Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
Da jeg skulle forlate Ekeberg etter dagens første kamp så jeg at Ole Jakob hadde sendt en melding og spurt om jeg skulle på flere kamper i dag. Jeg bekreftet at jeg skulle det og lurte på om han ville være med, og ble spurt om jeg kunne komme oppom Kurlandsparken og hente ham og en til, noe jeg gladelig gjorde. Dagens planer hadde virret litt fram og tilbake, men jeg hadde endt opp med noe femtedivisjon i Vestfold på lista, så etter å ha hentet de to (han andre var Jon Are) ventet et par timer kjøretur før vi kom til utkanten av Sandefjord hvor Store Bergan tok imot Flint 2.
På stadion var det ei nydelig lita tribune, så vi tok plass på øverste rad. Jeg var innledningsvis litt bekymret for rapporteringsevnen min fordi jeg hadde glemt å lade mobilen, så den var nede på 10% strøm da jeg sjekket inn i Futbology-appen og fikk badge for komplett liga. Heldigvis fant Ole Jakob en powerbank nederst i sekken da han skulle fiske fram noe Untappd-vennlig drikke. Utvilsomt dagens helt!
Jeg la etterhvert ut på min vanlige runde rundt banen, mens hjemmelaget var de som hadde tatt mest tak i det som skjedde ute på kunstgresset. De presset og de presset, men målsjanser ble det svært få av. Mens jeg så Flint 2 komme på en av sine få visitter framover fikk så en av spillerne der en strekk som så ut til å kunne gjort selv Jürgen Klopp imponert. Ut med ham, håper det ikke blir langvarig.
«Bærjan» fortsatte å være klart best, og like før jeg hadde fullført min runde rundt banen lyktes de endelig med å få ballen i mål. 1-0 etter 42:15, en stilling som sto seg til pause.
Jeg droppa å inspisere kiosken i pausen, litt fordi den lå litt ugunstig til fra tribuna, men også fordi jeg kjente at jeg måtte få tak i en burger eller noe etter kampen, så da kunne jeg like godt vente. Jeg slo meg derfor ned igjen sammen med mine to medsammensvorne og diskuterte snooker, VIF-LSK, groundhopping og andre mystiske ting.
Kampen kom igjen i gang, og nå var det Flint 2 som tok initiativet. Tønsberg-guttene så helt annerledes ut enn de hadde gjort i første omgang, og sju og et halvt minutt etter pause satt ballen igjen i nettet, så det sto 1-1.
Etter dette jevnet spillet seg mer ut, og det skjedde ikke stort å rapportere om før hjemmelaget i det 82. minutt stormet framover i et angrep hvor to stykker smalt sammen i feltet. Min første tanke var at det kunne bli straffe, men ballen rullet videre og ble skutt i mål, og Flint-spillerne var rasende og mente det skulle vært dømt frispark. Dommeren var klar på at dette ikke var noe frispark, og 2-1-målet ble stående.
Flint prøvde resten av kampen febrilsk å utligne igjen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-1. Jeg samlet troppene, inntok igjen subaruen, og satte kursen tilbake til hovedstaden, kun avbrutt av et lite hamburgerstopp, og forsinket av en omkjøring.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.
