Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.
Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.
Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.
Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.
Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.
Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.
Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.
Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.
Lørdagen våknet jeg ganske tidlig, men slo raskt fra meg idéen om å hive meg i bilen med en gang for å se en grytidlig match i Motionsligaen i Skåne. Jeg tok heller en ganske rolig morgen, før jeg litt før ti satte kursen sørover på E6. Etter et par timer kunne jeg så parkere, og gå det lille stykket forbi kunstgressbanen og inn til gressbanen hvor det skulle spilles kamp i Ettan södra (Altså den sørligste av de to avdelingene på svensk nivå 3) mellom BK Olympic og Husqvarna FF.
Anført av en speaker som hørtes akkurat ut som Zlatan Ibrahimovic når han snakket inntok lagene etterhvert banen, og sammen med Husqvarna-supporter og med-groundhopper Elwin (som jeg sist møtte på Svenshögen) og de fleste andre som var til stede hadde jeg tatt plass på solsida av banen. På motsatt side var det ei flott ståtribune (med sitteplasser til pressen), men her måtte man være masochist om man skulle oppholde seg i dag, for det var en sur vind som gjorde at om du befant deg i skyggen ble det raskt bikkjekaldt.
Ute på gressmatta var det hjemmelaget som så sterkest ut innledningsvis, og dette toppet seg i det 8. spilleminutt da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0 forbi et noe passivt HFF-forsvar.
Jeg hadde ikke spist så mye frokost, så mens kampen fortsatte fikk jeg kjøpt meg en hamburger (Kudos til klubben for å akseptere kontanter i kiosken). En av de absolutt beste stadionburgerne jeg har fått i Sverige, så dette var snadder!
Vi rundt trekvart hundre som var på plass fikk se hjemmelaget fortsette å styre kampen resten av omgangen, men noen fler scoringer så det lenge ut til at det ikke skulle bli. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.
Etter hvilen flyttet jeg meg litt for å få litt ulike vinkler på bildene mine, og fant ut at de to som hadde satt seg på pressetribunen drev med liveoppdateringer for en eller annen tjeneste. Samtidig fikk jeg et kvarter ut i omgangen se noe jeg først trodde var en klar straffe, men som jeg ser av videoen min at dommeren gjorde helt rett i å ikke blåse på. (Om han skulle blåst noe skulle det vært gult kort for filming)
Vertskapet hadde fortsatt et visst overtak i kampen, men etter å ha gjort noen bytter begynte gjestene fra Småland å yppe seg, men fortsatt ville det seg ikke foran Olympic-målet. De kom til en virkelig stor sjanse, men da de ikke klarte å utnytte verken denne eller noen av de mindre mulighetene fikk de en real kalddusj da det som så ut til å skulle bli en enkel klarering foran eget mål i stedet ble et helt episk selvmål der ballen ble stanget inn til 2-0.
Sluttspurten ble med to måls forsprang til hjemmelaget litt halvhjertet, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og skåningene kunne juble for tre nye poeng. Gjestene på sin side går en tung høst i møte helt i bånn av tabellen.
Jeg takket Elwin for selskapet, og satte kursen videre mot neste kamp, som var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt turen til Malmö og Skåne i dag.
Denne sene augusthelga hadde jeg lenge planlagt å ta meg en sørsvensk helg med en Elfsborg-kamp på søndagen som høydepunkt, så etter å ha gjort dagens dont på kontoret hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover. Etter en relativt begivenhetsløs kjøretur svingte jeg litt sør for Kungsbacka av fra E6, og kom etter litt fram til et flott lite fotballanlegg hvor det skulle være lokaloppgjør i division 5 Norra Halland mellom Löftadalens IF og Frillesås FF.
Det jeg etter å ha betalt meg inn og kjøpt to halvapotten-lodd (Som jeg i skrivende stund kommer på at jeg glemte å sjekke om jeg vant på) fikk se var en flott gressbane med et par benkerader langs det meste av den ene langsida, samt et gjerde å lene seg på for de som heller ville stå. I tillegg var her en liten kiosk, og et bygg med garderober og muligens også noe forsamlingslokale. Parkeringsplassen hadde flomlys, så jeg tipper at her var det mulighet for å spille bandy kalde vinterkvelder.
Mens jeg ventet på avspark benyttet jeg anledningen til å besøke kiosken og skaffe meg en Piggelin, og da denne var fortært var spillerne klare ute på banen. Hadde noen skrevet en forhåndsanalyse av hva man kunne forvente her i kveld hadde de nok påpekt at mens gjestene fra tettstedet femten minutters kjøring unna lå på tredjeplass slet vertskapet nederst på tabellen. Det var derfor en viss forventning om at Frillesås skulle ro dette greit i land, men om noen hadde satt penger på dette fikk de seg et skudd for baugen da Löftadalen etter fire minutter fikk et hjørnespark som ble satt i tverrliggeren før returen ble kranglet i mål til 1-0.
Bortelaget virket litt rystet, og de hvitrøde fra landsbygda fortsatte å se friskest ut, og da et langskudd smalt i tverrliggeren kunne fort ledelsen blitt doblet. I stedet fikk vi noenogåtti frammøtte se grønntrøyene kjempe seg tilbake i kampen, men lenge uten at de helt store målsjansene kom, så det var absolutt en fortjent ledelse underdogene hadde.
Fem minutter før pause så det likevel stygt ut for den knappe ledelsen. Et hjørnespark endte med at dommeren resolutt blåste i fløyta og pekte på straffemerket etter at en av de tilreisende fikk en arm i ansiktet og gikk i bakken.
Det ble raskt gjort klart til straffespark, men ikke bare reddet målvakten skuddet, han klarte også å holde returen ute av mål, og fikk etterhvert hjelp av lagkameratene til å få ballen unna det farlige området.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause. Mens spillerne forsvant inn i hver sin garderobe tok jeg en svipptur bort til bilen for å få i meg en brødskive for å unngå å sulte i hjel.
Snart var kampen igjen i gang, og det var nå tydelig at Frillesås hadde bestemt seg for at noe tap her kunne de ikke være bekjent av. Det var ikke engang spilt tre minutter da flere store muligheter kulminerte med at utligningen til 1-1 satt i nettet.
I det 54. spilleminutt kom det så en liten kollaps i Löftadalens forsvar, og tross voldsomme krav om at det skulle vært avvinket for offside kom 1-2.
De grønne roet seg litt ned etter denne snuoperasjonen, og vi fikk nå en periode med flere store sjanser i begge ender av banen. Flere scoringer måtte vi likevel vente ti minutter på, men da den endelig kom var det spikeren i kista for hjemmelagets håp om å få noe med seg i kveld. 1-3, og en lang oppoverbakke om LIF skulle klare å komme tilbake.
Den siste knappe halvtimen var preget av et ganske kontrollert bortelag og et mer og mer desparet hjemmelag, men ballen ville ikke i mål flere ganger, så da dommeren etter ganske presis 90 minutter blåste av sto det fortsatt 1-3, og bortelagets fans kunne glade applaudere for tre poeng og fortsatt en teoretisk sjanse til å hente inn de to foran seg på tabellen.
Jeg forlot raskt stadion, og etter en liten hamburgerpitstop i utkanten av Varberg fant jeg fram til nattens overnattingssted, i låven på en gård et lite stykke utenfor Tvååker. Her skulle det samles krefter før lørdagens to Ettan-kamper i Malmö.
Jeg hadde lenge planlagt en tur til Porsgrunn denne onsdagen for å få tatt en bane jeg manglet der, men skuffelsen var stor da kampen ble avlyst og ryktene begynte å gå om at laget hadde trukket seg. Onsdag morgen fant jeg så til min store glede ut at ting hadde skjedd, og at det var en mulighet litt lenger sør i Telemark. Etter å ha gjort ferdig dagens jobbing ble derfor kursen satt sørvestover, og etter en svipptur inn i sentrum av Kragerø for å fange litt mat fant jeg fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Helle (som egentlig skulle vært bortelag i den avlyste kampen) og andrelaget til Borg.
Jeg hadde startet tidlig fra Oslo for å slå rushtrafikken, så da jeg kom fram var det fortsatt lenge til kamp, men etter å ha sittet i bilen en stund og ventet begynte det å dukke opp både rød- og brunkledde spillere. Etter hvert ble det gjennomført hilseseremoni og tatt myntkast, og så var det klart for avspark på kunstgressbanen som lå inneklemt mellom et idyllisk tjern og noen sjarmerende klipper.
Etter en frisk start fra vertskapet tok det nystarta andrelaget fra Borg i Skien mer over, og i det 14. minutt kunne de for første gang denne kvelden juble for scoring, etter at returen fra tverrliggeren etter et hjørnespark ble headet i mål til 0-1.
Det meste fortsatte nå å skje foran vertskapets mål, og Borg 2 kom til flere store sjanser hvor bare den lille finpussen på avslutninga manglet for at det skulle bli flere mål. Til slutt fikk de brune likevel uttelling, og etter at vi etter 25 minutters spill fikk 0-2 kom også 0-3 i det stoppeklokka mi passerte 33 spilte minutter.
Jeg hadde nesten begynt å tro at vi ville gå til pause med 0-3 da en av Helles spillere stormet framover og alene med keeper klarte å klemme ballen forbi ham og i mål til 1-3 etter 43 minutter av kampen. Gleden over reduseringen ble dog kortvarig, da gjestene nesten umiddelbart slo tilbake og satte inn 1-4 etter at det ble gitt retur etter en forsåvidt god redning.
1-4 ble også pausestillinga, og jeg tuslet bort til kiosken (som hadde et nokså originalt skilt), bare for å returnere med uforrettet sak. Det at kampen hadde blitt avtalt på så kort varsel hadde gjort at det ikke var vafler å få kjøpt i kveld! For øvrig lå banen som nevnt ved et tjern, og jeg benyttet også stoppet i spillet til å snike meg innom bagasjerommet på bilen for å hente ut litt myggmiddel, da det var en del blodsugere i lufta.
Etter pause gikk det ikke mange minutter før ballen igjen lå i mål, men til Borg-spillernes store skuffelse ble scoringen annullert for offside. Etter å ha sett på resultatet på NFFs nettsider lurer jeg på om dette er grunnen til at det fins et avvik mellom det resultatet jeg har notert meg og det som ligger der. Hvis grunnen er at jeg har gått glipp av et mål beklager jeg og legger meg flat!
I det 57. minutt ble det uansett scoring til Borg 2 igjen, og med 1-5 i mine notater begynte det nå å spre seg litt misnøye i Helle-forsvaret, og det ble ikke spesielt mye bedre av at også 1-6 kom fem minutter senere. Fem minutter etter dette igjen, altså i det 67. minutt kom så 1-7 etter at rødtrøyene aldri fikk kontroll på ballen etter et innkast.
Helle hadde likevel ikke gitt opp. Jeg overhørte treneren si at han syntes de hadde vært mye bedre i andre omgang enn i første, og med 69 minutter på klokka kom en ny redusering, nå til 2-7. 2-8 (forutsatt at mine notater er fasit) kom så med 13 minutter igjen av kampen, før Helle igjen kunne juble når et frispark ble satt i mål til 3-8 med 81:05 på klokka.
Dette ble også kampens siste mål, og det endte altså enten 3-8 hvis jeg har fått med meg alle målene, eller 3-9 hvis det som står hos NFF stemmer. Uansett var nok gjestene betraktelig mer fornøyd enn vertskapet!
Jeg hoppet i bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, en kjøretur som viste seg å bli mindre problematisk enn jeg hadde fryktet, og som gjorde at jeg var hjemme alt rundt kvart over tolv.
Etter å ha forlatt kampen i Dalsland hadde jeg rimelig knapt med tid på veien videre, og for å gjøre ting verre havnet jeg først bak en skurtresker på E45 som ikke slapp trafikken forbi før køen var nærmere tre km lang. Etter å ha svingt av europaveien havnet jeg så bak en fyr i en cabriolet som virka å være livredd at hattene skulle fyke av ham og kona, så han konstant lå tjue km/t under fartsgrensa. Til slutt kom jeg likevel fram dit neste kamp skulle spilles, også denne i division 5 når Hogstorps IF og IFK Lane møttes.
Hadde jeg ikke blitt holdt igjen i trafikken hadde jeg nok nådd avspark helt fint, men nå kom jeg til banekanten etter at det var spilt bittelitt. Stadionuret sto likevel bare på 1, så jeg hadde ikke gått glipp av noe særlig, og jeg fikk også her se en nydelig gressbane foran et lite klubbhus med kiosk og garderober. Her var det faktisk betydelig bedre oppmøte enn på forrige kamp, og nærmere 100 mennesker befant seg i solsteiken langs sidelinja.
Det var spilt omtrent ti minutter da vi fikk kampens første mål, og slik spillet hadde utviklet seg var det ingen stor overraskelse at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble etter at et langt innkast ble ekspedert videre inn i målet til 1-0. Ti minutter senere fikk vi igjen se en scoring, denne gangen da et frispark fra ganske langt hold på imponerende vis gikk inn så det ble 2-0.
4-5 minutter senere kom Hogstorp igjen i angrep, og nå fikk vi se et eksempel på svært god fordelsdømming da dommeren valgte å la spillet fortsette etter at en av de rødhvite gikk i bakken, noe som ga en lagkamerat av ham muligheten til å sette inn 3-0.
Det var som nevnt solsteik, så jeg valgte å skaffe meg et eksemplar av verdens beste saftis mens jeg så slutten av omgangen. Flere mål fikk vi ikke se, og lagene gikk til pause med 3-0. I pausen stakk jeg og snudde bilen, samt smurte meg litt mat ettersom jeg nesten ikke hadde spist noe hele dagen. Med nye krefter tok jeg så igjen plass ved banen for å se helgas siste 45 minutter med fotball.
De blåhvite fra Lane (der jeg var på kamp i 2023) fortsatte å slite mot det som helt klart var et bedre lag, men ble gang på gang reddet av assistentdommerens flagg. Det var litt komisk å se at hjemmelagets nummer 14 ble sintere og sintere for hver gang han ble avvinket for offside, men da han litt før timen var spilt endelig klarte å holde seg på rett side av gjestenes backrekke lenge nok kom i rask rekkefølge både 4-0 og 5-0.
I det 63. spilleminutt ble ballen igjen satt i mål, men denne gangen var det faktisk IFK Lane som hadde scoret! 5-1, og kanskje et nytt håp for gjestene?
Neida, når sant skal sies, så var vi resten av kampen nærmere en større ledelse til vertskapet enn vi var flere reduseringer. Varmen gjorde nok sitt til at både presisjon og innsats sank mot slutten av kampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-1, til stor glede for hjemmelagets supportere.
Jeg kunne etter en helt nydelig dag i nordenden av Västra Götalands län igjen sette kursen nordover, og etter litt shopping på Nordbysenteret svingte jeg inn hjemme ganske presis klokka ni.
Etter gårdagens folkefest på Eina satte jeg i dag kursen alene mot grensa. Etter å ha konstatert at det fortsatt ikke finnes penger i minibankene i Värmland (Dette er en helt latterlig skandale) svingte jeg sørover, og etter å ha vært oppom og kikka på den gamle allsvenske arenaen Lövåsvallen i Billingsfors fikk jeg tatt ut litt penger, og fullførte så den usaklig svingete og kuperte siste mila fram mot arenaen hvor det skulle være kamp i den sørlige avdelinga av den bohuslänsk-dalslandske division 5 mellom Håfreström og Morlanda.
Stadionanlegget lå sentralt plassert i området Åsenbruk, som er en del av et tettbebygd område rundt sørenden av Dalslands kanal, og hjemmelaget deler navn med den tidligere hjørnesteinsbedriften i området. Jeg betalte meg inn gjennom døra inn mot sentrum, men det så ut som om den opprinnelige hovedinngangen med en av de typisk svenske inngangsportalene lå i motsatt ende av banen, ut mot hovedveien forbi bygda.
Da kampen kom i gang hadde hjemmelaget en kort spurt ut fra startblokkene, men det tok ikke mer enn ett minutt og førtifem sekunder før gjestene hadde satt ballen i mål til 0-1, og herfra handlet det aller aller meste om de blåkledde fra Ellös på Orust (Der jeg var på en visitt i fjor sommer). Gjestene fortsatte å dominere på gressmatta nå, og etter tolv minutters spill kom 0-2 etter en corner der hjemmelaget var rasende fordi det ikke ble dømt frispark utover i stedet.
I det 18. spilleminutt fikk så vi rundt 30 som var på kamp se en perle av et skudd fra bortelaget sende dem opp i 0-3. Kampen var for øvrig ikke veldig interessant tabellmessig sett, da hjemmelaget ligger plassert litt unna den absolutte bunnstriden, mens bortelaget nok er hektet av i toppstriden i divisjonen. Ingen kan likevel beskylde dem for ikke å yte en innsats, og like før halvtimen var spilt endte et skudd i tverra før ballen spratt ned og ut, så Håfreström hadde sluppet med skrekken denne gangen.
Det kom likevel to mål til før pause, først rundt ti minutter før hvilen da det jeg tror var et frispark omtrent på midtbanen ble satt over alt og alle inkludert keeper som sto ganske langt ut. Drøye tre minutter senere kom så 0-5, og her vil jeg legge en ikke ubetydelig del av skylda på han som like før laga et frispark og så var mer opptatt av å klage på dømminga enn å følge med på hva motstanderne foretok seg.
Inn mot pause ble det mye klaging, så dommeren syntes nok det var behagelig da han kunne sende lagene i garderoben, fortsatt med 0-5 i målprotokollen. Selv brukte jeg pausen svært effektivt, først flyttet jeg bilen til motsatt ende av banen for å kunne komme meg raskere avgårde etter kampen, og deretter besøkte jeg det som nok er det mest 70-talls doet jeg har besøkt siden åttitallet!
Da andre omgang kom i gang var det ikke spilt fem minutter en gang før hjemmelagets målvakt på en dumdristig måte stupte inn i en motstander. Resultatet ble at dommeren blåste straffe, samtidig som vi fikk et lengre opphold for at nettopp keeperen måtte få litt behandling. Da han kom seg på beina igjen nærmet klokka seg 51 spilte minutter, og straffen ble satt i mål bak ham til 0-6.
Tross et håpløst utgangspunkt hadde ikke rødtrøyene gitt opp, og mannen i motsatt ende av banen fra straffesparket måtte faktisk flere ganger varte opp med riktig så imponerende redninger. I det 64. minutt måtte han likevel melde pass, og jeg må virkelig berømme optimismen til han som etter at laget hadde gjort 1-6 stormet inn i målet for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen så man kunne fortsette snuoperasjonen.
For å komme med en liten «spoiler»: Det ble aldri noen snuoperasjon. med 71:30 på min stoppeklokke hadde HIF-keeperen igjen beveget seg så langt ut fra streken at en motstander prøvde seg på en lobb, og dermed sto det 1-7. Da 1-8 kom knappe fem minutter senere gjorde derimot mannen mellom stengene det meste riktig, mens jeg er tilbøyelig til å støtte hans oppgitte armbevegelser mot eget forsvar.
Flere scoringer fikk vi ikke, så da dommeren blåste av stormet jeg ut av stadion og inn i bilen, så jeg kunne sette kursen videre mot dagens neste kamp.
Da banehoppermiljøet litt før sommeren ble klar over at Einas fotballbane på Blili var solgt og skulle legges ned var det én ting som var nesten like viktig som å få sett kamp på banen før den ble lagt ned: Å få klarhet i når første kamp på den nye banen skulle spilles. I dag skulle det skje, og etter å ha plukket opp Mattis, André og Cathrine på Lillestrøm gikk turen nordover gjennom Nittedal og over Hadeland smertefritt, og i god tid før avspark hadde vi parkert utenfor Thune skole, som ligger rett ved den nye banen hvor sjettedivisjonskampen mellom Eina og andrelaget til Skreia skulle spilles.
Siden det var åpningskamp var det ventet godt oppmøte av både banehoppere og lokalt publikum, og grillen varmet karbonader for full gass. Da kampen skulle ta til ble avsparket tatt av en lokal fotball-legende, mens de fleste av oss som hadde reist litt for å komme på kamp (Sören hadde faktisk med seg en engelskmann!) tok plass på langsida. Herfra fikk vi sammen med oppimot 200 andre se hjemmelaget komme best i gang, men uten at de helt store målsjansene kom. Likevel var det høyst fortjent da Eina etter et kvarter av kampen gikk opp i 1-0.
I et strålende sensommervær ble det etter halvspilt omgang gjennomført drikkepause, og etter denne syntes jeg faktisk at gjestene fra nabokommunen i øst kom langt mer med i kampen. Flere scoringer ble det likevel ikke før lagene, fortsatt med 1-0 i målprotokollen, kunne ta seg et kjapt besøk i garderobene, som lå i tilknytning til flerbrukshallen bak vestre kortside og var like nyetablerte som kunstgressmatta kampen ble spilt på.
I pausen ble det en liten samling av groundhopperne og en prat med lokalavisa, før kampen fortsatte. Skreia 2 klarte nå å slå tilbake knappe ti minutter ut i omgangen, og med 1-1 så kampen rimelig åpen ut.
Eina viste nå at de på ingen måte hadde tenkt å la noe ødelegge denne festdagen i bygda, og etter at speaker tok HELT av etter en scoring som ga 2-1 i det 59. minutt forholdt han seg faktisk litt roligere da vertskapet økte til 3-1 fire minutter senere.
Mot slutten av kampen var det naturlig nok gjestene som presset mest på, men da vi gikk inn i overtiden og de som skulle dra videre til storkamp i OBOS-ligaen på Åråsen forlot arenaen var det fortsatt en tomålsledelse til hjemmelaget. Dette skulle dog ikke vare. Fire minutter på overtid satte en uheldig Eina-forsvarer inn 3-2 i eget mål, og lynkjapt var ballen lagt klar på midtbanen for å spille litt til.
Flere store muligheter ble det ikke, så da dommeren etter et drøyt minutt til blåste av sto det fortsatt 3-2, og Einas spillere og fans kunne juble for å ha vunnet første kamp på den nye banen.
To av passasjerene mine hadde funnet andre transportveier hjem etter kampen, så det ble bare Mattis og jeg som på ny forserte Rv4 i retning hovedstaden, lett solbrente etter en strålende banehoppingsdag!
