Gulset - Brevik 1-4

Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.

Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.

I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.

Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.

Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.

0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.

Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.

Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.

Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sørumsand - Eidsvold IF 3-3

Etter å ha åpnet studieåret ved UiO sammen med USO hadde jeg mandag kveld avtalt en svipptur til en bane Ole Jakob manglet som ikke var altfor langt unna. Etter litt forviklinger rundt møtested fant vi hverandre, og jeg satte kursen oppover Romerike, og vi fant etterhvert fram til fotballbanen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Sørumsand og Eidsvold IF.

Siden sist jeg var her hadde den nordligste av de to kunstgressbanene fått nytt dekke, og følgelig var kampene flyttet tilbake hit (Hvor det også ble spilt første gang jeg besøkte anlegget). Jeg fant ut at i dag orka jeg ikke å traske rundt nede ved banen, men tok plass på tribuna hvor jeg skjønte at fotografering kom til å bli nokså utfordrende på grunn av sterk motsol.

Litt av grunnen til at vi hadde endt her var at foruten at OJ manglet å ha besøkt banen her, så var oppgjøret også sportslig ganske spennende, med et hjemmelag som absolutt bør ta flere poeng for å komme seg vekk fra bunnstriden i divisjonen og et tilreisende lag som med seier i dag fortsatt ville være i posisjon til å kjempe i toppen utover høsten. Da kampen kom i gang var det vertskapet som først kunne juble, da ballen alt etter halvannet minutt gikk i mål, men til skuffelse for storparten av de fremmøtte hadde assistentdommeren hevet flagget for offside, men det skulle ikke gå lang tid før Stomperuds sambygdinger igjen kunne juble, da dommeren i det 8. spilleminutt ga rødtrøyene et straffespark. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og dermed sto det med 8:05 på stadionuret 1-0.

Gjestene slo raskt tilbake, og vartet tre minutter senere opp med det som kanskje var kampens fineste angrep. Ballen gikk kjapt fram og tilbake, og lå til slutt i nettet bak Sørumsand-keeperen til 1-1. Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og fem minutter etter dette hadde de igjen tatt ledelsen, denne gangen etter at en uheldig Eidsvold-forsvarer satte ballen i eget mål til 2-1.

Det så egentlig ut som om vi skulle gå til pause med ledelse til EIF, men halvanna minutt på overtid fikk de for anledningen sortkledde et hjørnespark som ble ekspedert i mål til 2-2, og dette ble dermed også pausestillinga.

Etter at OJ hadde skaffet seg en vaffel fikk vi og de andre rundt 125 frammøtte igjen se to lag som tydelig viste at dette var en kamp som betød mye for begge. Tenningsnivået var skyhøyt,og jeg mistenkte at når spillerne begynte å bli slitne mot slutten av kampen kunne det fort bli veldig hett ute på matta. Før vi kom så langt tok hjemmelaget igjen ledelsen, og ca 6 minutter inn i andre omgang sto det 3-2.

I det 69. minutt kom så 3-3, og jeg lurte virkelig på hvor dette skulle ende. Begge lag kom seg til flere muligheter til å få det forløsende vinnermålet, og nærmest var det nok hjemmelaget som kom da ballen så ut til å gå inn men i stedet smalt i stolpen.

Som ventet ble det ganske hett mot slutten, selv om lufttemperaturen ikke var allverden å skryte av etter at sola hadde forsvunnet, og både spillere og trenere pådro seg gule kort før kampen var over. Tross heltente aktører på banen, da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-3, et resultat begge lag nok var nokså mellomfornøyde med. Før jeg forlot stadion så jeg for øvrig at Sørumsands trenerapparat sto i en hektisk passiar med dommertrioen, sannsynligvis for å diskutere hendelsen som endte med at treneren fikk gult kort mot slutten av kampen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tylldal - Tolga-Vingelen 6-0

Etter en god natts søvn i Värmlands dype skoger ble kursen satt nordover langs Klarälven/Trysilelva, Engeråa, Femundelva, Sømåa og Hola, før jeg krysset vannskillet og ved Tolga kom ned til Glomma og så krysset over til den øverste delen av Rendalen, Tylldalen. Her på «baksida» av Tronfjell skulle det være kamp i sjettedivisjon mellom Tylldal og Tolga-Vingelen.

Selv om vi var solid plassert i Innlandet fylke, så er den tidligere Nord-Østerdal fotballkrets gått inn i den trønderske fotballen, så i avdelinga disse lagene spiller i finner vi også lag som Gauldal, Støren og Sokna. Turene dit er nok grunnen til at Folldal som hadde hørt naturlig hjemme der heller har valgt å spille i Gudbrandsdal-avdelinga i Indre Østland fotballkrets. Kloppmyra i Tylldal er uansett den sørligste av banene som brukes i Trøndelag fotballkrets.

Da jeg kom fram var oppvarminga i full gang, og snart var det klart for kamp. Basert på tabellsituasjonen var det nok et visst favorittstempel på hjemmelaget, og like etter at vi passerte seks spilte minutter fikk vi første mål og 1-0.

I det 14. minutt kom også 2-0, og de rundt åtti frammøtte fikk også se flere andre store sjanser til gultrøyene. En jeg syntes var spesielt morsom var da en av Tylldals angrepsspillere ropte «45» for å få et innlegg fra en lagkamerat som hadde driblet seg ned mot mållinja. Som bestilt kom ballen ut til ham, men for meg var det noe overraskende at de førtifem han hadde ropt om ikke var vinkelen på innlegget, men derimot vinkelen ballen forlot foten hans i og dermed passerte himmelhøyt over tverrliggeren. Ellers skal Tolga-Vingelen-keeperen ha en solid dose skryt for flere gode redninger på skudd som var på vei innenfor stengene på målet.

Tross hjemmelagets dominans lot neste mål vente på seg, men rett før vi passerte 42 spilte minutter kom 3-0, som også ble stillinga til pause. Tilbudet i kiosken var kokte grillpølser og hjemmebakt sjokoladekake, noe jeg valgte å stå over i dag. Som man ofte ser i breddefotballen var spillerne klare på banen før dommerne, så da de sistnevnte var klare kom kampen raskt i gang igjen.

Det tok under fem minutter av andre omgang før vertskapet hadde fjernet de siste spor av spenning ved å øke til 4-0, og i det 64. minutt kom også 5-0. De gule fortsatte å produsere en strøm av store sjanser, og med 77:15 på min stoppeklokke gikk ballen igjen i mål, så det sto 6-0 etter dette hjørnesparket.

Tolga-Vingelen klarte faktisk å komme til et par svært gode muligheter i sluttminuttene, men da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 6-0, og Tylldal kunne juble for fortsatt heng på serieleder Røros.

Jeg hoppet i bilen og satte kursen sørover igjen, med et håp om å få sett mest mulig av «Slaget om Nord-Norge» på TV når jeg kom hjem. Underveis ble en T-bone-steak plukket opp på Elverum, så jeg skulle ha noe å enten feire med eller trøstespise, men så ble resultatet noe midt i mellom.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Edebäck-Uddeholm - Nordvärmland FF 0-1

Jeg hadde lenge tenkt meg på en liten overnattingstur til Sverige i starten av denne helga, men verken hvor jeg skulle se kamp fredag eller overnatte natt til lørdag var klart før fredag formiddag. Da jeg var ferdig med dagens jobbing ble derfor kursen satt østover, og etter en liten pitstop i Torsby fant jeg fram til en fin liten idrettsplass litt utafor Hagfors hvor det skulle spilles kamp i division 6 mellom IFK Edebäck-Uddeholm og Nordvärmland FF.

Etter å ha parkert betalte jeg meg inn, og kjente den liflige duften av en kullgrill hvor det ble gjort klart for tilberedning av hamburgere. Dette må ha vært en lidelse for spillerne på begge lag, som fikk siste taktikkprat før kampen utendørs, da garderobebygget ikke akkurat var kjempestort. Det kom en jevn strøm av publikum, og i tillegg til noen benker på begge sider av banen besto tribunefasilitetene av et skur med noen stabler med plaststoler, som de som ønsket det kunne ta med dit de ville sitte.

Da kampen ble sparket i gang hadde det blåhvite vertskapet en ganske frisk start, men i en av sine første angrepsbølger fikk gjestene et hjørnespark der ballen gikk i armen på en av motstanderne, så dommeren dømte straffe. (Men var ikke ballen egentlig over streken før det ble blåst?)

Hjemmelagets målvakt (mer om ham senere) gikk i riktig retning, men straffen snek seg inn, og dermed sto det 0-1 like før det var spilt ti minutter.

De for anledningen gulkledde, som så sent som i 2023 spilte på nivå 4 i det svenske seriesystemet, men etter å ha rykket ned den sesongen hadde avsluttet satsingen og restartet mange divisjoner ned tok mer over etter scoringen. Laget kjemper i toppen av divisjonen, med et mål om igjen å etablere seg på et høyere nivå, men flere scoringer så de kunne senke skuldrene litt lot vente på seg.

Det sto fortsatt 0-1 da lagene etter et par minutters overtid gikk til pause, og jeg rakk akkurat å kjøpe meg en av de tidligere nevnte hamburgerne før dommeren blåste i gang andre omgang. Igjen startet hjemmelaget bra, men snart overtok NVFF mer og mer ute på gressmatta foran omlag 70 frammøtte tilskuere, som nok i hovedsak holdt med IFK-erne.

Også i andre omgang lot noen flere mål vente på seg, og det begynte nok å bre seg noe frustrasjon i begge lag etter hvert. Noen litt småhissige hendelser fikk vi, men stort sett var det grei stemning mellom de involverte. Stemningen rundt meg ble derimot dårligere og dårligere ettersom en stadig dalende kveldssol lokket fram fler og fler små blodsugere som tross litt myggspraybruk gjorde det ganske utrivelig å se siste del av kampen.

Drøye fem minutter før full tid klarte en av hjemmelagets spillere å pådra seg et rødt kort etter en håpløs takling omtrent på midtbanen, og hadde det ikke sett tungt ut fra før å skulle slå tilbake, så så det iallfall enda verre ut nå.

Et minutt inn i overtiden kom så en ny hands foran hjemmelagets mål. Keeper Mike Faddoul, som jeg før kampen hadde blitt gjort oppmerksom på at er litt av en lokalkjendis, med nesten 30 000 følgere på Instagram, gjorde seg klar mellom stengene, og denne gangen lyktes han med å bokse ballen ut til et hjørnespark!

Ikke lenge etter fikk de blåhvite en siste sjanse til utligning da samme mann gikk fram til midtstreken og lempet et frispark inn i feltet foran motstandernes mål, men det ville seg ikke for IFK Edebäck-Uddeholm i kveld, og fire minutter på overtid blåste dommeren av kampen. Det hadde endt 0-1, og Nordvärmlands håp om en retur oppover i divisjonssystemet lever videre.

Jeg tok den korte turen gjennom sentrum av Hagfors, og oppover bakkene til Geijersholm, hvor jeg etter å ha hilst på en elg som krysset veien like foran meg kom fram til nattens overnattingssted. Grunnen til at jeg hadde valgt å sove her i stedet for å dra hjemover var at lørdagen var satt av til en tur nordover til Tylldal, for endelig å få krysset ut banen der.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Deje IK - Forshaga IF 2 (1-4)

Tirsdag ble det fotballfri, før jeg etter jobb onsdag igjen satte kursen mot svenskegrensa. Denne gang tok jeg «sukkerveien» mot Skillingsmark, før jeg etter å ha forsert noe grusomt asfaltarbeid ved Arvika skaffet meg en kebab i Kil (Hjemstedet til selveste «Frickadona»), og deretter tok fatt på den siste etappen mot fossen der Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den) svinger østover i en krok som har gitt navn til stadionet hvor det skulle være lokaloppgjør mellom Deje IK og andrelaget til Forshaga IF.

Da jeg parkerte utenfor Älvkroksvallen ble jeg møtt av et flott inngangsparti som jeg passerte inn gjennom, og etter å ha betalt for billett fikk jeg se to herlige tribuner, og spesielt den som hadde tak over den sentral delen syntes jeg var usedvanlig lekker. Etterhvert kom lagene og dommerne på plass, og så kunne kampen komme i gang.

Hjemmelaget så umiddelbart friskest ut, men noen uttelling foran målet til naboene fra kommunesenteret litt lenger ned langs elva fikk de ikke. Det de derimot fikk i den nydelige sensommerkvelden var en solid kalddusj da en av gjestene rett før det var spilt sytten minutter leverte en flott prestasjon og hamret inn 0-1.

Applausen etter scoringen tilsa at det ikke var veldig mange tilreisende fra Forshaga blant de litt over 150 frammøtte. Hjemmepublikummet skulle dessverre få lite å glede seg over i kveld. Første omgang så Deje riktig nok slett ikke så verst ut, men fortsatt satte de bortelagets målvakt på få prøver, og fem minutter før pause fikk de også nok et baklengsmål.

Det sto dermed 0-2 da lagene gikk i garderoben for en kjapp omgruppering. Noen lang pauseprat var det dog ingen av dem som trengte, og de var så kjapt ute igjen at etter at jeg hadde vært og inspisert hamburgergrillingen måtte jeg gå i dommergarderoben og si fra at lagene sto klare.

Forshaga 2 hadde bare med seg én innbytter denne kvelden, og noen av de svarthvitstripete spillerne hadde sett såpass slitne ut at jeg lurte på om dette kunne være veien tilbake for vertskapet. Umiddelbart etter pause så det derimot på ingen måte slik ut, for det var nå gjestene som tok full kontroll, og omtrent alt skjedde foran målet i vestenden av banen. Lenge sto rødtrøyene likevel imot presset, men i det 64. minutt herjet en av FIF-spillerne litt med DIK-forsvaret. 0-3, og kampen virket å være avgjort.

Knappe ti minutter senere slo så Deje tilbake med en redusering til 1-3, men etter en skog av hjørnespark som ikke førte til noe leverte hjemmelagets målvakt det som hos Carlstad Crusaders ville blitt omtalt som en fumble, og ballen endte i nettet til 1-4 i det min stoppeklokke (Det høyst sjarmerende stadionuret var noen minutter galt i andre omgang) viste 84 og et halvt minutt.

Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg kunne forlate det flotte anlegget og sette kursen hjemover igjen, fornøyd med endelig å ha fått krysset av en bane jeg lenge hadde hatt lyst å besøke, og det attpåtil med et lite derby.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skövde AIK - IFK Skövde 0-0

Etter å ha kommet meg sørover igjen etter ferien var det med en viss sitring i kroppen jeg mandag formiddag plukket opp Christian og Jon-Are, før vi krysset grensa, shoppet litt, tok runden rundt Vänern og til slutt kom fram til Västgötaslätten. I Skövde ble det inntatt litt mat, før jeg flyttet bilen til parkeringa utenfor stadionet hvor det skulle spilles byderby i Ettan Södra mellom Skövde AIK og IFK Skövde.

Som sagt flyttet jeg bilen, mens de andre to valgte å spasere fra sentrum og ut mot banen. Mens jeg ventet på dem kom det en jevn strøm av rødkledte SAIK-supportere, og noen av dem dro til og med i gang litt sang, selv om det virket som om det først og fremst handlet om å tyne en av sine egne som lot til å på noe tidspunkt ha skiftet side.

Mine medsammensvorne dukket etterhvert opp, og vi tok oss til inngangen hvor vi var såpass tidlig ute at det gikk ganske kjapt å komme oss inn. Det var allerede ganske mange på plass, men mens jeg og Christian så oss litt rundt fant Jon-Are en liten terrasse ved det ene hjørnet hvor det gikk an å stå med god sikt ut over banen. Ellers var her ståtribuner i begge kortsidene, og i tillegg til den utsolgte sittetribuna på søndre langside var det på motsatt side en helt ny tribune under oppføring. Dessverre hadde man i fjor byttet ut gressmatta med kunstgress, men ellers var det et riktig så fint stadion, som når den nye tribuna blir ferdig nok vil tjene begge dagens aktører riktig godt som delt hjemmebane.

Foto: Isak Edén

Da kampstart nærmet seg dro hjemme-klacken opp et banner med et klart budskap om deres mening om styrkeforholdet mellom klubbene. På bortefeltet var det skuffende rolig, og det virket ikke som om det skulle bli mye av en tribunekamp i dag tross at det også her befant seg en god del folk etterhvert.

Også ute på kunstgresset var det hjemmelaget som var favoritter, men da kampen ble blåst i gang var det IFK-erne som kom best i gang og presset vertskapet hardt, selv om det var de selv som var i den mest pressete situasjonen på tabellen.

Hjemmelaget kom etter hvert mer med, og da dommeren sendte lagene i garderoben, fortsatt med 0-0 på scoringstavla, så syntes jeg nok at det var AIK-erne som hadde levert best omgangen sett under ett.

I pausen ble SAIKs jenter 2015-lag hyllet for å ha vunnet en eller annen cup på overlegent vis, samtidig som ikke bare vanningsanlegget på banen truet med å gjøre dem våte, men det også kom noen dråper fra noen veldig faretruende skyer bak oss. Heldigvis gjorde ikke disse veldig mye av seg, så vi over 1600 som var på plass kunne fortsette å følge med på kampen uforstyrret,

Jeg valgte litt etter at hjemmelaget hadde ropt forgjeves med krav om straffespark å flytte meg over til kortsidetribuna hvor hjemmelagets ivrigste fans, SAIKOS, befant seg, så jeg fikk oppleve den Skaraborgske supporterkulturen på nært hold. De som byttet på å agere som capo-er her hadde en tøff jobb med å holde koket oppe, men det kom likevel en jevn strøm av lokale variasjoner av sanger man har hørt fra større supportergrupper andre steder.

Jeg fikk herfra se hjemmelaget komme nær scoring på et hjørnespark, men de siste 20-25 minuttene ble det ganske tydelig at 0-0 og ett poeng var et resultat IFK Skövde var veldig fornøyde med. De mørkeblå gjorde alt de kunne for å drøye tida, mens de innimellom fikk noen halvfarlige muligheter på kontringer, så SAIK heller ikke kunne sende alle mann i angrep.

Da vi gikk inn i de fire minuttene med overtid innså jeg at det nå spøkte for min 209 kamper lange rekke med ikke målløse kamper, og da kampen ble blåst av tuslet jeg litt skuffet tilbake mot bilen. Det hadde endt 0-0.

Mens vi forserte trafikken ut av parkeringsplassen og ut av byen var vi likevel skjønt enige om at det hadde vært en flott groundhoppingtur. Kursen ble nå satt vestover kjappeste vei tilbake til Oslo, og på veien fikk vi oppleve de første bølgene av stormen Floris sørge for at bilen min ikke trengte å vaskes med det første. Høsten er definitivt i ferd med å komme over oss.

Hødd - Egersund 1-0

Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.

Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.

Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.

Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.

Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.

EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.

Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.

Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.