Da jeg i fjor var i Sandefjord og fullførte fjerdedivisjon Vestfold viste det seg jo at kampen gikk på C-banen på Haukerød, men i løpet av vinteren var anlegget blitt splittet i Futbology, så dermed var det bare å å planlegge en ny tur. Nøyaktig 366 dager etter forrige besøk kom jeg meg sørvestover, og parkerte etterhvert i et småuggent vær utenfor banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Runar og Store Bergan.
Jeg var tidlig ute, så for ikke å fryse ihjel i den sure nordavinden gikk jeg først inn i hallen til klubbens gamle storlag i håndball, før jeg innså at jeg måtte i bilen for å finne ei lue. Jeg fant heldigvis også ei superundertøytrøye som lå igjen etter at jeg ikke fikk bruk for den i Degerfors forrige fredag, så etter litt omkledning følte jeg at jeg var klar for det meste. (Spoiler alert: Det var jeg ikke)
Tribuna ved banen så ved første øyekast litt merkelig ut, og en kikk på historiske flyfoto bekreftet min mistanke: Da betongen ble støpt her lå gressbanen sentrert i forhold til tribuna, men da man la om til kunstgress for 15-16 år siden ble banen flyttet i lengderetninga, og dermed var nå tribuna usentrert. Etter at det hadde regnet og haglet litt før kamp fristet uansett ikke setene på tribuna så veldig, men de mest rutinerte hadde med seg sitteunderlag, og det strømmet tross været til bra med folk. Kanskje det var løftene om mulighet til å kjøpe nygrillete hamburgere som fristet?
Runar kom sterkt ut fra startblokkene, men fikk seg en solid kalddusj da keeper og forsvar hadde en liten kollektiv kollaps som ga gjestene ledelse 0-1 alt i det femte spilleminutt.
Hvittrøyene ga likevel ikke opp, og de overtok raskt spillet etter å ha havnet under. Det opplevdes derfor for meg høyst fortjent da de rett før det var spilt 11 minutter vartet opp med et kremangrep som endte med at ballen ble satt i mål til 1-1.
Da vi nærmet oss tjue minutter var det Store Bergans tur til å vise de godt over 100 frammøtte et flott mål. Selve angrepet var kanskje ikke like fint som det vi så på utligningen, men det var et nydelig langskudd som nå førte gjestene opp i 1-2.
Det skulle vise seg at tiden for vakre mål på ingen måte var over. I det 35. minutt fikk hjemmelaget et frispark som på mesterlig vis ble hamret i mål oppunder tverrliggeren. 2-2, og vi var like langt.
2-2 sto seg til pause, og jeg var raskt borte ved kioskteltet og skaffet meg en nydelig hamburger. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor stor tilhenger jeg er av konseptet hvor man får utdelt brød og kjøttpuck, og så kan forsyne seg med dressing og salat selv!
Da andre omgang startet så jeg i nord at en forferdelig byge var på vei. Jeg innså at det ikke kom til å være nok med bare hettegenser for å komme seg gjennom dette, og satte derfor kursen mot parkeringa i høy hastighet. Da jeg returnerte med regnjakke og paraply under armen hørte jeg plutselig jubel, og fant ut at jeg hadde gått glipp av at hjemmelaget vant et straffespark, men at dette ble utført på ganske begredelig vis så det ikke ble noen scoring av det.
Da regnbygen jeg hadde sett kom var det faktisk enda verre enn jeg først hadde trodd. Først pøste regnet ned mens vinden blåste voldsomt, men så gikk det over i hagl, og snart kommanderte dommeren spillerne ut til sidelinja. Ikke alle var like fornøyde med dette ekstra stoppet i spillet, men heldigvis ga uværet seg etter 5-6 minutter, så kampen kunne gjenopptas.
Selv om det var gjestene som hadde vært mest misfornøyde da dommeren stoppet kampen var det de som først kunne juble etter at kampen igjen var startet. Stadionuret hadde ti minutter inn i omgangen gitt opp, men på min stoppeklokke (som altså inkluderte stoppet i spillet) sto det 63:30 da rødtrøyene kunne juble for 2-3.
Fire minutter senere ble det ny rød jubel, denne gangen etter at et straffespark ble satt inn til 2-4. Med tomålsledelse måtte det da vel være avgjort?
Neida, i det 83. minutt av kampen ble det på ny straffespark, og denne gangen klarte Runars straffeskytter å overliste bortelagets markante målvakt. 3-4 og ny spenning!
Da vi passerte 90 minutter på min stoppeklokke var jeg veldig spent på hvor lenge det egentlig var igjen av kampen. Utenom det lange uværsstoppet i spillet hadde det vært flere bytter, skader og mål som hadde tatt lang tid, så jeg var ikke så veldig overrasket over at det fortsatt ikke var blåst av da vi passerte 100 minutter.
Runar presset selvsagt voldsomt på for å få en utligning, men dette skapte også muligheter for gjestene fra Virik til å drepe kampen, og med 103:15 på klokka var det akkurat dette som skjedde. Store Bergan scoret, og med 3-5 så langt inn i overtida var det nok få som trodde på noe annet enn borteseier.
Det ble faktisk spilt et par minutter til etter scoringa, men da dagens dommer endelig blåste av sto det fortsatt 3-5. Mens spillerne takket hverandre og dommerne for kampen hastet jeg mot bilen og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med en ny «komplett liga»-badge i lomma.
Siden jeg er bortreist den uka korpset mitt skal spille sommerkonsert har jeg fått torsdagskveldene fri utover innspurten av våren, og jeg har derfor prioritert knallhardt for å få tatt baner jeg mangler som vanligvis bare brukes torsdager. I kveld var første mulighet, og etter å ha forsert noen forferdelige køer vestover på E18 rakk jeg akkurat fram i tide til innmarsj på stadion for fjerdedivisjonskampen mellom Runar og Re.
På Haukerød i Sandefjord, der hjemmelaget holder til, så er det flere baner, og dagens kamp gikk på grunn av kunstgressbytte på hovedarenaen på C-banen, men i Futbology ligger det hele som ett anlegg, så jeg fikk derfor ved innsjekk «badge» for fullført 4. divisjon Vestfold. Stor stas, og noe som siden divisjonen i hovedsak spiller kamper på torsdager har sittet ganske langt inne å få fullført.
Da jeg tok plass ved banekanten skinte sola, men ganske kjapt kom det veldig skumle skyer, og ikke minst en bitende sur vind, så jeg innså at dette nok ble en hustrig aften. Tross været, og det faktum at det var full cuprunde samme kveld med blant annet byens eliteserielag i aksjon litt lenger nord i fylket, så var det rundt femti frammøtte her som fikk se hjemmelaget ta styring nesten umiddelbart fra avspark.
De helt store sjansene lot vente litt på seg, men i det 17. minutt kom kveldens første scoring, og det var absolutt fortjent at det var hvittrøyene fra nordenden av den urbaniserte delen av Sandefjord som gikk opp i 1-0. Knapt fire minutter senere kom så 2-0, da en glipp fra Res målvakt ble knallhardt straffet. Som om dette ikke var ille nok gikk det bare 70 sekunder før ballen igjen lå i målet og det sto 3-0. Jeg begynte nå å lurt på om vertskapet måtte prøve å få Altinn som sponsor, for alt gikk virkelig inn!
De fem hypereffektive minuttene hadde virkelig drept kampen, og resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig. Det var fortsatt Runar som hadde styringen, men det sto fortsatt 3-0 da det ble pause. Jeg hadde på grunn av trafikktrøbbelet tidligere på ettermiddagen ikke rukket å få i meg noe mat, så en høyst tiltrengt vaffel ble stappet innpå. Jeg var så sulten at jeg hadde sikkert elsket den uansett, men jeg tror faktisk at den også objektivt sett var riktig så god.
Da lagene kom ut fra garderoben og spillet skulle ta til igjen kom det så litt nedbør. Var det regn, spør du kanskje? Neida, det var en liten haglbyge som beæret oss med sitt nærvær! Publikum skal ha all ære for at det var svært lite avskalling blant dem, og iallfall de som holdt med hjemmelaget ble belønnet med at de gikk opp i 4-0 etter 52 minutter av kampen.
I det 59. minutt kom så også 5-0 (Enkeltbildene fra GIF-en over finner du her), før vi måtte vente i ti minutter før dette frisparket gikk inn til 6-0.
Kampen var jo nå utvilsomt avgjort, men Re prøvde fortsatt å iallfall få noen trøstemål, og med 77:40 på min stoppeklokke lyktes svarttrøyene endelig. 6-1, og ikke en totalt mislykket kveld!
Litt inn i overtiden ble så en av gjestenes spillere hekta innenfor Runars sekstenmeter, og dommeren gjorde helt riktig og pekte på straffemerket. Straffen ble sikkert plassert i nettet til 6-2 halvanna minutt på overtid.
Etter dette skjedde det ikke stort mer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 6-2, og aktørene på banen kunne i full fart takke for kampen før de småløp inn i garderoben for å varme seg. Selv fant jeg tilbake til bilen, tok en pitstop på McDonalds for litt mer påfyll før turen gikk nordover igjen (Selvsagt med en av de obligatoriske omkjøringene på E18 som gjør at jeg alltid kvier meg litt for å dra på kveldstur på denne sida av Oslofjorden).
Flere bilder fra kampen (av dårligere og dårligere kvalitet utover i kampen, ettersom lysforholdene på banen var mildt sagt utfordrende) kan du se på Google photos.
