Faaberg - Valdres 3-3

Normalt sett skulle jeg denne aprilsøndagen ha vært i Sandefjord og sett Tromsø-kamp i Eliteserien, men siden man fant ut at dette var en bra tid for å legge kunstgress på stadion der satte jeg heller kursen nordover fra hovedstaden på jakt etter en ny fotballbane å se fotball på. Ekstremværet Hans i fjor høst hadde sørget for at fotballbanen på Jorekstad fortsatt er ute av drift, så derfor ble ettermiddagens mål Øyer, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Faaberg og Valdres.

På plass var det første jeg fikk se noen unger som klarte å kræsje en drone inn i ballfangenettet, og i forsøket på å pirke den ned med et hjørneflagg også satte fast dette flagget, så man måtte tilkalle forsterkninger for å få ned både flagg og drone. Det så heldigvis ut som alt gikk bra til slutt. Etter at «Fishing i Valdres» hadde blitt spilt under oppvarming vekslet jeg før avspark noen ord med dagens dommer, som er en ivrig Futbology-bruker og (litt avdanket) twitrer, og så entret lagene banen klare for sesongåpning.

Fra avspark kom Faaberg ut i hundre, før valdrisene kom sterkt tilbake og jobbet seg inn i kampen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da et hjørnespark i det 12. minutt endte med scoring og 0-1.

Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake foran de omlag førti tilskuerne som hadde møtt opp. Begge lag kom til noen halvsjanser, men tross at det var en god del tilskuere som holdt med bortelaget var flertallet hjemmesupportere, og det var disse som i det min stoppeklokke passerte 26 spilte minutter fikk juble da et skudd ble fyrt av fra spiss vinkel og i mål til 1-1!

1-1 sto seg til pause, og mens jeg gikk og kjøpte en svært god vaffel undret jeg meg på om den andre omgangen kunne leve opp til den svært livlige førsteomgagen vi nettopp hadde fått servert. Spoiler alert: Det kunne den!

Knappe ti minutter inn i andre omgang jublet alle på Valdres' benk for scoring, men jeg stussa litt på at den antatte målscoreren forholdt seg ganske så rolig. Joda, det viste seg at ballen hadde strøket like på utsida av stolpen, noe som var svært vanskelig å se annet enn rett forfra.

Like etter at banen ble fylt av deilig gjødsellukt fra en bonde i nabolaget smalt det så i feltet. En av Valdres-spillerne gikk i bakken, dommer slo ut med armene mens alle de tilreisende ropte etter straffe, men ute på sidelinja sto assistentdommeren og viftet med flagget som en gal. Etter en liten prat mellom dommer og AD innså førstnevnte at han nok hadde tatt feil og pekte på straffemerket. Faaberg-spillerne var ikke spesielt fornøyde! Straffen ble enkelt satt i mål, og med et minutt igjen til timen var spilt sto det 1-2.

Valdres var nå virkelig i siget, og hjemmelagets unge keeper (2009-årgang, etter sigende!) fikk mer enn nok å gjøre, og sørget ved flere anledninger for at de blågule fortsatt hadde håp om å få noe med seg fra denne kampen når han vartet opp med kremredninger. I det 70. minutt måtte han likevel gi tapt, og med 1-3 mistenkte jeg at toget nå var gått for vertskapet.

Samtidig som de nå lå under med to mål så jeg at det virket som det bredte seg mer og mer frustrasjon innad i laget hos Faaberg, men samtidig begynte også Valdres å vise tegn på svakhet. Et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte totalt, og at det ikke ble redusering da var nesten mirakuløst.

Det hadde vært noen skader og stopp i spillet, så det var klart at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden da vi passerte nitti minutter. Vel to minutter inn i overtiden lyktes så endelig Faaberg med å få den etterlengtete reduseringen. 2-3, og nytt liv i kampen!

Da vi passerte seks minutter spilt etter at klokka hadde passert nitti minutter hørte jeg noen rope at det nå var to minutter igjen, så det var tydeligvis lagt til åtte minutter. Jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var ferdig med 2-3, men plutselig ble jeg nødt å slette den. Et Faaberg-angrep endte i det min stoppeklokka viste 97:40 med utligning til 3-3 og ville jubelscener!

Da jubelen roet seg fikk en av hjemmelagets menn sitt andre gule kort og måtte forlate banen, men dette fikk liten betydning fordi da spillet igjen ble satt i gang ble kampen nær umiddelbart blåst av, og dermed hadde det etter nittini minutter og ni sekunder blitt 3-3 og ett poeng til hvert lag.

Jeg satte med radiosporten på bilstereoen kursen sørover, og kunne etter et par begivenhetsløse timer parkere hjemme igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Faaberg - Sander 6-0

Etter et par timer rydding i kåken fant jeg ut at nok fikk være nok, hoppet i bilen og satte kursen nordover. Kom etterhvert fram til Lillehammer, kjørte forbi, svingte til venstre to ganger, og fant meg selv på Jorekstad idrettspark like ved Jørstadmoen. Her hadde tidligere i dag Lillehammer spilt en målløs tredjedivisjonskamp mot Spjelkavik, men nå var alt klart for fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Faaberg og Sander.

Grunnene til at jeg hadde valgt akkurat denne banen i dag var flere, men sterkest veide nok det at jeg med denne kampen ville ha fullført 4. divisjon i Indre Østland fotballkrets. Det jeg fant på Jorekstad var en kunstgressbane med kiosk i søndre sving, en overraskende stor tribune i skråninga øst for banen, og ikke minst et utendørs badeland i nordenden. Dette er kanskje den eneste banen i Norge hvor man kan se kamp fra ei vannsklie! Rett før avspark dukket også Jørgen opp, så da hadde jeg selskap også.

Da kampen kom i gang følte lagene hverandre på tennene en stund, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget var i ferd med å opparbeide seg et lite overtak, og etter et kvarters spill kulminerte dette i en scoring og 1-0.

Jeg befant meg da i sørenden av banen, så for å slippe enda en tur dit i pausen inntok jeg like godt kiosken med det samme, kjøpte en vaffel, og tuslet tilbake opp på tribunen for å konsumere den.

Jeg fikk herfra etter 32 minutters spill se 2-0 komme på en lobb som det så ut til at keeper hadde full kontroll på, før den plutselig overrumplet ham og snek seg inn under tverrliggeren. 3-4 minutter før pause kom så også 3-0. Sistnevnte scoring kom som et resultat av et hårreisende dårlig forsøk på å spille seg ut bakfra, der noe av det første som skjedde var at ballen ble spilt til en Faaberg-spiller som nådeløst satte den i mål.

Med 3-0 til pause var kampen i realiteten avgjort, og mens lagene gikk i garderoben snek jeg meg inn i foajeen til idrettshallen, hvor jeg fant et toalett. Til avspark i andre omgang hadde jeg blitt til et nytt og bedre menneske. Sander på sin side fortsatte tydeligvis med det samme, og etter pause tok det bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i mål bak gjestenes keeper.

Odalingene ga aldri opp å prøve å få seg et trøstemål, men vertskapet var i det lite gavmilde hjørnet i dag. De fortsatte derimot selv også å utnytte gjestenes noe rufsete forsvar, og i det 66. minutt kom også 5-0, før sluttresultatet i det 86. minutt ble fastsatt til 6-0. Mens spillerne takket hverandre for kampen tok jeg med meg Jørgen og satte kursen tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lillehammer - Faaberg 1-2

Pinse, langhelg, og mulighet for en liten banehoppingsturné. Startet med å ta litt tidlig helg fredag, og sette kursen nordover Rv4. Etter en liten pitstop for å teste pizzabollene i Hunndalen som jeg fikk mye pes for å ha skippa sist jeg var på Gjøvik fortsatte jeg nordover, og ankom etterhvert Lillehammer, hvor det var duket for derby mellom Lillehammer FK og Faaberg Fotball.

Etter en liten prat med assistentdommeren, som opprinnelig var fra Skiptvet (og ikke veldig imponert over hjemstedets fotballag) tok jeg plass på tribuna, hvor det etter hvert ble ganske fullt. Totalt må det ha vært oppi
mot 300 tilstede på kampen, og etter en jevn start var det hjemmepublikummet som etter hvert kunne nyte at deres menn i større og større grad overtok ute på banen under OL-hoppbakkene fra 1994. Begge lag hadde noen sjanser, men det var de hvitkledde LFK-erne som hadde de største. I tillegg så jeg til min store glede at vi fikk noen derby-taklinger innimellom, det var tydelig at det å kunne skryte av å være «best i by'n» var en ekstra motivasjon for begge lags spillere.

Like etter halvspilt første omgang kom så kampens første scoring, og fortjent nok var det Lillehammer som sto for den. 1-0, og stor jubel, samt at byens mest engasjerte mann kom med noen svært høylytte formaninger om faren med manglende konsentrasjon etter en scoring. Samme mann lot til stadighet både egne og motstanders spillere høre sin mening, og dommertrioen fikk også sin dose. Nydelig innsats fra tribuna!

Like nydelig innsats var det ikke i Lillehammer-forsvaret 7-8 minutter før pause, da et innlegg som nok burde latt seg klarere likevel traff mottakeren, og han som avsluttet ikke gjorde noen feil. 1-1, og dette sto seg til pause.

I pausen var både jeg og dommertrioen borte i kiosken og testet vaflene, og jeg må si jeg kan ikke huske sist jeg spiste vafler som smakte så usunt som disse! Meget bra!

Da andre omgang startet startet ikke matchuret, men etter litt triksing og fiksing klarte de ansvarlige å bare være omlag ti sekunder feil da Faaberg fikk straffe etter knapt ti minutter av omgangen. Eksekutøren gjorde ingen feil, og selv om keeper var på ballen ble den hamret inn. 1-2, og mye frustrasjon fra tribuna, mens bortesupporterne som hadde plassert seg selv i gressbaakken på motsatt side kunne slippe jubelen løs.

Noen minutter senere fikk en Faaberg-spiller en smell der det gjør mest vondt og ble liggende og vri seg i eget felt mens ballen ble klarert. Keeperen hans ropte som en gal på dommer, men dommer gjorde nok rett i å ikke stoppe spillet. Regelen om stopp i spillet ved hodeskade gjelder nok ikke det hodet.

Før tjue minutter var gått av omgangen fikk vi nok et straffespark, og denne gangen var det vertskapet som skulle få prøve seg fra ellevemetersmerket. Straffen ble reddet, og veien til poeng virket plutselig veldig lang for de hvite.

Resten av omgangen skjedde det egentlig lite å skrive hjem om. De blågule fra utkanten av byen hadde mer eller mindre kontroll, brukte veldig lang tid på alt de foretok seg, og til slutt ble kampen blåst av med 1-2 på scoringstavla.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Gran - Faaberg 0-0

Siden korpssesongen er over er torsdagskveldene plutselig ledige, så jeg tok meg en kveldstur til Hadeland for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Gran og Faaberg, og samtidig få kryssa ut et nytt stadion i Groundhopper-appen.

På en forseggjort stein- og asfalttribune fikk jeg sammen med noenogåtti andre se en fartsfylt kamp, etter en ørliten forsinkelse fordi målinspeksjonen avslørte et hull i nettet på det nordre målet som måtte tettes før avspark kunne tas. Begge lag kunne flere ganger prise seg lykkelig for at de ikke møtte bedre motstand enn de gjorde, da det ble gjort noen grusomme feil i forsvar i begge ender av banen, likevel endte det altså målløst, ikke minst på grunn av noen svært gode keeperprestasjoner hos begge lag.

I pausen kom det som kanskje er den sterkeste åttitallsspillelista jeg har hørt på noe stadion! Først Falcos «Rock me Amadeus», deretter Belinda Carlisles superhit «Heaven is a place on earth», og så til slutt selveste New Jordal Swingers med «1958». Høyt nivå!

I andre omgang virka begge lag en smule kvassere enn de hadde vært før hvilen, men fortsatt var det umulig å score, nærmest kom kanskje Gran på en corner som alle trodde gikk ut, men som plutselig stussa inn i feltet igjen etter å ha truffet tverrliggeren!

Etter 55 minutter oppsto en småkomisk situasjon, da en Faabergs-corner ble heada utenfor mål. Dommer markerte for nytt hjørnespark, noe som avfødte en skog av protester fra hjemmelagets spillere og publikum, som plutselig fikk noe uventet hjelp fra assistentdommeren som vinket som en gal med flagget før han ropte til hoveddommer «Einar, det der er femmeter!». Einar gjorde det eneste riktige: hørte på assistenten sin og endret avgjørelsen til målspark til stor applaus fra de frammøtte.

De siste ti minuttene ble det utrolig mye sutring på offsideavgjørelser, og til tross for nok et par store sjanser, så endte kampen altså målløst etter tre minutters overtid. Til tross for noen få regndråper som fikk en del mygg til å dukke opp, så ble likevel bilturen hjem overraskende kløeløs.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.