Etter en lang dag på jobb innså jeg at heller ikke denne tirsdagen ble det noen groundhopping, så jeg sendte en sms til mediesjefen i Grorud, Frode, og hørte om det var kurant å komme og fotografere der i kveld. Han svarte positivt, og toget hjem var nesten ikke forsinket, så etter å ha vært hjemme og hentet litt mer klær samt fotoapparatene mine var jeg fem minutter før avspark på plass for tredjedivisjonskampen mellom Groruds andrelag og Lyn.
I et relativt ufyselig høstvær var det en betydelig mengde Lyn-supportere som hadde tatt turen opp til Grorud, og det ble før avspark futtet av litt pyroteknikk av en type med en fæl lukt. Spillet kom så i gang, og de opprykksjagende vestkantguttene gikk rett i angrep, og fikk nesten umiddelbart et straffespark. Klokka hadde bare gått i knapt to og et halvt minutt da ballen ble skutt i mål, og det sto 0-1 til bortefansens store glede.
Grorud-rekruttene kjempet seg etterhvert inn i kampen igjen, og like før det var spilt 18 minutter var det hjemmelagets tur å juble. Ballen ble kjempet i nettet til 1-1, og målscorer valgte å feire med å juble rett mot Bastionen. Dette var for å si det mildt lite populært, og jeg ble når sant skal sies ganske overrasket over at dommeren beholdt kortet i lomma.
Jeg hadde som sagt måttet skynde meg for å rekke kampen, så jeg innså at jeg ikke kunne vente helt til pausen med å få i meg noe næring. Jeg bestilte derfor en såkalt «hagle», to pølser i én lompe, i kiosken, og oppdaget til min store forundring at jeg fikk to ulike pølser. Det gjorde seg uansett med litt næring i vomma.
Etter å ha spist oppsøkte jeg den genuine borteopplevelsen, så jeg slo meg ned på tribuna bak mål sammen med Mattis og Lars. Jeg kunne nå sitte og irritere meg over det finmaska nettet foran supporterne fram til et hjørnespark i det 33. minutt ble ekspedert i mål til 1-2 i motsatt ende av banen.
1-2 sto seg til pause, og glade Lyn-supportere kunne feire litt i femten minutter før det braket løs igjen ute på kunstgresset. Andre omgang ble aldri spennende, selv om det tidlig oppsto litt dramatikk da Lyn trodde de hadde scoret, men assistentdommeren mente ballen hadde vært ute. Det som skjedde var at ballen trillet mot mål, men keeper så ut til å ha full kontroll på å skjerme den ut. Den traff likevel stolpen, og spratt tilbake på banen før den etterhvert ekspedert i mål. AD hevet flagget, dommer kom ut og hadde en prat med ham, og det ble dømt utspill fra mål. Hadde Bastionen vært lite fornøyde da 1-1 kom var de definitivt ikke mer happy nå.
Det tok bare knapt fem nye minutter før vi igjen fikk scoring, og denne gangen var det ingen tvil om at den ble tellende. 1-3, antydninger til banestorming, og nå begynte det å lukte avgjort her. I forbindelse med scoringen fikk Groruds keeper seg en smell og ble liggende nede litt, noe som fikk bortesupporterne til å begynne å komme med meldinger om faking av skade. Dette ga Groruds Geirald Meyer total bunntenning, og han begynte å skjelle ut de tilreisende, noe som sjelden medfører noe godt. Gemyttene roet seg etterhvert ned, og alle kunne igjen fokusere på seg og sitt.
Lyn kjørte nå kampen helt, og kom til flere store sjanser, men vi måtte vente helt til det gjensto bare et knapt kvarter av kampen før vi igjen fikk et mål. Med 1-4 ble selv de mest fatalistisk innstilte av Lyn-supporterne med på å synge «Vi er serieleder», før også en mystisk supportersang som ble avsluttet med «Scheiße Bossekop» (av alle lag å hate, Bossekop liksom?) ble dratt ut av sekken!
Kampen endte etterhvert 1-4, og jeg leverte igjen fotovesten før jeg lokaliserte Mattis og Lars og satte kursen mot Bjølsen for nok en kamp mens Lyns spillere og supportere feiret tre nye poeng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar