føltes det derfor for meg ganske fortjent.

Drøye fem minutter etter dette fikk så Fart alle tiders sjanse til igjen å få balanse i regnskapet. En angripende spiller ble felt, og dommer pekte på straffemerket. Straffen ble til rødtrøyenes store fortvilelse reddet, og vi var like langt.

Tross en intens spurt i sluttminuttene lyktes ikke Fart med å få hull på byllen flere ganger, og kampen endte dermed med en etterlengtet seier for et skadeplaget KIL/Hemne, etter så mye tillegg i tiden at det på trøndernes benk ble lansert en teori om at dommeren var så glad for endelig å få dømme kamp igjen at han ikke hadde lyst å blåse av.

Mens lagene takket for kampen forserte jeg på ny den livsfarlige sandskrenten (Den var nesten verre ned enn opp), og tuslet via en noe skuffende hamburgerstopp tilbake til togstasjonen for å returnere til hovedstaden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar