Det tynnes stadig ut i mulighetene for å se breddefotball denne høsten, men enkelte divisjoner pågår fortsatt. Denne onsdagskvelden hadde jeg sett meg ut en kamp i Vestfold, så etter et bedre måltid satte jeg kursen sørvestover på E18. Etter å ha tatt noen svingete småveier som Google meldte hadde «lik ankomst» parkerte jeg etterhvert utenfor H.glass arena hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Andebu og Stokke 2.
Stadionet var overraskende stort, og hadde attpåtil en liten tribune. Da jeg tok denne i øyensyn så jeg at ryggene på en del av setene var prydet med personnavn, jeg antar noen som har bidratt økonomisk. Blant navnene fant jeg både Jürgen Klopp og Sir Alex Ferguson, men jeg velger å tro at her har noen andre opptrådt på deres vegne.
Like før avspark dukket Kjetil opp og ble meget overrasket over å finne meg på hans hjemmebane, men da hadde vi selskap av hverandre under kampen. Vi fikk se hjemmelaget, som har slitt tungt denne høsten etter å ha hatt en ganske god vårsesong, komme ganske bra i gang, og etter fem minutter så en av rødtrøyene at Stokke-keeperen sto litt langt ute og fyrte avgårde et skudd fra langt hold. Ballen passerte utagbart over målvakten, og dalte helt perfekt inn i målet til 1-0. Stor jubel hos storparten av de nærmere førti frammøtte!
Ikke lenge etter kom vertskapet til en helt absurd sjansebonanza. Hvordan det hele endte uten at ledelsen ble doblet var helt uforståelig, men det gjorde det altså. Ikke lenge etter fikk også Andebu sendt avgårde et skudd som traff tverrliggeren, men flere scoringer fikk de altså ikke. Det kom etterhvert også seilende noen regnbyger som ble ganske ufyselige, så til slutt kapitulerte jeg og tuslet i bilen og hentet regnjakken samt en paraply Kjetil kunne låne.
Etter at jeg hentet regnjakke og paraply kom det selvsagt ikke noe særlig mer regn, men derimot kom det en ny scoring. Gjestene fikk et hjørnespark i det 37. minutt, og mitt postulat om at det ofte kan lønne seg å klarere fikk nok et empirisk bevis på sin side. Ballen ble aldri klarert, og etter mye om og men endte den i nettet bak Andebus keeper til 1-1.
De grønnkledde fra Stokke hadde nå tatt mer eller mindre over, og kom også til en ny enorm sjanse rett før pause, men da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-1. Jeg hadde til min store glede sett at det var kiosk på arenaen, så jeg trakk dit for å skaffe meg en vaffel. Isolert sett var den nok ganske ordinær, men jeg deler ut massive plusspoeng for at den var så nystekt at den ennå var varm.
Mens jeg i første omgang hadde sirkulert rundt banen holdt jeg meg stasjonær i et hjørne etter hvilen, og herfra fikk jeg se gjestene komme ut i hundre, og før det var spilt fem minutter hadde de gått opp i 1-2. Skulle høstens første poeng likevel glippe for hjemmelaget?
De rødkledde kjempet videre, men den forløsende scoringen lot lenge vente på seg. Like før halvtimen var spilt skjedde det likevel, i det som kanskje var en av kampens beste prestasjoner. 2-2, og vi var like langt.
Bare noen få minutter senere fikk så de rødkledde et hjørnespark hvor han som la inn trodde han hadde sikra laget ledelse, men skuffet måtte innse at ballen hadde endt på feil side av nettet.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ville bli ett poeng til hvert lag da en av Stokke-spillerne igjen klarte å overliste hjemmelagets keeper. 2-3, og alt tydet på at Andebu ville stå med 0 poeng i høstsluttspillserien også etter denne kampen. Tross lang overtid og høyt engasjement, slik ble det. Skuffete andebusokninger (Iflg kryssordboka heter det det) måtte innse at det ikke gikk denne gangen heller, mens gjestene kunne feire tre nye poeng.
Jeg takket Kjetil for selskapet, tuslet til bilen og tok av meg regnjakka (da begynte det å regne igjen), og satte kursen hjemover med flere fotballfri dager i siktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar