Etter ei lang arbeidsuke var det igjen tid for en utflukt, og denne gangen skulle jeg verken sørover eller ut av landet, men nordover til Raufoss. Etter en liten omvei til Hunndalen for å for siste gang i år få sitte bak rattet og spise middag utenfor en fotballbane parkerte jeg bak tribunen på et snødekt stadion. Her skulle det heldigvis ikke være kamp, men etter å ha spist opp inntok jeg i stedet «Raufoss industripark arena», eller Raufoss storhall som den kalles i dagligtale, hvor FK Toten og Lillehammer FK hadde avtalt å møtes til treningskamp.
Begge lagene hadde endt sin 2022-sesong med nedrykk fra tredjedivisjon, og det er nok ventet at begge blir å gå hardt ut for å komme seg tilbake på nivå fire i 2023. Om dette var grunnen til at så mange som førti tilskuere hadde tatt turen til den iskalde hallen vet jeg ikke, men alltid hyggelig med litt publikum, og blant de fremmøtte var også den lokale banehopperen Vegard.
Da kampen skulle starte var lagene klare, men dommerne lot vente på seg, og da de endelig dukket opp ble oppstilling og myntkast og denslags noe skuffende utført med ryggen mot publikum. Kampen kom så i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgressmatta i hallen som jeg egentlig har besøkt tidligere, men siden den gang er den gamle «bobla» blitt borte, og man har i stedet bygd en permanent konstruksjon. Dagens utflukt var altså en slags groundhopping, selv om jeg ikke fikk nytt stadion i Futbology-appen.
Jeg så tidlig at Lillehammers reservekeeper begynte å varme opp, og fikk da jeg spurte om det var et tidlig bytte på gang høre at de var tre målvakter på tur i dag som skulle fordele spilletida, så det kom nok etterhvert. Etter vel tjue minutter holdt det dog på å skje tidligere enn planlagt da han som sto i mål for de hvitkledde klarte å pådra seg tidenes keeperhands drøyt fem meter utenfor sekstenmeteren. Totningene var dog ikke interesserte i å bruke 70 minutter på å trene på overtallsspill, så han fikk spille videre.
Typisk nok tok det etter dette bare et par minutter før ballen lå i mål. Motsatt mål. 0-1 til laget som under normale forhold ville vært redusert til ti mann like før, og nettopp denne målmannens lange utspark var en stadig kilde til uro i Toten-forsvaret.
Rødtrøyene ga ikke opp selv om de hadde havnet under, og noen minutter senere var det rent utrolig at ikke dagens vertskap i hallen klarte å utligne. Noe sa meg at denne kampen neppe var ferdigscoret, men de neste scoringene lot lenge vente på seg. Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, men jeg forventet at mye kunne endre seg etter hvilen da jeg så at begge lag gjorde klar for en rekke bytter.
Før andre omgang ble matchballen byttet ut etter at dommeren oppdaget en stor flik av læret som hang og slang på utsida, og så var det klart for mer fotball. Jeg sto og pratet om groundhopping med en fyr fra Maren Lundbys hjembygd Bøverbru da en av lillehamringene foretok seg noe ureglementert foran eget mål. Straffespark, og jeg måtte avbryte samtalen for å få filmet dette fra en litt bedre posisjon. Knapt 50 minutter spilt, og 1-1.
Lillehammer kjempet seg tilbake i kampen, og i det 56. minutt kom 1-2, men etter dette handlet det meste om FK Toten. Like før timen var spilt kom 2-2, vel ti minutter senere 3-2, og i det 74. minutt også 4-2.
Når man så den intensiteten Lillehammer skrudde opp mot slutten av kampen i et forsøk på å redusere skulle man ikke tro dette var en treningskamp mange måneder før sesongstart, men likevel ble det ikke flere mål. Toten fikk riktignok helt på tampen ballen i nettet en siste gang, men dette ble avvinket for offside så da dommeren blåste av fotballåret 2022 sto det fortsatt 4-2 til de røde.
Jeg forlot hallen, fant bilen, fyrte varmeanlegget på fullt og satte kursen tilbake mot hovedstaden gjennom et vinterlig Toten. 172 kamper i perioden 22.1. til 17.12. går det vel ikke an å være misfornøyd med?
Fine bilder, takk!
SvarSlett