Skotfoss - Hei 3 (2-2)

Etter å ha hentet ut bilen fra dekksjappe med nye fine vinterdekk på satte jeg nok en gang kursen mot Telemark. Kom etter et par timer fram, og ble nesten slått i bakken av den flotte beliggenheten for stadionet hvor sjuendedivisjonskampen mellom Skotfoss og tredjelaget til Hei skulle gå av stabelen.

Var stadionbeliggenheten imponerende, så var ikke den nokså slitne tretribuna noe mindre å sperre opp øynene over, så her virkelig gledet jeg meg til å se kamp. Like før avspark fant jeg ut at også de to semi-lokale banehopperne Mads og Johannes var blant de ca 20 som hadde tatt turen hit i høstkulda, så jeg ble stående sammen med dem og snakke om løst og fast innledningsvis.

Da kampen startet syntes jeg egentlig det var gjestene som kom best i gang, men fotball handler ikke om å se best ut, men om å score mål. Hei virket å slite med dette tross overtaket de hadde, og rett før det var spilt 12 minutter vartet en Skotfoss-angriper opp med et megaflott mål som ga 1-0.

Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, men det var på ingen måte noe ran at det fortsatt sto 1-0 da lagene tok pause. Etter en kort rast fortsatte spillet, mye i samme spor som det førsteomgangen hadde gått i. Det krydde ikke av store sjanser, men i det 73. minutt skjedde det en liten glipp i Hei-forsvaret som ble nådeløst utnyttet til å smelle ballen forbi keeper til 2-0.

Hei 3, som på grunn av ujevnt antall lag i avdelinga spilte sin siste kamp for sesongen denne kvelden, hadde nå kniven på strupen, selv om det ikke var stort annet enn heder og ære å spille for her, og knappe tre minutter senere klarte de å krige ballen i mål i motsatt ende av banen, så vi gikk inn i sluttfasen av kampen med 2-1 i målprotokollen.

Det så lenge ut til at vi ikke skulle få flere scoringer, men langt inne i overtiden smalt det igjen. Ikke overraskende hadde Skotfoss-benken lenge mast på dommeren om at han måtte blåse av, men det hadde vært såpass med stopp i spillet at det ikke på noen måte var urimelig at det ble en hel del tillegg. På min stoppeklokke sto det 96:55 da ballen igjen gikk i mål bak hjemmelagets keeper, og de grønnkledte kunne feire som om de hadde vunnet langt mer enn en betydningsløs enkeltkamp i siste serierunde i sjuendedivisjon Telemark.

Det ble etter dette ikke spilt så mye lenger før kampen ble avsluttet med 2-2 og ett poeng til hvert lag, så jeg takket mine med-groundhoppere for selskapet og skulle akkurat til å forlate banen da jeg hørte at noen var i ferd med å bli høylytte ute på banen.

Jeg snudde meg for å se hva som sto på, og fikk da se en i Skotfoss' støtteapparat skjemme seg ut på verste vis (På bildet her er han skjult bak lagets keeper). Den unge dommeren fikk en forferdelig overhøvling fordi han ikke hadde blåst av kampen tidligere, og jeg må bare si at er det noen av de to som skal finne seg noe annet å gjøre, så håper jeg det ikke er dommeren! Han forholdt seg heldigvis rolig, og jeg hørte at han fikk navnet på han som skjelte ham ut, så jeg håper fotballkretsen tar dette på alvor når de får kamprapporten, slik at han som oppførte seg på denne måten slipper å bruke tid på fotballbanen når 2024-sesongen kommer i gang!

Jeg kom meg etterhvert avgårde, og på parkeringa møtte jeg enda en banehopper som hadde bivånet kampen, og som gjorde meg oppmerksom på en liten tavle med historisk info om Skotfoss-fotballen. Jeg kunne deretter komme meg nordover, og gjorde den store tabben å ta E18 i stedet for veien gjennom Siljan, da det viste seg at det var stengt hele veien fra Tønsberg og nordover så det ble en betydelig mye lengre hjemtur enn jeg først hadde tenkt meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Årvoll 1-1

Etter en litt slitsom natt fant jeg ut at det var lite aktuelt med noen langtur denne tirsdagskvelden, så etter å ha avtalt med Mattis og Ole Jakob en tur til en ny bane for dem ble det høyst kortreist i stedet. Etter å ha trøkka i meg et fjell med fårikålrester hoppa jeg derfor i bilen og tok den korte turen bort til Rommensletta, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Stovner og Årvoll.

I tillegg til de to nevnte dukket også Jakub opp like etter kampstart, og da hadde alt Stovners keeper vartet opp med noen utrolig risikable involveringer rundt sekstenmeterstreken. Tross dette var det absolutt ikke noe ran da de hvitgrønne fikk straffespark og dette ble til 1-0 i det 18. minutt.

I den overraskende lite kalde høstkvelden (dette betyr på ingen måte at det var varmt) var det faktisk minst seksti frammøtte tilskuere til denne kampen som i utgangspunktet ikke hadde allverdens betydning. Lagene lå trygt plassert rundt midten av tabellen, og hadde svært lite å spille for annet enn heder og ære. Dette var nok medvirkende til at det ikke akkurat var noen perle av en fotballkamp vi fikk bivåne, men det var likevel ganske spennende.

Stovner lot til å ha et lite overtak, men like før det var spilt førti minutter glapp det litt under et Årvoll-angrep, og en av de svartkledde fikk fyre løs så ballen smalt i nettet. 1-1, og vi var like langt.

Dette resultatet sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben for å varme seg litt ble vi andre overlatt til elementene. Spillerne kom etterhvert tilbake til en andreomgang som iallfall jeg syntes det var hjemmelaget som var nærmest scoring i. Nær nok til at de havnet i dommerens bok kom de dog ikke, og det var først like før full tid at dramatikken virkelig tok seg opp. En av hjemmelagets menn pådro seg sitt andre gule kort, så de måtte fullføre med bare ti mann, men faktisk var det likevel de som var nærmest å få et seiersmål i sluttminuttene.

Da dommeren etter noen hektiske overtidsminutter blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1, og lagene kunne dermed takke hverandre for bataljen med ett poeng i regnskapet til hver, noe jeg mistenker at hjemmelaget var minst happy med. Jeg stappa de to HamKam-supporterne i bilen og deponerte dem ved nærmeste togstasjon, før jeg kom meg hjem og fikk lagt vinterdekkene i bagasjerommet klar til å erstattes med flunkende nye dekk dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kløfta - Eidsvold Turn 2 (11-0)

Etter å ha tilbragt formiddagen på et par loppemarkeder svingte jeg innom hjemme og dumpa mitt kjødelige opphav som var på besøk, raska med meg kameraene, og satte kursen mot en fotballkamp. Jeg hadde ganske knapt med tid, så det var egentlig ingen andre tilgjengelige enn fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Kløfta og andrelaget til Eidsvold Turn.

Dette var nok langtfra det mest sexy oppgjøret i seriefinalen i fjerdedivisjon på Romerike, men likevel var det greit oppmøte her i høstkulda. Jeg hadde som sagt hatt det travelt da jeg var hjemme, så mens jeg ventet på at dommerne og hjemmelaget skulle komme traskende den lange veien fra garderoben slo jeg ihjel den verste sulten med ei strålende vaffel.

Da kampen rundt fem minutter senere enn annonsert ble sparket i gang ble det raskt klart hvilken kamp som var den viktigste for Eidsvold Turn i dag. Det var ikke denne, men a-lagets storoppgjør mot Hønefoss et par timer senere, og jeg skjønte snart at selv om sola sto i sør og gjorde det vanskelig å fotografere i nordenden av banen var det der jeg måtte befinne meg. Etter sju minutter av kampen viste dette seg å være en riktig vurdering, da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0.

Vertskapets dominans fortsatte, og det var på ingen måte ufortjent da 2-0 kom etter at et flott innlegg fra Kløftas høyre side ble headet i mål etter et kvarter av kampen. Etter dette slapp de blåkledde litt mer inn i kampen, men uten å virkelig sette Kløfta-keeperen på noen prøver. Vi måtte faktisk vente helt til klokka hadde passert 34 spilte minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det et hjørnespark som ble konvertert til 3-0.

Under to minutter senere kom så 4-0, før Kløfta like før pause nok en gang fikk ballen i mål, men denne gangen ble scoringen annullert på grunn av offside, en avgjørelse de svarthvitstripete var svært lite fornøyde med. Det sto dermed fortsatt 4-0 da dommeren sendte alle involverte til pause.

Som tidligere nevnt er det langt til garderobene i Bakkedalen idrettspark, så det tok sin tid før de som hadde tatt turen dit kom tilbake, men da de endelig var tilbake gikk det bare et øyeblikk før vi igjen var i gang, og etter ganske nøyaktig 20 sekunders spill kom 5-0.

I det 49. minutt kom så 6-0, før vi halvanna minutt etter forrige mål fikk 7-0 etter at de tilreisendes forsvar nok en gang hadde gjort ting veldig komplisert for seg selv.

Gjestene fikk etter dette en liten pustepause før vi i det 70., 73. og 74. minutt fikk tre kjappe scoringer som gjorde at vi gikk inn i det siste kvarteret med 10-0 på scoringstavla.

Med 9 minutter igjen av kampen kom så 11-0, og tross iherdig innsats fra begge lag for å sikre enda fler mål, da klokka passerte 90 minutter blåste dommeren av årets fjerdedivisjon med en solid seier til Kløfta. Før alle forlot stadion hadde familien til Eivind Damstuen en liten markering i forbindelse med at han skulle gi seg etter 11 år i Kløfta-trøya.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skarphedin - Odd 3 (3-0)

En bane jeg lenge har tenkt på å få besøkt er Sandvoll i Bø i Telemark. Bø hadde jeg jo besøkt i en av de siste kampene jeg så før pandemien kom, men da innendørs, så det var derfor greit at jeg nå endelig fikk anledning til å ta turen igjen. Jeg hadde vært litt i tvil hvilken av to kamper i Telemark jeg skulle ta, men landa til slutt på å fortsette vestover når jeg kom til Drammen, og kom fram til arenaen hvor det var klart for fjerdedivisjonsoppgjør mellom Skarphedin og Odd 3.

I utgangspunktet kunne det se ut som om ingen av lagene hadde veldig mye å spille om i ei avdeling som alt var vunnet av IL Hei, men Skarphedin var fortsatt med i kampen om en kvalifiseringsplass til cupen 2024, så sånn sett var det litt å kjempe om ennå.

Under ganske ok flomlys var det hjemmelaget som kom best i gang, men innledningsvis uten å produsere de helt store sjansene. Etter et par minutter fant noen knappen for å sette flomlysene på max, og nå ble det et til fjerdedivisjon å være helt strålende fotolys i den mørke og tåkete høstkvelden.

Om det var den økte lysstyrken som gjorde det vet jeg ikke, men noe av det første som skjedde etterpå var at Odd 3 kom til en stor sjanse, der ballen endte med å trille ut av banen like til side for hjemmelagets mål. Dette var likevel bare et blaff, og det var de blåkledde fra Midt-Telemark som fortsatte å være det klart beste laget i første omgang.

Det var derfor høyst fortjent da et lynangrep langs venstrekanten i det 17. spilleminutt endte med et innlegg som ble hamret i mål til 1-0 på utsøkt vis. Stor glede blant flesteparten av det som må ha vært oppimot hundre frammøtte.

Hjemmelaget fortsatte å føre an, men slet lenge med å overliste de bakre rekker hos det som når man klikker seg inn på laget i NFFs systemer står oppført som Odd G19, men altså i terminlister og tabeller opptrer som Odd 3. Ikke før det var spilt vel 38 minutter fikk vi igjen se et mål, og denne gangen var det en utmerket kontring som lyktes 100% og ga vertskapet 2-0.

Da lagene tok pause sto det fortsatt 2-0, og jeg utnyttet at jeg hadde plassert meg strategisk til i det hjørnet av banen som var nærmest kiosken, og kom meg foran det som etterhvert ble en betydelig kødannelse og fikk skaffet meg en svært god vaffel!

Da lagene kom tilbake så jeg at Odd gjorde en haug med bytter, og dette må ha virket, for nå skiftet kampen virkelig karakter. Det var nå nesten bare de hvitkledde fra Skien som hadde ballen, og i løpet av de første ti minuttene av andre omgang skjedde det mer foran Skarphedins mål enn det hadde gjort i hele førsteomgangen. Mål fikk vi likevel ikke se noe til, da gjestene enten var for upresise, for uheldige, eller hjemmelaget klarte å stoppe forsøkene på scoring.

Jeg la merke til at den karantenerammete treneren til hjemmelaget hadde sneket seg til en plass i speakerbua, og innimellom klarte han ikke å beherske seg, så det kom noen meldinger til spillerne ut gjennom vinduet der. Jeg mistenker at frustrasjonen tidvis var ganske stor der inne, da han så hvordan Odd fikk komme til sjanse etter sjanse, og det var etterhvert smått utrolig at det ikke kom noen reduseringer.

Fotball kan av og til være en ganske brutal sport, og dette viste seg igjen da Odd jaget scoring mot slutten. Skarphedin fikk i det 88. minutt et frispark fra ganske langt hold ute mot kanten, og da dette ble sendt rett i mål til 3-0 skjønte nok alle hvor de tre poengene fra denne kampen skulle ende.

Odd 3 skal ha all ære for at de fortsatte å prøve å redusere tross at de neppe kunne oppnå annet enn et trøstemål med den tida som gjensto, men etter noen hektiske overtidsminutter blåste dagens dommer av kampen, og det sto fortsatt 3-0. Hjemmelaget jublet, gjestene fortvilte og kunne belage seg på en lang busstur hjem, mens jeg kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden med bane nummer 680 krysset av i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Brommapojkarna - Elfsborg 0-3

Etter gårdagens kamper i søndre Stockholm var det en utslitt Marius som tok kveld, men full av krefter våknet jeg søndag morgen og skrev ferdig bloggposter fra alle kampene (nr 1, nr 2 og nr 3) før jeg sjekket ut av overnattinga og igjen inntok Stockholms kollektivtilbud. Denne gangen toget jeg til sentralstasjonen hvor jeg plasserte bagasjen min i et skap, og deretter satte kursen mot Vällingby hvor Elfsborg-supporterne skulle samles på Oscars Krog før vi skulle innta Grimsta idrottspark for å heie de gule fram til seier i Allsvenskan-kampen Brommapojkarna - Elfsborg.

Etter å ha fått i meg litt mat på kroa fikk jeg selskap ved bordet av tre svensker, som da de fikk høre om groundhoppingen min ble mektig imponerte. Mye hyggelig fotballprat, og så ble det tid for å stikke opp til stadion, i en slags mini-corteo eskortert av en politibil.

På plass inne på stadion så jeg flere supportere jeg kjente igjen fra mine tidligere besøk blant Guliganerna, og jeg så fram til igjen å få synge de sangene jeg hadde hørt så mange ganger før. Dessverre ble det bare en kort runde med min favoritt, «Vi er gulsvarta Elfsborg» før avspark, men da kampen startet kom en rekke andre favoritter. Ute på banen leverte de gule bra i noen minutter, men så stagnerte det helt, så hjemmelaget fikk et klart overtak. Heldigvis klarte de ikke å utnytte det til å score, så vi kunne synge Elfsborg-spillerne inn i garderoben til pause med 0-0 på tavla, noe det for øvrig også sto i gullkonkurrent Malmös match i Kalmar.

Jeg var fortsatt mett etter rødspetta hos Oscar, så pausen benyttet jeg bare til å få meg litt sol, ettersom det var ganske hustrig i vinden under taket på Gamla läkteren på Grimsta. Jeg fikk for øvrig litt samme følelsen her som jeg gjorde da Tromsø besøkte Stabæk forrige helg, med et bortesupporterfølge som helt utraderte resten av stadion.

Etter pause fortsatte Elfsborg å slite litt, og etterhvert fikk også «BP» ballen i mål, men heldigvis innså dommeren at dette skjedde på ureglementert vis, så målet ble annullert. Jeg håpet at dette kanskje kunne være en vekker for IFE, og sakte men sikkert så det ut som om ønsket mitt ble oppfylt.

Selv om det også sto 0-0 i Kalmar ville uavgjort her ikke være godt nok for Elfsborg, så vi fortsatte å mane spillerne framover fra tribuneplass, og endelig, etter 75 minutters spill lyktes det, og ballen havnet i nettet!

Gledeseksplosjoner på feltet, og jeg innså etterhvert at jeg var lei av å stå og stirre inn i ansiktet på vakta som sto i trappa rett ved der jeg sto, så jeg flyttet meg ned til gjerdet mot banen i stedet for å se sluttminuttene derfra, noe som viste seg å være riktig så smart.

Ti minutter etter ledermålet kom nemlig 2-0 på riktig så festlig vis da ballen først traff tverra og spratt himmelhøyt til værs før returen ble hamret i mål fra kloss hold da den kom ned igjen. Ny jubel, og nå dukket de første bare overkroppene opp.

Rett etter at overtiden var startet kom så 3-0, og nå ble resten av de seks minuttene overtid bare kos.

Da dommeren endelig blåste av besto tremålsledelsen og vi fikk feiret sammen med spillerne, mens kampen i Kalmar fortsatt ikke var over. Da feiringa vår var over og vi gikk mot utgangen tikket det plutselig inn et varsel på mobilen min. Kalmar hadde scoret! Jubelen nå var nesten kraftigere enn da vi selv hadde scoret, tilbake på tabelltopp, og alt i egne hender igjen!

Fornøyd gikk jeg mot T-banen, fant tilbake til bagasjen og tok flytoget ut til Arlanda, hvor jeg først fikk høre at TIL gikk på en stygg smell, og i tillegg ble flyet mitt forsinket. Alt kan vel ikke gå fint på en gang…

Bonus: Etter kampen fikk jeg tilsendt et lite klipp fra svensk TVs dekning av kampen:

Reservelag: Skogås-Trångsunds FF - Sörskogens IF 3-1

Da jeg kom til T-banen etter å ha sett kamp nummer to for dagen holdt jeg på å springe inn på et tog i feil retning, men merka heldigvis feilen i tide, og etter litt venting kom det jeg skulle ta. Da jeg kom til sentrum måtte jeg skifte over til forstadstoget, og her klarte jeg på mystisk vis å hente inn hele forsinkelsen min så jeg innså at jeg kom til å rekke avspark helt fint. Da jeg kom til Skogås stasjon ble jeg til og med overrasket av at jeg slapp å gå helt til fotballbanen på Nytorps Mosse, fordi det var en buss som skulle kjøre i den retningen bare et par minutter senere. Jeg var derfor på plass for å se kamp på det jeg hadde skjønt var nivå seks i den såkalte «Stockholmsserien», som er en reservelagsliga med opp- og nedrykk mellom divisjonene, mellom Skogås-Trångsund og Sörskogen.

Sola som hadde gitt et snev av varme i den sure vinden hele dagen gikk akkurat ned da kampen skulle starte, så jeg lurte på meg et ekstra lag med klær, samtidig som jeg angret litt på at jeg hadde droppet stillongsen denne gangen.

Hadde de to forrige kampene jeg hadde sett denne lørdagen vært eksempler på svært dominante hjemmelag, så var ikke denne noe unntak. Det tok ganske nøyaktig sju minutter før vi fikk 1-0, og tross at flere scoringer lot vente på seg var det ingen tvil om at vertskapet var best.

Like før halvtimen var spilt fikk så rødtrøyene straffespark, og dette ble enkelt satt i mål til 2-0.

Jeg hadde jo ikke spist noe særlig hele dagen, så da jeg oppdaget at det var kiosk her trakk jeg opp hit, og ble møtt av et særdeles serviceinnstilt personale. I utgangspunktet var det kun mulig å betale med Swish, men siden jeg var norsk og hadde eksakt sum i kontanter fikk jeg betale til hun ene som hadde kioskvakt, og så swishet hun de tjue kronene en toast kostet til klubbkontoen. En varm toast med masse deilig smeltet ost var akkurat det jeg trengte for å gjenopplive kropp og sjel, men mens jeg sto i kiosken kom 3-0 uten at jeg fikk med meg noen detaljer om dette, annet enn at det skjedde i det 33. minutt.

Det sto fortsatt 3-0 da det ble pause, og jeg slo meg midlertidig ned på en av de noe utradisjonelle benkene som sto ved langsida, men innså raskt at her var det for kaldt til å bli sittende. Da lagene kom tilbake kom en av gjestenes spillere bort og mente det var imponerende at noen orka å bruke lørdagskvelden på å se denne kampen, og det hadde han vel strengt tatt rett i. Det var ikke så lett å se siden det var mørkt rundt banen, men jeg tror aldri vi var flere enn ti personer på plass som trosset vinden og kulda for å se ultrabreddefotball.

Utover i andre omgang hadde Skogås-Trångsund ganske god kontroll på det som skjedde, men de gangene de kom til gode sjanser ble de stoppet enten av forsvaret, av en tidvis svært god Sörskog-målvakt, eller av egen unøyaktighet. Apropos unøyaktighet, hadde dommeren orka å bry seg om kravene til korrekte innkast, så hadde det blitt dømt en hel del feil innkast i løpet av denne kampen.

Mot slutten av kampen satte de sortkledde inn en liten sluttspurt med håp om å få et trøstemål, og med fem minutter igjen lyktes de endelig, da et smart frispark fintet ut S-T-forsvaret og ballen til slutt gikk i mål til 3-1.

3-1 ble sluttresultatet, og jeg kunne marsjere tilbake til togstasjonen, hvor jeg til min store glede oppdaget at toget hit var det samme som gikk til Sundbyberg i motsatt retning, så jeg slapp å skifte på veien. Da jeg kom frem fant jeg en østafrikansk restaurant hvor jeg dyttet i meg litt lammekjøtt før jeg inntok leiligheta og etterhvert sloknet med macen på magen mens jeg skrev bloggposter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Aspudden-Tellus - Trosa-Vagnhärad SK 3-0

Etter å ha dratt fra dagens første kamp innså jeg at med en litt forsinket buss ville det bli veldig hektisk å nå kampen jeg opprinnelig hadde planlagt å se klokka 1400. Jeg heiv meg derfor rundt og søkte litt i mulighetene, og fant en 15-match som slett ikke så så dum ut. Da jeg kom til endeholdeplassen for bussen jeg satt på ventet jeg derfor på en annen buss, og kom etterhvert fram til Aspudden hvor det var klart for division 3-kamp mellom IFK Aspudden-Tellus og Trosa-Vagnhärad SK.

Stadionet her var en riktig så pen affære, og det første jeg gjorde etter ankomst var å få låst opp toalettet og inspisere det litt. Jeg tuslet deretter rundt til tribunen på motsatt side, hvor den purunge ultrasgjengen «Aspudden Boyz» drev og samlet seg på enden av tribuna. De hadde et storflagg og flere skjerf, og ellers var det tydelig at det eksisterte en levende stickerskultur her. Etterhvert så jeg at det dukket opp en fyr med en grisemaske i en pose, og om man har sett et par fotballkamper vet man hva maskerte ultras betyr.

Det var derfor ingen stor overraskelse for meg da det ved avspark ble fyrt av et bluss, uten at dette medførte noe særlig oppstyr. Det var dog skuffende at tilskuerne i liten grad hadde noen sanger eller rop for å støtte laget, så foruten flaggingen gjorde de lite av seg utover i kampen.

De som ikke gjorde like lite av seg var hjemmelaget. For å være sikret fornyet kontrakt i divisjonen var de avhengige av seier i dag (Det kunne også gå med andre resultater, men da måtte de også basere seg på resultater fra andre kamper), mens gjestene fra Södermanland på sin side var håpløst fortapte med kun fire poeng på kontoen etter det som må ha vært en særdeles lang sesong. IFK-erne viste raskt at de var klart best, og det var absolutt fortjent da de etter seks minutters spill fikk hamret inn en kanonkule til 1-0.

Foran tilsammen vel 150 tilskuere fortsatte de blåkledde å holde et grep om kampen, men etter scoringen ble kanskje overtaket litt mindre synlig enn det hadde vært innledningsvis. Bortelaget kom etterhvert til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri. Det tok sin tid før vi fikk de helt store sjansene i motsatt ende av banen også, men i det 37. spilleminutt kom 2-0 som resultat av et frispark.

Fem minutter senere fikk vi igjen en scoring, da en av de blå stormet framover og kranglet seg forbi keeper. Det så ut som ballen skulle trille i mål, men i første omgang ble de tilreisende reddet av stolpen, før returen spratt i beina på en uheldig forsvarsspiller som mer eller mindre snublet ballen inn i eget mål. 3-0.

Tremålsledelsen sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Det jeg fikk her var dessverre ikke stort å skryte av. En kald, sprukket korv i et tørt brød, og en lunken Fanta. Definitivt forbedringspotensiale, AT! Ellers viste det seg at polisen hadde fått nyss i de unge ultrasenes pyrobruk og dukket opp med et par biler. To av politifolka forsvant igjen ganske raskt, men to ble igjen og satte etterhvert kursen bort mot ultrasfeltet.

Det var tydelig at ikke alle de som sto der var veldig interesserte i å havne i politiets søkelys, for utover i omgangen så man godt at det var betydelig færre på dette feltet enn det hadde vært før hvilen, og så man godt etter var det sortkledde unggutter både her og der ellers rundt banen nå. Da politifolkene kom bortover til feltet ble det også langt mer interessant å prate med dem enn å følge med på kampen, så i store perioder var det kun han med flagget som skuet utover banen.

Ute på banen var det når sant skal sies ikke allverden å følge med på nå. Det var veldig tydelig at kampen var avgjort, og med unntak av noen spede forsøk på enten å pynte på målforskjellen eller å skaffe et trøstemål, så var det langt mer interessant å følge med på hva som skjedde på ultrasfeltet.

Etter at den ene politimannen hadde fortalt at han holdt med IFK Göteborg, med påfølgende spørsmål om han het Glenn, trakk de to seg unna feltet igjen og gikk og stilte seg på motsatt side av banen. Selv skulle jeg ideellt sett ha trukket meg unna litt før kampen var over for å rekke T-banen mot neste kamp, men jeg så at noe var i gjære blant ungdommene, så jeg bestemte meg for at det var bedre å miste starten der enn å miste slutten her.

Dette skulle vise seg å være et bra valg, for noen minutter før kampen var over ble plutselig det store flagget lagt ned som en OH over de nederste radene, og da flagget gikk til værs igjen hadde vi en hel maskert rekke med pyroteknikk i hendene. Blussene ble tent, og vi fikk en solid pyrorunde.

Dessverre ble blussingen avsluttet med at flere av blussene ble kastet enten ned på løpebanen eller ut på kunstgresset, mens synderne la på sprang ut av stadion. Det ble et kort stopp i spillet og Tellus-Aspuddens lagkaptein kom bort og kjeftet litt på supporterne før dommeren igjen kunne blåse spillet i gang. Jeg holdt meg i nærheten, og hørte at en jeg hadde skjønt at hadde en uformell lederrolle i gruppa utbrøt «Är ni helt dumma i huvudet!» til noen som kom tilbake til stadion etter et par minutter, og da var det opplagt ikke det at de kom tilbake han siktet til.

Da kampen til slutt ble blåst av sto det fortsatt 3-0, og jeg stormet avgårde for å miste minst mulig av dagens siste kamp.

Flere bilder fra kampen, med både spillere og ultras, kan du se på Google photos.