Lørdag morgen, og kursen ble satt sørvestover. Etter et stopp underveis for innkjøp av potet ankom jeg etter noen timer det som en gang i tida hadde vært Øyestad kommune. Her navigerte jeg meg fram til en fotballbane hvor noen unggutter drev og trente avslutninger, men jeg fant raskt ut at dette var riktig sted for fjerdedivisjonskampen mellom Øyestad og Flekkefjord.
Jeg hadde ganske god tid til avspark, og etter å ha fått lånt doet i dommergarderoben for et nødvendig ærend kunne jeg se meg rundt på det sjarmerende anlegget, hvor en kunstgressbane lå klemt inn mellom knauser og boliger. «Fjellklatreren» André Wauthier hadde nok kost seg glugg ihjel her, men utenom å være utfordringer for bestigning medførte knausene at den sure vinden som føk over Sørlandet i dag ikke tok så hardt for seg som den kunne gjort.
Da kampstart nærmet seg forsvant spillerne i garderoben, og snart ble det foretatt innmarsj. Myntkast ble tatt, lagene samlet seg for en siste peptalk, og så var det klart for nitti minutter med fotball. Gjestene fra Uenes (Som jeg besøkte i fjor) har uttrykt klare opprykksambisjoner, og hadde i så måte et visst favorittstempel foran denne kampen mot laget som i fjor endte 12 poeng bak dem på tabellen. Innledningsvis så man lite til denne forskjellen, men snart hadde FFK opparbeidet seg et visst overtak.
Jeg og de omlag 120 andre som var på plass fikk likevel lenge ikke se noen scoringer. Øyestad forsvarte seg godt, og kom innimellom selv på noen besøk på motsatt banehalvdel som gjorde at Flekkefjords forsvar ikke kunne slappe av. Tross en del sjanser og ikke minst en knallsterk redning på strek bak hos hjemmelaget sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg kunne endelig skaffe meg en pølse. (Forsøket på dette før kampstart hadde havarert fordi bortelagets andrelag hadde kjøpt alt for å ha noe å spise mens de ventet på at de skulle dra til sin kamp som startet to timer senere).
En av kampens største kontroverser fikk vi ti minutter inn i andre omgang, da flekkefjæringene mente seg snytt for straffespark. Tross mye roping og gestikulering, dommeren var uenig, og spillet fortsatte.
Dette ga likevel de for anledningen sortkledde blod på tann, og like før timen var spilt kunne det endelig jubles for ledelse 0-1.
Knappe ti minutter senere kom også 0-2, og jeg mistenkte nå at det hele var avgjort. Denne følelsen ble ikke mindre da jeg observerte Øyestad-trenerbenkens reaksjoner på en ganske håpløs kort corner fra sine spillere. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid vartet så den gode Flekkefjord-kapteinen opp med nok en god prestasjon som ga 0-3.
Siden jeg skulle videre på nok en kamp (Med Flekkefjords andrelag, som hadde vært og sett første omgang av kampen her før de dro videre) hadde jeg det litt travelt, og etter hvert som tilleggsminuttene tikket unna ble jeg mer og mer stressa, så da dommeren endelig blåste av kampen og det fortsatt sto 0-3 hoppet jeg rett i bilen og satte kursen innover i landet, hvor jeg et par minutter etter avspark ankom neste kamp.
Etter en times råkjøring fra kampen på Finsland på tvers av dalføre etter dalføre svingte jeg med god margin til kampstart inn foran Uenes stadion i Flekkefjord. Heldigvis var ikke parkeringa helt full ennå, og jeg kunne gå forbi den fine gressbanen og ta plass bak tribuna for å se fjerdedivisjonskamp på kunstgressbanen mellom Flekkefjord og andrelaget til Start.
Kampen hadde liten tabellmessig betydning, da ingen av lagene var involvert verken i topp- eller bunnstrid i divisjonen, men siden de var tabellnaboer var det nok likevel en hel del prestisje involvert her. Foran et publikum som ikke var langt unna 200 ble det snart klart at hjemmelaget var et knepp mer gira, og det aller meste skjedde foran det unge Start-lagets målvakt.
Hjemmelaget vartet etterhvert opp med et tverrliggertreff, men det så egentlig ut som om det gikk mot en målløs førsteomgang da de rødkledte drøyt fem minutter før hvilen fikk et frispark ute ved kanten som ble lempet inn og ekspedert i mål til 1-0. (For øvrig av samme mann som fikk et straffespark reddet sist jeg så Flekkefjord)
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kjelleren på klubbhuset for et nødvendig ærend konkluderte jeg med at kioskkøen var for lang til at jeg gadd å forsere den nå. Dette fikk derfor vente til etter at kampen igjen var satt i gang, men da var det en vaffel som absolutt var verdt å vente på jeg fikk servert! I løpet av pausen hadde jeg også snakket litt om groundhopping med speakeren og de som sto rundt ham, og fikk da overrakt en Flekkefjord-buff som raskt erstattet den jeg hadde på meg.
Utover i andre omgang skjedde det ikke all verden. Start 2 var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men flekkefjæringene forsvarte seg heroisk. De gule fra Kristiansand fortsatte å prøve, men hadde innimellom også nok med å forhindre at stillinga skulle forverre seg for dem, samtidig som rødtrøyene leverte en god dose kynisme i det de drev med.
Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-0, og dommeren hadde akkurat signalisert at han la til fire minutter da gjestenes målvakt fikk motstandernes kaptein i høy hastighet inn i knærne. Mannen i rosa måtte forlate banen, og fra liggende stilling kom han med stadige instrukser og motiverende tilrop til sin erstatter resten av overtiden.
Klokka hadde faktisk passert 97 minutter da dagens dommer endelig avsluttet kampen, og mens den skadde keeperen ble båret vekk kunne hjemmelagets spillere og fans juble for en hardt tilkjempet seier.
Selv satte jeg kursen tilbake østover mot Setesdal, men la inn en middags-pitstop i Kvinesdal, før jeg krysset noen nye småveier fra dal til dal inntil jeg var tilbake på overnattinga i Evje, hvor jeg nå hadde fått selskap av fire fransktalende gjester.
Etter litt ellemelle for hvilken kamp jeg skulle dra på denne lørdagen endte jeg med å sette kursen sørvestover langs kysten. Etter noen timer kom jeg til Arendal, kryssa en bru, og parkerte rett ved fotballbanen. Jeg fant kjapt kiosken, hvor pølsene ikke var ferdige enda, men ellers var alt klart for fjerdedivisjonskamp mellom Trauma og Flekkefjord.
Rett før avspark fikk jeg sikret meg en dobbel wiener i brød, noe som var sårt tiltrengt etter den lange kjøreturen. Jeg fikk så se lagene starte ganske jevnt, mens jeg speidet etter Jostein som hadde sjekket inn i Futbology-appen, men ikke var noensteds å se. (Han var på politikk-sommerleir, og dukket etterhvert opp). Ellers kan det nevnes at dette var første gang jeg så noen av de involverte lagene i aksjon, så jeg var spent på hva som ville møte meg utover i kampen.
Gjestene hadde nok basert på tabellsituasjonen et lite favorittstempel foran dagens oppgjør, og tross den ganske jevne starten syntes jeg jeg ante et hakk høyere toppnivå hos de rødkledde. Det kom derfor som en liten overraskelse da det var hjemmelaget som etter vel seksten minutters spill kunne juble for å ha satt ballen i mål til 1-0!
Like etter scoringen fikk vi så en sjansebonanza av de sjeldne foran Flekkefjord-målet. Det var tydelig at vi befant oss i bibelbeltet, for det at ikke ledelsen ble doblet var simpelthen et mirakel! Etter dette tok det ikke lang tid før ting skjedde i motsatt ende av banen, og gjestene rett etter at omgangen var halvspilt hadde utlignet til 1-1. Mens de røde jublet var Traumas kaptein mildt sagt vred på sine forsvarsspillere som hadde latt en fot med en svart strømpe på snike seg inn mellom dem.
Kampen fortsatte å bølge fram og tilbake, og da pausen kom sto det fortsatt 1-1. Jeg spankulerte igjen bort til kiosken, og fikk bestilt meg en vaffel. Jeg fikk utlevert en som var så fersk fra vaffeljernet at jeg nesten ikke klarte å holde den, og da jeg spiste den innså jeg at dette helt klart var årsbeste på vaffelfronten. Å dra til Hove på fotballkamp og ikke spise «Traumavafler» er rett og slett en dødssynd!
Etter hvilen var det hjemmelaget i sine blå trøyer som kom klart best i gang, og det var absolutt fortjent da de i det 54. spilleminutt satte ballen i mål til 2-1.
Flekkefjord hadde likevel ikke gitt opp, og like før timen var spilt ble de tildelt et straffespark. Med en svært uerfaren keeper (Visstnok en sekstenårig utespiller som aldri hadde stått i mål før) mellom stengene hos Trauma var det forventet at en utligning skulle komme, men jaggu ble ikke straffen redda!
Like etterpå kom så en av kampens største kontroverser. Etter en hendelse på midtbanen fikk en Flekkefjord-spiller tildelt rødt kort, og etter hva jeg klarte å fange opp handlet dette om at han hadde utsatt en av sine medspillere for fare med en hodeløs takling. Det var nå svært mange svært opprørte mennesker fra Vest-Agder rundt bortelagets benk.
Med bare ti mann på banen ble det nå svært tungt for de tilreisende, og i det 66. minutt kunne hjemmelaget juble for det de trodde var 3-1-scoringen etter en corner, men etter litt dialog mellom hoved- og assistentdommer ble målet annullert for offside. Etter å ha sett litt på videoen min av det som skjedde tror jeg jeg skjønner hvorfor det ble annullert, og støtter faktisk dette ettersom selv om han som skjøt ballen ikke var offside, så var en lagkamerat av ham det, noe som gjorde at keeper ble trukket bort fra sentrum av målet før skuddet kom.
Hadde det ikke vært dårlig stemning fra før, når de røde ble sure for det røde kortet, så var det iallfall ille nå når de samme fortsatt var sure for det, og i tillegg hadde de blå blitt sure for annulleringen. Tross all surmulingen klarte hjemmelaget å fortsette å utnytte at de var en mann mer på banen, og etter vel 77 minutter av kampen satt endelig 3-1 i nettet.
Flekkefjord fortsatte likevel å jage scoring, og etter 85 minutter fikk de nok en gang tildelt et straffespark. Denne gangen klarte ikke målvakten å hindre scoring, og med 3-2 på tavla var alt duket for en svært spennende sluttspurt.
Det var nå liten tvil om at Trauma først og fremst hadde som mål å avverge flere scoringer, så veldig mye av spillet skjedde heretter foran målet i nordenden av banen, og omtrent i det vi gikk inn i overtiden skjedde det! Nok et straffespark til bortelaget! Da alt så ut til å være klart for at det skulle tas stormet en Trauma-spiller inn og skjøt ballen bort, noe som ga ham et veldig gult kort, noe jeg mistenker delvis var for å ødelegge konsentrasjonen for Flekkefjords straffeskytter, men også muligens for å skaffe seg litt tidligere sommerferie enn resten av laget.
Da en ny ball var på plass ble så straffen endelig tatt, og så skjedde det utrolige! Keeperdebutanten reddet også dette straffesparket!
I jubelscenene etter målet holdt Trauma på å gå på en smell da gjestene var lynkjappe med å ta hjørnesparket etter strafferedningen, men muligheten ble misbrukt, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 3-2.
Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, og høyst fortjent var det målvakten som sto i sentrum for feiringen. Gjestene var på sin side helt slått ut. Dette var en kamp de ikke hadde råd til å tape for å holde følge i opprykkskampen! Da jeg forlot banen og satte meg i bilen for å komme meg hjem igjen satt fortsatt en av de rødkledte midt ute på banen og selv hundre meter unna var det ingen tvil om hvor stor skuffelsen hans var.
