For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Borås i starten av ferien, og til min store glede oppdaget jeg en mulighet for å ta en breddekamp i forkant. Noen dager i forveien fant jeg ut at denne var flytta til onsdagen før, så da inviterte jeg heller Martin med på tur så han kunne få sin debut i svensk toppfotball. Vi satte derfor kursen sørover tidlig lørdag morgen, og etter noen mindre smarte rutevalg svingte vi en liten halvtime før avspark inn bak det gamle stadionet og entret det nye stadionet, klare for å se Allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Brommapojkarna.
Etter å ha skaffet oss en sårt tiltrengt dubbel korv i bröd hver inntok vi tribunen, og fant oss en plass ganske sentralt på Elfsborgläktaren. Martin planla nok å holde en litt lav profil, mens selv stilte jeg i gulsvart habitt, klar for å synge av full hals. For øvrig hadde min følgesvenn da jeg spurte om han ville bli med lansert ideen om at han skulle kjøpe billett på bortefeltet. Jeg hadde da antydet at han nok kom til å bli ganske ensom der, og da kampstart nærmet seg innså jeg at min spådom var riktig: Publikumsantallet på motsatt borteside var ganske nøyaktig 5.
Akkompagnert av «Di gule är vårt lag» fra tribunen ble «Eleganterna» fra Borås litt presset den første delen av kampen, men selv om det var gjestene fra Stockholms Västerort som kanskje kom til de største sjansene følte jeg at Elfsborg-spillerne stort sett hadde kontroll på dette. Til et solid trøkk fra tribuneplass overtok gultrøyene mer og mer, og etter halvtimen fikk Simon Hedlund fulltreff, og en sjanseløs BP-keeper måtte se ballen gå i mål bak seg til 1-0. Mildt sagt populært i hjemmesvingen!
1-0 sto seg til pause, og siden vi hadde planlagt å dra og spise kinesisk buffet i Göteborg etter kampen holdt vi oss på tribuna det kvarteret det tok før spillerne kom ut på banen igjen.
Brommapojkarna kom med fullt trøkk ut fra garderoben nå, men lyktes ikke i å slå tilbake mot gultrøyene. Fortsatt akkompagnert både av klassiske og mer ukjente (iallfall for meg) sanger fra tribuna fortsatte kampen i samme spor som før hvilen, og etter 82 minutter lyktes Baidoo med å gjøre det han gjør best: Score. Det sto dermed 2-0, og de få fremmøtte i rødt og svart så ganske så resignerte ut.
Like etterpå tok det HELT av blant supporterne da hjemmefavoritten Per Frick ble bytta inn. «Våran Maradona» som vi sang av full hals scoret riktignok ikke selv, men bare to minutter etter at han kom inn sammen med Eggert Gudmundsson scoret sistnevnte 3-0! Med bare tre minutter igjen av ordinær tid døde det lille håpet BPs spillere og supportere måtte hatt igjen om å få noe med seg fra denne kampen mot «Elfsborg i gult och svart, [som] vet at vi kan vinna alt!»
Da dommeren etter vel tre minutters overtid blåste av kunne jeg endelig på fjerde forsøk få juble over en seier på Borås Arena!
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen via den tidligere nevnte buffeten tilbake til Norge og Oslo, spent på om halsen ville duge dagen derpå på Hamar.
Etter gårdagens kamper i søndre Stockholm var det en utslitt Marius som tok kveld, men full av krefter våknet jeg søndag morgen og skrev ferdig bloggposter fra alle kampene (nr 1, nr 2 og nr 3) før jeg sjekket ut av overnattinga og igjen inntok Stockholms kollektivtilbud. Denne gangen toget jeg til sentralstasjonen hvor jeg plasserte bagasjen min i et skap, og deretter satte kursen mot Vällingby hvor Elfsborg-supporterne skulle samles på Oscars Krog før vi skulle innta Grimsta idrottspark for å heie de gule fram til seier i Allsvenskan-kampen Brommapojkarna - Elfsborg.
Etter å ha fått i meg litt mat på kroa fikk jeg selskap ved bordet av tre svensker, som da de fikk høre om groundhoppingen min ble mektig imponerte. Mye hyggelig fotballprat, og så ble det tid for å stikke opp til stadion, i en slags mini-corteo eskortert av en politibil.
På plass inne på stadion så jeg flere supportere jeg kjente igjen fra mine tidligere besøk blant Guliganerna, og jeg så fram til igjen å få synge de sangene jeg hadde hørt så mange ganger før. Dessverre ble det bare en kort runde med min favoritt, «Vi er gulsvarta Elfsborg» før avspark, men da kampen startet kom en rekke andre favoritter. Ute på banen leverte de gule bra i noen minutter, men så stagnerte det helt, så hjemmelaget fikk et klart overtak. Heldigvis klarte de ikke å utnytte det til å score, så vi kunne synge Elfsborg-spillerne inn i garderoben til pause med 0-0 på tavla, noe det for øvrig også sto i gullkonkurrent Malmös match i Kalmar.
Jeg var fortsatt mett etter rødspetta hos Oscar, så pausen benyttet jeg bare til å få meg litt sol, ettersom det var ganske hustrig i vinden under taket på Gamla läkteren på Grimsta. Jeg fikk for øvrig litt samme følelsen her som jeg gjorde da Tromsø besøkte Stabæk forrige helg, med et bortesupporterfølge som helt utraderte resten av stadion.
Etter pause fortsatte Elfsborg å slite litt, og etterhvert fikk også «BP» ballen i mål, men heldigvis innså dommeren at dette skjedde på ureglementert vis, så målet ble annullert. Jeg håpet at dette kanskje kunne være en vekker for IFE, og sakte men sikkert så det ut som om ønsket mitt ble oppfylt.
Selv om det også sto 0-0 i Kalmar ville uavgjort her ikke være godt nok for Elfsborg, så vi fortsatte å mane spillerne framover fra tribuneplass, og endelig, etter 75 minutters spill lyktes det, og ballen havnet i nettet!
Gledeseksplosjoner på feltet, og jeg innså etterhvert at jeg var lei av å stå og stirre inn i ansiktet på vakta som sto i trappa rett ved der jeg sto, så jeg flyttet meg ned til gjerdet mot banen i stedet for å se sluttminuttene derfra, noe som viste seg å være riktig så smart.
Ti minutter etter ledermålet kom nemlig 2-0 på riktig så festlig vis da ballen først traff tverra og spratt himmelhøyt til værs før returen ble hamret i mål fra kloss hold da den kom ned igjen. Ny jubel, og nå dukket de første bare overkroppene opp.
Rett etter at overtiden var startet kom så 3-0, og nå ble resten av de seks minuttene overtid bare kos.
Da dommeren endelig blåste av besto tremålsledelsen og vi fikk feiret sammen med spillerne, mens kampen i Kalmar fortsatt ikke var over. Da feiringa vår var over og vi gikk mot utgangen tikket det plutselig inn et varsel på mobilen min. Kalmar hadde scoret! Jubelen nå var nesten kraftigere enn da vi selv hadde scoret, tilbake på tabelltopp, og alt i egne hender igjen!
Fornøyd gikk jeg mot T-banen, fant tilbake til bagasjen og tok flytoget ut til Arlanda, hvor jeg først fikk høre at TIL gikk på en stygg smell, og i tillegg ble flyet mitt forsinket. Alt kan vel ikke gå fint på en gang…
Bonus: Etter kampen fikk jeg tilsendt et lite klipp fra svensk TVs dekning av kampen:
