Det var mange banehoppere som ble frustrerte da nyheten tidligere i år kom om at Ørje skulle spille en kamp på gressbanen nede ved elva, og ikke oppe på kunstgresset. Frustrasjonen skyldtes selvsagt at kampen var lagt til selveste sekstende mai, en dag svært mange er opptatt med egne lag i høyere divisjoner. Jeg og Ludvig hadde ikke tenkt oss på noe toppkamp i dag, så jeg plukket ham opp fra en buss, og etter litt harryhandel øst for grensa returnerte vi til Norge, og fant fram til banen hvor det altså skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Ørje og Skiptvet.
Det var altså som sagt «fotballens nasjonaldag» 16. mai, og selv om det var litt færre banehoppere på plass enn man ville hatt en annen dag, så var oppmøtet av lokale fans godt. Spesielt gjorde de unge syngende «ultrasene» seg bemerket, og jeg må si jeg har opplevd supportergrupper hos klubber på betydelig høyere nivå enn dette som ikke har nådd disse gutta (og kanskje en og annen jente?) til knærne en gang.
Etter at jeg hadde pakka i meg ei sårt etterlengta pølse og hilst på de andre banehopperne som var på plass var det tid for innmarsj, og akkompagnert av grønn og rød røyk ble spillerne applaudert inn. Dommeren vendte ryggen til publikum og tok myntkast, og så kunne det hele starte.
Det gikk ti minutter før «Slusebyens» ultras kunne bytte ut de generelle sangene med jubel. Skiptvet-spillerne ropte etter offside, men dommeren var ikke enig, og han som kom gjennom kunne dermed sette ballen i mål til 1-0!
For gjestene fra «Skjetve» gikk det fra vondt til verre da 2-0 kom rett før omgangen var halvspilt. Foran omlag 300 tilskuere fortsatte hjemmelaget å dominere, og de få sjansene bortelaget kom til ble også misbrukt. Rett før pause havnet ballen igjen i mål, men denne gangen ble de rødhvite reddet av dommeren som mente det hadde skjedd noe ureglementert før ballen gikk i mål.
Det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben for en liten taktikkprat, mens køene i kioskene ble lengre og lengre. De fleste lot likevel til å ha fått tak i det de ville da spillerne kom ut igjen, og bortelaget så nå veldig kvasse ut der de kom til en nesten umiddelbar stor sjanse.
Dessverre for bortefansen, og for oss nøytrale som kanskje håpet på litt spenning i kampen, like etterpå ble det straffespark. Skiptvet-keeperen pådro seg i forbindelse med dette et gult kort for ikke å holde seg på streken, noe han var så uenig i at han demonstrerte ved å vende ryggen til straffeskytteren som gjorde at det etter 50 minutter hadde blitt 3-0.
Resten av kampen ble egentlig et rent pliktløp, og den største spenningen var om vi ville få høre sluttfløyta før det begynte å regne. Etter 74 minutter av kampen kom 4-0, og i det 82. spilleminutt 5-0. Det kom noen regndråper i det overtida starta, men da dommeren blåste av kampen var vi fortsatt tørrskodde, og kunne se spillere og supportere feire seier sammen.
Jeg tok med meg passasjeren min og fant tilbake til bilen, og vi hadde ikke kommet veldig langt vestover før vi møtte noen regnbyger av bibelske proporsjoner! Vi hadde virkelig vært utrolig heldige med timingen for denne fotballkampen!
Etter at jeg forrige uke fikk krysset ut gressfeltet på Melløs var Ekholt-banen den eneste i Moss jeg manglet å ha sett fotball på, så jeg hadde lenge sett meg ut at jeg skulle se kamp der i løpet av høsten. I dag var dagen kommet, og som en ekstra bonus visste jeg at min navnebror Marius Lien som intervjuet meg til Morgenbladet i juni(+) skulle spille kampen. Jeg ankom stadion i god tid, registrerte meg for smittevern, og møtte medgroundhopper Tom (som ikke er på twitter), og den lokale trøndersk-nordnorske twitreren Høstfolding.
Da kampen skulle ta til meldte Tom seg frivillig som linjevakt, mens jeg lot kameraet gå mens det ennå var kurante lysforhold. Dommeren markerte seg tidlig som en svært myndig herre, og når jeg googlet ham etter kampen fant jeg ut at her hadde vi rett og slett med en ultras-veteran å gjøre! Ikke nok med at han i 2007 klarte å bli ekskludert fra Plankehaugen for bruk av bluss på stadion, jeg ble også gjort oppmerksom på at på åttitallet var han capo for ingen ringere enn Bad Blue Boys i Zagreb! Ikke hver dag man finner sånne i breddefotballen, og iallfall ikke med dommerdrakt.
I starten av kampen følte lagene hverandre litt på tennene, men like før kvarteret var spilt løsnet saker og ting. Først kom Ekholt med et kremangrep i det 15. minutt som ga 1-0, før vi knapt to minutter senere fikk et straffespark i motsatt ende av banen som ga 1-1.
Fire minutter senere kom så 2-1, noe som medførte en voldsom jubel. Spesielt et par tilskuere jublet så overdrevet at jeg har dem mistenkt for å være noe over leggetid. For øvrig var det totalt omlag 50 tilskuere på kampen, slett ikke verst for sjettedivisjon en tirsdagskveld.
Nok en gang måtte vi ikke vente lenge før neste scoring kom, og i det 24. minutt var det nok en gang en utligning som kom. Begge lags forsvarsspillere lurte nok litt på hva det var de drev med, mens jeg gliste og tenkte på målsnittet i årets kamper.
Kun fem minutter senere ble stillingen 3-2, men nå stagnerte målflommen noe. Jeg merket samtidig at mens tidligere nevnte Lien hadde startet med trøyenr 41 ved hjelp av en 4-trøye påklistret en stripe sportsteip, så var det nå blitt noe som så mer ut som «4,» fordi teipen hadde falt av. Etter en offsideannullert Ekholt-scoring falt også siste rest av teip av, og han tok dermed pause som nr 4, akkurat som en av sine lagkamerater.
Etter pause virket det som om Ekholt hadde bestemt seg for at dette skulle de ta. Det tok bare et par minutter fra spillet var satt igang igjen til de virkelig satte Ørjes keeper på prøve. Vi fikk en situasjon hvor Ekholt forgjeves ropte på straffe etter det de mente var hands på et hjørnespark, og vi fikk ikke minst se et vanvittig akrobatisk brassespark som virkelig hadde fortjent å ende i mål, men gikk like utenfor. Samme mann som foretok brassesparket konkluderte like etterpå at det fantes enklere måter å gjøre det på, og rett før klokka viste 58 minutter spilt fikk vi 4-2.
Kampens store kontrovers kom bare et par minutter etter dette. En av Ørjes spillere ble holdt voldsomt i trøya, rev seg løs, og mer eller mindre bevisst slo til synderen i ansiktet så denne gikk rett i bakken. Dette medførte selvsagt et voldsomt sinne hos Ekholts spillere, men til alt hell roet situasjonen seg ned uten andre følger enn litt småknuffing og mye kjefting. Dommeren løste deretter situasjonen på en utmerket måte med gult kort til Ekholt-spilleren som hadde holdt i trøya, gult kort til en Ekholt-spiller som hadde utmerket seg spesielt på kjeftefronten, og rødt kort til Ørje-spilleren som langet ut.
Etter dette ble selvsagt gjestene litt svekket, men de klarte likevel å komme med ytterligere en redusering da det gjensto et lite kvarter av kampen. Denne gangen var Ekholts keeper litt langt ute fra mål, og en perfekt lobb fra langt hold seilte over hodet på ham og i mål.
Ekholt lot definitivt ikke dette gå noe særlig inn på seg, stormet igjen i angrep, og fra spiss vinkel ble ballen igjen hamret i mål bak Ørjes målvakt. På spørsmål fra tribuna om hva han følte svarte målscorer "Litt flaks, litt heldig".
Like etter at klokka hadde passert 84 minutter kom så kampens siste scoring, og denne gangen var det et hjørnespark som ble kranglet i nettet. Kampen endte dermed 6-3 etter en svært begivenhetsrik kveld. Jeg slo av en hyggelig prat med Lien, og satte kursen nordover igjen mens jeg hørte siste episode av Heia Fotball hvor Gjermund Åsen la fram tidenes beste «drømmelag».
Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Litt ymse kvalitet, dessverre, på grunn av labre lysforhold. Derfor også lite bilder fra den siste halvtimen av kampen.)
Etter en uke nordpå nesten uten fotball (søndag så jeg et lite glimt av banen mot slutten av Brønnøysund - Fauske/Sprint) var jeg tilbake sørpå, og satte kursen sørøstover fra Oslo. Målet for kvelden var grensebyen Ørje, hvor de lokale heltene var vertskap for Østsidens andrelag i sjettedivisjon.
Ved ankomst tok jeg først en tur innom det gamle gress-stadionet (som var samlokalisert med kloakkrenseanlegget) før jeg fanget en hamburger, og satte kursen mot Marker kunstgress, som Ørjes hjemmebane heter. Her ble jeg overraskende møtt av havnearbeider Tommy, og fikk pratet litt indreøstfoldfotball med ham før avspark.
Hjemmelaget startet friskest, og alt etter tre og et halvt minutt lå ballen i mål bak Øssia-keeperen etter en corner, men dommer annullerte korrekt scoringen for offside.
Offside ble det derimot ikke dømt da Ørje stormet i angrep noen minutter senere, og denne gangen kunne de rødgrønnstripete juble for å ha tatt ledelsen. 1-0, selv om jeg mistenker at det kunne blitt nok en annullering om den ellers gode dommeren hadde hatt assistentdommere til å hjelpe seg.
Jeg merket etter dette at Ørje stilte med den yngste speakeren jeg noensinne har sett i aksjon. Ti-åringen med mikrofonen leverte på høyt nivå, og trådte innimellom også til som ballhenter. Meget imponerende!
Noe som også imponerte meg var toppfarten til Østsidens spiller Bashkim Osmani, og etter en stor sjanse hvor han utnyttet farta tok det bare noen få minutter før han scoret. 1-1 etter 20:30, og vi var like langt.
10 minutter før pause kom så omgangens vakreste mål, der en av de hvitkledde la en lekker langlobb over Ørjes keeper. 1-2!
Etter hjemmelagets gode start hadde gjestene kommet mer og mer inn i kampen, og det meste tydet på at lagene skulle gå til pause med 1-2. Med siste spark på ballen før pause kom det derimot nok et mål, og til flesteparten av de litt over hundre fremmøttes store glede var det hjemmelaget som utlignet til 2-2.
Etter en kort pause fortsatte kampen, og hjemmelagets trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben. Ørjingene (Heter det det?) var tilbake på samme sporet som i starten av kampen, og etter drøyt fem minutters spill satt ballen igjen i mål, etter at et frispark aldri ble klarert. (Faste lesere av bloggen min vil kjenne mitt syn på manglende klareringer). 3-2.
Ørje fortsatte å ha føringen i kampen, og litt før kvarteret var spilt av omgangen leverte Ørjes Abdikadir Beileh Hassan en herlig frekk hæl-assist som sikkert ble ekspedert i mål til 4-2. «Abdi» stto i andre omgang fram som en av lagets beste spillere, og leverte også flere andre gode forarbeid som ikke ble like godt utnyttet som dette.
Like etter omgangen var halvspilt ble det skapt ny spenning med 4-3, men med 16 minutter igjen kom et overraskende skudd fra omlag seksten meters hold, og Ørje fastsatte sluttresultatet til 5-3. Det siste kvarteret ble ganske begivenhetsløst, inntil hjemmelaget fikk en kjempesjanse fra langt hold med siste spark på ballen. Speaker og de andre lokale kunne juble, mens Drillos gamle lag måtte dra tomhendte hjem til Fredrikstad.
