Øyestad - Flekkefjord 0-3

Lørdag morgen, og kursen ble satt sørvestover. Etter et stopp underveis for innkjøp av potet ankom jeg etter noen timer det som en gang i tida hadde vært Øyestad kommune. Her navigerte jeg meg fram til en fotballbane hvor noen unggutter drev og trente avslutninger, men jeg fant raskt ut at dette var riktig sted for fjerdedivisjonskampen mellom Øyestad og Flekkefjord.

Jeg hadde ganske god tid til avspark, og etter å ha fått lånt doet i dommergarderoben for et nødvendig ærend kunne jeg se meg rundt på det sjarmerende anlegget, hvor en kunstgressbane lå klemt inn mellom knauser og boliger. «Fjellklatreren» André Wauthier hadde nok kost seg glugg ihjel her, men utenom å være utfordringer for bestigning medførte knausene at den sure vinden som føk over Sørlandet i dag ikke tok så hardt for seg som den kunne gjort.

Da kampstart nærmet seg forsvant spillerne i garderoben, og snart ble det foretatt innmarsj. Myntkast ble tatt, lagene samlet seg for en siste peptalk, og så var det klart for nitti minutter med fotball. Gjestene fra Uenes (Som jeg besøkte i fjor) har uttrykt klare opprykksambisjoner, og hadde i så måte et visst favorittstempel foran denne kampen mot laget som i fjor endte 12 poeng bak dem på tabellen. Innledningsvis så man lite til denne forskjellen, men snart hadde FFK opparbeidet seg et visst overtak.

Jeg og de omlag 120 andre som var på plass fikk likevel lenge ikke se noen scoringer. Øyestad forsvarte seg godt, og kom innimellom selv på noen besøk på motsatt banehalvdel som gjorde at Flekkefjords forsvar ikke kunne slappe av. Tross en del sjanser og ikke minst en knallsterk redning på strek bak hos hjemmelaget sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg kunne endelig skaffe meg en pølse. (Forsøket på dette før kampstart hadde havarert fordi bortelagets andrelag hadde kjøpt alt for å ha noe å spise mens de ventet på at de skulle dra til sin kamp som startet to timer senere).

En av kampens største kontroverser fikk vi ti minutter inn i andre omgang, da flekkefjæringene mente seg snytt for straffespark. Tross mye roping og gestikulering, dommeren var uenig, og spillet fortsatte.

Dette ga likevel de for anledningen sortkledde blod på tann, og like før timen var spilt kunne det endelig jubles for ledelse 0-1.

Knappe ti minutter senere kom også 0-2, og jeg mistenkte nå at det hele var avgjort. Denne følelsen ble ikke mindre da jeg observerte Øyestad-trenerbenkens reaksjoner på en ganske håpløs kort corner fra sine spillere. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid vartet så den gode Flekkefjord-kapteinen opp med nok en god prestasjon som ga 0-3.

Siden jeg skulle videre på nok en kamp (Med Flekkefjords andrelag, som hadde vært og sett første omgang av kampen her før de dro videre) hadde jeg det litt travelt, og etter hvert som tilleggsminuttene tikket unna ble jeg mer og mer stressa, så da dommeren endelig blåste av kampen og det fortsatt sto 0-3 hoppet jeg rett i bilen og satte kursen innover i landet, hvor jeg et par minutter etter avspark ankom neste kamp.

Flere bilder fra kampen på Grubenåsen kan du se på Google photos.

Torridal - Øyestad 8-1

Denne lørdagen hadde jeg lenge planlagt en tur til sørlandet, og i litt grått østlandsvær sto jeg tidlig opp og satte kursen sørvestover. Etter knappe fire timers kjøring kom jeg fram til Torridal i utkanten av Kristiansand, hvor det var duket for femtedivisjonsoppgjør mellom Torridal IL og Øyestad IF på Hommeren kunstgress.

Etter litt venting med blant annet «Glory glory Man United» på høytaleranlegget, og CL-hymnen på innmarsjen ble det tatt myntkast, og så var vi i gang med kampen. Hjemmelaget gikk hardt ut, og foran 30-40 tilskuere ble det scoret alt før fem minutter var spilt.

Bare drøyt to minutter senere kom også 2-0, da en takling kom akkurat for sent til å hindre han som hadde ballen fra å få lagt inn. Forsinkelsen medførte ikke bare mål, men også gult kort til synderen i et tilfelle av meget bra bruk av fordelsparagrafen.

Hjemmelaget fortsatte å styre kampen, og vondt ble til verre for gjestene da keeper bommet på sin håndtering av et tilsynelatende enkelt tilbakespill. 3-0, og såvidt 11 minutter spilt.

Like etter halvspilt omgang i et vær som vekslet mellom skyet og vindfullt (litt hustrig) og solskinn og stille (grusomt varmt) kom så kampens fjerde scoring, og igjen var det hjemmelagets spillere og supportere som kunne juble. 

4-0 sto seg til pause, og jeg gikk for å teste de lokale vaflene, som viste seg å være klar årsbeste! Meget høyt nivå i kiosken!

Etter pause tok det drøyt sju minutter før hjemmelaget gikk opp i 5-0.

Fem minutter etter dette ble det uante mengder klabb og babb foran Torridal-keeperen, og ballen endte til slutt i nettet der. Skulle vi få se tidenes opphenting fra gjestene fra øst?

Med en halvtime igjen av kampen gjorde hjemmelagets trener et bytte som gjorde at vi fikk tre brødre med nummer 7, 8 og 9 på banen samtidig, og det tok bare noen få minutter før nr 9 med en strålende enkeltprestasjon sørget for at det sto 6-1. Opphentingen var visst avlyst.

Ti minutter senere kom også 7-1, før de fremmøtte, både to- og firbente (og de sistnevnte var det en hel del av) fikk se dagens siste scoring komme på et hjørnespark i det 82. minutt.

Knapt ti minutter senere blåste dommeren av kampen, og mens hjemmelaget jublet og bortelaget fortvilte hastet jeg mot bilen for å komme meg videre til dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.