Hei 3 - Stridsklev (1-4)

Etter to dager på konferanse på Sundvolden satte jeg etter at valgene var gjennomført kursen sørover langs Tyrifjordens bredder. Etter litt sightseeing i Lier og Asker fant jeg fram til en togstasjon hvor André dukket opp, og sammen satte vi kursen mot Skien for et bedre måltid sammen med Mads på den smått legendariske Gulsetgrillen. Etter å ha slått i hjel litt tid her kjørte jeg og André ned til stadionet hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Hei 3 og Stridsklev.

Grunnen til at vi hadde dratt til banen alt for tidlig var at vi ikke hadde klart å finne noe tidspunkt for å spille inn en Kald Kaffe-episode hvor jeg snakket om turen til Trondheim, Östersund og Mo i Rana, men vi skulle nå gjøre et forsøk på å spille inn dette innslaget separat, og så få klippet det inn i neste episode av podcasten. Opptaket gikk iallfall finfint, så får vi se om det funker å klippe inn. Etter en liten halvtimes prat tuslet vi iallfall fra tribuna på Mortens plass som er hovedbanen på idrettsanlegget her på Heistad i utkanten av Porsgrunn (Denne banen hadde jeg for øvrig besøkt på akkurat samme dato for seks år siden), og bort til banekanten ved Jan & Geirs plass, som er den andre elleverbanen, og som vi hadde blitt tipset om at kanskje ble verre å få tatt neste år.

Mads var selvsagt også på plass, sammen med et par andre lokale storheter, og snart dukket også Sören, André (Wauthier) og Christopher opp. I tillegg til oss var også hjemmelagets målvakt Zakaria sjekket inn i Futbology, og sistnevnte mente at vi var omtrent like mange innsjekka her nå som det vanligvis var publikum på lagets kamper. At det kom lite folk på kampene til Hei 3 kan kanskje ha noe med lagets resultater å gjøre. Laget hadde i grunnspillet gått på 10 tap av 10 mulige, med 14-102 i målforskjell, og til nå i sluttspillet hadde de tapt de fire kampene de hadde spilt, og opparbeidet seg en målforskjell på 0-20. Definitivt en noe annen profil på denne sesongen enn det klubbens a-lag opplever tre divisjoner høyere, hvor det jaktes på opprykk til tredjedivisjon.

Lite tydet på at denne kampen kom til å bli noe vendepunkt i sesongen, da gjestene alt etter seks minutters spill kunne feire sin første scoring foran totalt litt over tretti tilskuere. Fire minutter senere kom også 0-2, da som resultat av et innkast som aldri ble klarert.

Etter de to tidlige målene dabbet kampen noe av. Stridsklev framsto for meg klart best, men dette var på ingen måte noen stor fotballkamp, og hadde jeg ikke hatt så godt selskap hadde jeg nok vært tilbøyelig til å kjede meg litt. 0-2 sto seg til pause, og etter en kort hvil var det klart for mer fotball.

Stridsklev kom igjen best i gang, og nå var det bare spilt omlag 70 sekunder før ballen igjen lå i nettet bak Zakaria, og med 0-3 mistenkte jeg at det lille som måtte ha vært av spenning i kampen nå virkelig hadde forsvunnet ut vinduet. Det lot likevel til at det å havne tre mål under var det sparket bak Hei-laget trengte for å komme i gang, og før det var spilt tre minutter av andre omgang hadde grønntrøyene fått redusert til 1-3 etter et hjørnespark.

Videre utover i omgangen var faktisk spillet noe jevnere enn det hadde vært i første omgang, og Hei 3 kom blant annet i stadig dårligere lysforhold til en stor sjanse da et skudd fra distanse så ut til å ville smette inn nede ved stolperota, men Stridsklevs keeper fikk avverget dette med en svært god redning. Ikke lenge etter var det gjestenes tur å nesten score, men denne gangen var det tverrliggeren som sørget for at det ikke ble noe mål.

I det 78. minutt kom så et innlegg fra bortelagets høyre kant og en av de rødkledte kastet seg i været i et forsøk på et akrobatisk brassespark. Han bommet dessverre (eller heldigvis, skulle det vise seg) på ballen, og den forsvant videre mot en forsvarsspiller fra hjemmelaget. Spilleren klasket til med et forsøk på en klarering, som gikk rett i ansiktet på en motspiller og derfra føk rett i mål til 1-4! En utrolig komisk situasjon som medførte et mål som nok var litt trøst for stakkaren som fikk ballen i ansiktet og ble liggende strak ut noen sekunder før han kom seg på beina igjen.

Flere scoringer ble det ikke denne høstkvelden, så da dommeren (som stort sett hadde vært riktig så bra) blåste av sto det fortsatt 1-4. Hei må fortsatt vente på sitt første poeng. Etter å ha takket de andre for selskapet ble kursen satt tilbake mot tigerstaden, og etter et par dobesøk på veien fikk jeg dumpet passasjeren min på en togstasjon, og kommet meg hjem til mitt eget porselensmøbel fra byen jeg nettopp hadde forlatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Brevik 2 - Hei 3 (7-1)

Etter jobb onsdag ble kursen satt sørvestover på E18. I Horten svingte jeg nedom og plukket opp André, og sammen fortsatte vi sørover til vi kom til Porsgrunns sørkant. Her svingte vi av, og fikk etter hvert parkert ved stadionet hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Breviks andrelag og Heis tredjelag.

Vi hadde tatt høyde for forsinkelser i trafikken, så vi fikk før kampstart god tid til å studere den fine gressmatta det skulle spilles på, som langs den nordlige langsida hadde ei imponerende tribune. Siden banen ligger i luftlinje 600 meter unna en fabrikk som framstiller over en million tonn sement i året var det kanskje ikke noen stor overraskelse at vi snakker om en betongtribune.

Da kampen endelig kom i gang ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og det tok under åtte minutter før de første gang hadde fått ballen i mål, og det sto 1-0.

Rødtrøyene fortsatte så å dominere, men vi rundt førti frammøtte måtte nå vente ei god stund før det igjen ble nettkjenning. Gjestene så ut til å ha lite å stille opp med, og med såvidt over ti minutter igjen til pause satt 2-0 i målet. 3-0 kom så fem minutter senere, før også 4-0 kom på overtid rett før pause.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en svært god vaffel, før jeg også sørget for å finne et nytt batteri til kameraet som hadde fusket litt underveis i første omgang. Nå skulle alt bli meget bedre.

For bortelaget ble ting derimot ikke særlig bedre. Før det var spilt fem minutter av andre omgang satt 5-0 i målet da returen etter et frispark ble satt i mål.

I det 59. minutt kom 6-0-scoringen, mens vi fikk 7-0 etter 62 minutter av kampen. Jeg var nå så dum at jeg skrev på twitter at jeg lurte på om vi ville få et tosifret antall mål for vertskapet, og dermed stagnerte målflommen totalt.

Om det var min jinxing, eller det faktum at Vetle hadde dukket opp nå mot slutten av kampen som var grunnen vet jeg ikke, men ting stoppet som sagt opp, og jeg hadde begynt å forberede meg på at kampen skulle ende med sjumålsseier for de røde da gjestene på toppen av det hele måtte bytte ut målvakten sin og sette inn en utespiller i mål.

Dette viste seg likevel å være et sjakktrekk, for i det vi akkurat hadde gått inn i overtiden kom så trøstemålet til de grønne. 7-1, og stor jubel blant de tilreisendes spillere og fans.

7-1 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket for praten til Vetle ble kursen satt tilbake mot fergekaia i Horten, en etappe som helt fint burde la seg gjennomføre på den drøye timen vi hadde til rådighet.

Så feil kan man ta! I det vi kom ut på E18 var det første som skjedde at vi ble ledet inn på en lang og treg omkjøring, før vi like etter Larvik på ny ble sendt vekk fra motorveien, denne gang helt til flyplassen på Torp! Vi hadde likevel et ørlite håp om å få ekspedert André avgårde på 23-ferga, og da vi svingte inn foran kaia så vi akkurat at de åpnet bommen for å slippe ombord en sent ankommet bil, men tross at André løp så fort han klarte rakk han ikke å få være med denne avgangen og måtte vente på neste tur. Faktisk var det så liten margin at om vi ikke hadde ligget bak to spesialtransport-trailere på omkjøringa opp bakken fra Eidanger mot Lannerheia, så hadde han nok rukket det! Selv fortsatte jeg nordover, og ble sendt på et par omkjøringer til, så da jeg endelig kom hjem hadde jeg brukt nesten tre og en halv time på en distanse som normalt skulle tatt såvidt over to timer å kjøre. Svært irriterende, men hva må man ikke tåle for å få samlet nye baner en onsdagskveld?

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skotfoss - Hei 3 (2-2)

Etter å ha hentet ut bilen fra dekksjappe med nye fine vinterdekk på satte jeg nok en gang kursen mot Telemark. Kom etter et par timer fram, og ble nesten slått i bakken av den flotte beliggenheten for stadionet hvor sjuendedivisjonskampen mellom Skotfoss og tredjelaget til Hei skulle gå av stabelen.

Var stadionbeliggenheten imponerende, så var ikke den nokså slitne tretribuna noe mindre å sperre opp øynene over, så her virkelig gledet jeg meg til å se kamp. Like før avspark fant jeg ut at også de to semi-lokale banehopperne Mads og Johannes var blant de ca 20 som hadde tatt turen hit i høstkulda, så jeg ble stående sammen med dem og snakke om løst og fast innledningsvis.

Da kampen startet syntes jeg egentlig det var gjestene som kom best i gang, men fotball handler ikke om å se best ut, men om å score mål. Hei virket å slite med dette tross overtaket de hadde, og rett før det var spilt 12 minutter vartet en Skotfoss-angriper opp med et megaflott mål som ga 1-0.

Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, men det var på ingen måte noe ran at det fortsatt sto 1-0 da lagene tok pause. Etter en kort rast fortsatte spillet, mye i samme spor som det førsteomgangen hadde gått i. Det krydde ikke av store sjanser, men i det 73. minutt skjedde det en liten glipp i Hei-forsvaret som ble nådeløst utnyttet til å smelle ballen forbi keeper til 2-0.

Hei 3, som på grunn av ujevnt antall lag i avdelinga spilte sin siste kamp for sesongen denne kvelden, hadde nå kniven på strupen, selv om det ikke var stort annet enn heder og ære å spille for her, og knappe tre minutter senere klarte de å krige ballen i mål i motsatt ende av banen, så vi gikk inn i sluttfasen av kampen med 2-1 i målprotokollen.

Det så lenge ut til at vi ikke skulle få flere scoringer, men langt inne i overtiden smalt det igjen. Ikke overraskende hadde Skotfoss-benken lenge mast på dommeren om at han måtte blåse av, men det hadde vært såpass med stopp i spillet at det ikke på noen måte var urimelig at det ble en hel del tillegg. På min stoppeklokke sto det 96:55 da ballen igjen gikk i mål bak hjemmelagets keeper, og de grønnkledte kunne feire som om de hadde vunnet langt mer enn en betydningsløs enkeltkamp i siste serierunde i sjuendedivisjon Telemark.

Det ble etter dette ikke spilt så mye lenger før kampen ble avsluttet med 2-2 og ett poeng til hvert lag, så jeg takket mine med-groundhoppere for selskapet og skulle akkurat til å forlate banen da jeg hørte at noen var i ferd med å bli høylytte ute på banen.

Jeg snudde meg for å se hva som sto på, og fikk da se en i Skotfoss' støtteapparat skjemme seg ut på verste vis (På bildet her er han skjult bak lagets keeper). Den unge dommeren fikk en forferdelig overhøvling fordi han ikke hadde blåst av kampen tidligere, og jeg må bare si at er det noen av de to som skal finne seg noe annet å gjøre, så håper jeg det ikke er dommeren! Han forholdt seg heldigvis rolig, og jeg hørte at han fikk navnet på han som skjelte ham ut, så jeg håper fotballkretsen tar dette på alvor når de får kamprapporten, slik at han som oppførte seg på denne måten slipper å bruke tid på fotballbanen når 2024-sesongen kommer i gang!

Jeg kom meg etterhvert avgårde, og på parkeringa møtte jeg enda en banehopper som hadde bivånet kampen, og som gjorde meg oppmerksom på en liten tavle med historisk info om Skotfoss-fotballen. Jeg kunne deretter komme meg nordover, og gjorde den store tabben å ta E18 i stedet for veien gjennom Siljan, da det viste seg at det var stengt hele veien fra Tønsberg og nordover så det ble en betydelig mye lengre hjemtur enn jeg først hadde tenkt meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.