Redalen - Moelven 2-2

En grå fredagskveld i mai satte jeg etter å ha kjørt en liten avstemning på twitter kursen nordover mot Gjøvik, for å se fjerdedivisjonskampen Redalen - Moelven. «Vent litt, i Redalen har da Marius vært før», sier kanskje nå faste lesere av bloggen, og joda: Jeg besøkte Redalen i fjor sommer. Det som er nytt siden da er at de driver og legger kunstgress på sin faste hjemmebane, og har derfor en meget spesiell terminliste denne sesongen, med kun én hjemmekamp på våren, og den spiller de på leid bane. Dagens åsted var altså en tåkeinnhyllet Vardal idrettspark, i Hunndalen i utkanten av Gjøvik by.

Etter en svært regntung kjøretur fra Oslo ankom jeg Hunndalen, hvor min fremragende matradar ledet meg innom på Coop Extra hvor de hadde en framifrå ferskvaredisk. (Som etter hva jeg kunne forstå var et eget firma, men man betalte i samme kasse som det andre). Jeg kjøpte noe av den beste ferskvaredisk-pyttipannen jeg har spist noen gang, og kjørte bak Vardals klubbhus for å spise den i bilen mens jeg ventet på avspark. (Jeg ble senere tipset om at det jeg virkelig burde ha kjøpt var pizzabollene, som visstnok er helt fantastiske).

Vel, fra mat til alvor. Mens jeg satt og spiste regnet det fortsatt tett, men utrolig nok, men drøye fem minutter til avspark letnet regnet, og det gikk faktisk helt fint å sette fra seg paraplyen og bare nyte kampen.

Skjønt, nyte og nyte. I første omgang var det sant å si ikke allverden å nyte. Kampen ble preget av mange tøffe og tildels sene (men ingen direkte stygge) taklinger, og det var en ganske sjansefattig affære vi fikk se. Den eneste i publikum som ga noe lyd fra seg var mora til bortelagets keeper, og hun måtte vente helt til det var spilt nesten 38 minutter før hun fikk grunn til å juble. En corner ble ekspedert i mål, og det så ut til at gjestene kunne gå til pause med ledelse.

Sånn skulle det ikke bli. Under minuttet før pause dukket plutselig hjemmelagets gode nier, Helo Baram opp og satte inn utligningen. Omtrent samtidig åpnet himmelens sluser seg for fullt, og spillerne var nok glade de kunne rømme inn i garderoben en tur.

Etter pause roet regnet seg igjen, men det gjorde ikke spillet.  Det var tydelig at gjestene hadde bestemt seg for at de ville ha mer ut av denne kampen, men de første ti minuttene av andre omgang fikk vi omlag førti frammøtte se en helt utrolig høy andel feilpasninger. Det var lange perioder det omtrent ikke forekom at to mann fra samme lag hadde ballen etter hverandre. Imponerende!

Situasjonen bedret seg heldigvis noe etterhvert, og da blåtrøyene fra andre sida av Mjøsa fikk frispark fra 19 meter var det stor spenning om hva som skulle skje. Ham-Kam-legenden Truls Jevne Hagen (193 kamper, for det meste på nivå 2 i norsk fotball) fyrte av en markkryper som snek seg forbi alt og alle og i mål!

Redalen-spillerne virket i store deler av omgangen et hakk for små, men de skal ha all ære for at de aldri ga opp. De løp og løp og løp og løp, og etter drøyt 70 minutter av kampen fikk de endelig uttelling, da en slags lang lobb fikk en styring som gjorde at før nevnte Baram ble tomålsscorer. 2-2.

Resten av kampen forløp uten de helt store sjansene. Etter utligningen kom hjemmelaget langt mer med i spillet igjen enn de hadde vært tidligere i omgangen, og det føltes langtfra urettferdig da dommeren blåste av med 2-2 på tavla. Jeg mistenker likevel at gjestene følte seg et lite hakk mer misfornøyde med dette resultatet enn hva hjemmelaget gjorde.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.