Strømmen/Glimt - Hisøy 3 (1-3)

Da det dukket opp en mulighet for en fredagsdobbel på Sørlandet, der første kamp attpåtil var en (tross at Svein Lorentzen har registert hele 190 kamper der i Futbology!) ganske sjelden bane var jeg ikke veldig tungbedt. Etter en liten hårklipp og ferdigstillelse av dagens eposter satte jeg derfor kursen sørvestover på E18, plukket opp Odd-Linus i Porsgrunn og fortsatte sørover til vi kunne parkere ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Strømmen/Glimt og Hisøy 3.

Hjemmelaget er faktisk oppkalt etter en annen klubb noe lenger nord med samme suffiks som dem i lagnavnet, mens det naturlig nok på dette nivået var et relativt kortreist bortelag med navn etter øya de kommer fra. Hvorfor kampen var lagt hit var litt usikkert, men det hadde iallfall mobilisert banehoppere fra både nær og fjern, selv om det tidlige avsparket nok hadde medført at en del folk som ellers ville tatt turen hadde måttet bli hjemme.

Ute på gressbanen bikket spillet innledningsvis fram og tilbake, fram til vi like etter at min stoppeklokke hadde passert ti minutter fikk kampens første mål i motsatt ende av der jeg befant meg, så jeg kan ikke fortelle særlig detaljert om hva som skjedde. Det var iallfall bortelagets menn som hadde fått ballen i mål til 0-1, og jublet iført sine grønne trøyer.

Det virket som om de fleste av de rundt 110 frammøtte holdt med hjemmelaget, og de måtte vente nesten helt til pause før de fikk grunn til å juble. For å slå køen hadde jeg vært og skaffa meg en vaffel i kiosken som var drevet av Kleine Karer, og da denne var fortært vartet orangetrøyene (Visstnok en hyllest til Nederlands landslag) opp med en lekker scoring som ga 1-1.

Det var nå spilt såvidt over 43 minutter, og denne stillingen sto seg til lagene gikk i garderoben for en kjapp pause. Etter hvilen startet Hisøy-laget på nytt best, og denne gangen hadde vi bare spilt såvidt over fem minutter før det ble dømt straffespark til gjestene. Muligens litt tvilsom dømming, men dømt er dømt, og straffen gikk i mål til 1-2 med 52:40 på klokka.

Bare noen få minutter senere jublet hjemmelagets spillere og fans for utilgning, men nå hadde assistentdommeren på motsatt side av banen fra den tribuna de fleste satt på hevet flagget. Det ble dømt offside, og altså ingen scoring.

Med tjue minutter igjen av kampen fikk vi så på nytt straffespark, og igjen var det stor misnøye med dommerne fra Strømmen/Glimts spillere som mente de var i ferd med å bli bortdømt. Dommeren ombestemte seg uansett ikke, og dermed ble det 1-3 på straffespark.

Når så en av hjemmelagets menn klarte å få rødt kort ti minutter senere ble ikke veien tilbake i kampen noe enklere. Hisøy 3 red av stormen som ble satt inn, og kunne da dommeren noen minutter på overtid blåste av feire tre poeng.

Selv takket jeg for selskapet til de som ikke skulle videre, mens jeg testet ut i praksis om Google Maps' «Lik ankomst» holdt stikk da jeg valgte en annen rute enn Oddvar videre til den neste kampen jeg skulle se på denne turen til Sørlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hei 3 - Stridsklev (1-4)

Etter to dager på konferanse på Sundvolden satte jeg etter at valgene var gjennomført kursen sørover langs Tyrifjordens bredder. Etter litt sightseeing i Lier og Asker fant jeg fram til en togstasjon hvor André dukket opp, og sammen satte vi kursen mot Skien for et bedre måltid sammen med Mads på den smått legendariske Gulsetgrillen. Etter å ha slått i hjel litt tid her kjørte jeg og André ned til stadionet hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Hei 3 og Stridsklev.

Grunnen til at vi hadde dratt til banen alt for tidlig var at vi ikke hadde klart å finne noe tidspunkt for å spille inn en Kald Kaffe-episode hvor jeg snakket om turen til Trondheim, Östersund og Mo i Rana, men vi skulle nå gjøre et forsøk på å spille inn dette innslaget separat, og så få klippet det inn i neste episode av podcasten. Opptaket gikk iallfall finfint, så får vi se om det funker å klippe inn. Etter en liten halvtimes prat tuslet vi iallfall fra tribuna på Mortens plass som er hovedbanen på idrettsanlegget her på Heistad i utkanten av Porsgrunn (Denne banen hadde jeg for øvrig besøkt på akkurat samme dato for seks år siden), og bort til banekanten ved Jan & Geirs plass, som er den andre elleverbanen, og som vi hadde blitt tipset om at kanskje ble verre å få tatt neste år.

Mads var selvsagt også på plass, sammen med et par andre lokale storheter, og snart dukket også Sören, André (Wauthier) og Christopher opp. I tillegg til oss var også hjemmelagets målvakt Zakaria sjekket inn i Futbology, og sistnevnte mente at vi var omtrent like mange innsjekka her nå som det vanligvis var publikum på lagets kamper. At det kom lite folk på kampene til Hei 3 kan kanskje ha noe med lagets resultater å gjøre. Laget hadde i grunnspillet gått på 10 tap av 10 mulige, med 14-102 i målforskjell, og til nå i sluttspillet hadde de tapt de fire kampene de hadde spilt, og opparbeidet seg en målforskjell på 0-20. Definitivt en noe annen profil på denne sesongen enn det klubbens a-lag opplever tre divisjoner høyere, hvor det jaktes på opprykk til tredjedivisjon.

Lite tydet på at denne kampen kom til å bli noe vendepunkt i sesongen, da gjestene alt etter seks minutters spill kunne feire sin første scoring foran totalt litt over tretti tilskuere. Fire minutter senere kom også 0-2, da som resultat av et innkast som aldri ble klarert.

Etter de to tidlige målene dabbet kampen noe av. Stridsklev framsto for meg klart best, men dette var på ingen måte noen stor fotballkamp, og hadde jeg ikke hatt så godt selskap hadde jeg nok vært tilbøyelig til å kjede meg litt. 0-2 sto seg til pause, og etter en kort hvil var det klart for mer fotball.

Stridsklev kom igjen best i gang, og nå var det bare spilt omlag 70 sekunder før ballen igjen lå i nettet bak Zakaria, og med 0-3 mistenkte jeg at det lille som måtte ha vært av spenning i kampen nå virkelig hadde forsvunnet ut vinduet. Det lot likevel til at det å havne tre mål under var det sparket bak Hei-laget trengte for å komme i gang, og før det var spilt tre minutter av andre omgang hadde grønntrøyene fått redusert til 1-3 etter et hjørnespark.

Videre utover i omgangen var faktisk spillet noe jevnere enn det hadde vært i første omgang, og Hei 3 kom blant annet i stadig dårligere lysforhold til en stor sjanse da et skudd fra distanse så ut til å ville smette inn nede ved stolperota, men Stridsklevs keeper fikk avverget dette med en svært god redning. Ikke lenge etter var det gjestenes tur å nesten score, men denne gangen var det tverrliggeren som sørget for at det ikke ble noe mål.

I det 78. minutt kom så et innlegg fra bortelagets høyre kant og en av de rødkledte kastet seg i været i et forsøk på et akrobatisk brassespark. Han bommet dessverre (eller heldigvis, skulle det vise seg) på ballen, og den forsvant videre mot en forsvarsspiller fra hjemmelaget. Spilleren klasket til med et forsøk på en klarering, som gikk rett i ansiktet på en motspiller og derfra føk rett i mål til 1-4! En utrolig komisk situasjon som medførte et mål som nok var litt trøst for stakkaren som fikk ballen i ansiktet og ble liggende strak ut noen sekunder før han kom seg på beina igjen.

Flere scoringer ble det ikke denne høstkvelden, så da dommeren (som stort sett hadde vært riktig så bra) blåste av sto det fortsatt 1-4. Hei må fortsatt vente på sitt første poeng. Etter å ha takket de andre for selskapet ble kursen satt tilbake mot tigerstaden, og etter et par dobesøk på veien fikk jeg dumpet passasjeren min på en togstasjon, og kommet meg hjem til mitt eget porselensmøbel fra byen jeg nettopp hadde forlatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Otta - Vind 0-3

Denne lørdagen hadde jeg egentlig satt av til trombonespill, men da seminarets omfang ble redusert fra to til én dag valgte jeg å heller ta en utflukt for endelig å få tatt en bane som lenge hadde unngått meg. Jeg satte etter en deilig frokost kursen nordover, svingte innom en gårdsbutikk i Stange, fortsatte nordover, og kom til slutt fram til Otta, hvor jeg kjøpte litt godsaker til lunsj før jeg tok plass utenfor fotballbanen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Otta og Vind.

Mens jeg ventet på kampen regnet det ganske kraftig, men Yr hadde meldt at regnet skulle gi seg ca ved avspark, så jeg var veldig spent på om dette kom til å holde stikk. Mens lagene marsjerte inn på banen regnet det iallfall godt, men jeg syntes jeg så noen lyspunkter bak Svartkampen i sørvest, samtidig som jeg sjekket inn i Futbology og fikk badge for å ha fullført 5. divisjon Indre Østland avd. 1 med min bane nummer 952!

Det regnet fortsatt godt da de opprykksjagende gjestene fra Gjøviks sørende kom i hundre ut fra startblokkee, og alt etter fire minutters spill fikk satt ballen i mål til 0-1.

Virkelig tungt for vertskapet, og lettere ble det ikke da det et par minutter senere kun var assistentdommerens flagg som stoppet en dobling av bortelagets ledelse.

Foran et publikum som inkludert en god del «bilskuere» (Tross at regnet nå hadde gitt seg, og det etter hvert hadde blitt riktig så bra vær) var på godt over 100 personer fortsatte totningene (En av mine geografiske kjepphester er at Gjøvik er en del av Toten og ikke noen slags mystisk selvstendig enhet uten regional tilhørighet!) sin dominans, men flere scoringer fikk vi ikke se i første omgang. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene forlot den noe slitte kunstgressmatta (Når reklamen som er inkorporert i matta er for en bensinstasjonkjede som for snart ti år siden skiftet navn skjønner du at det er noen år siden den ble skiftet) og gikk i garderoben.

Klok av skade etter en hendelse for noen år siden (De som vet, de vet, de som ikke vet kan anse seg selv som heldige) lot jeg vær å teste de lokale svelene, selv om de så riktig så gode ut. Etter litt tid kom så lagene tilbake, og igjen var det gjestene som kom best i gang, og nå fikk de ballen i mål alt etter halvannet minutt. 0-2, og jeg mistenkte at denne kampen herfra og inn kom til å savne alle spor av spenning.

Været holdt seg fortsatt relativt bra, mens jeg ikke akkurat kan si det samme om stemninga internt i hjemmelaget. Det ble etter hvert så mye kjefting i alle retninger at dommeren måtte kalle til seg noen av de ivrigste og ta en liten alvorsprat med dem, noe som faktisk lot til å virke.

Jeg lurte egentlig på om gudbrandsdølene var i ferd med å komme tilbake i kampen da vi nærmet oss de siste ti minuttene, men så var Otta-keeperen uheldig og slapp det som egentlig så ut som et skudd han var i ferd med å redde forbi seg. 0-3, og nå var nok alt håp om poeng til hjemmelaget ute.

Sluttminuttene ble dermed et rent pliktløp, der det meste handlet om at Otta prøvde å få med seg et trøstemål, men Vind (For øvrig spilte i dag minst to av de som spilte G19-kampen jeg så med dem under pandemien i 2020) gjorde det som måtte til, og sørget for å holde eget bur rent.

Det sto dermed fortsatt 0-3 da dommeren blåste av kampen, og jeg kunne igjen sette kursen sørover i et stadig dårligere vær, inntil jeg etter å ha passert Minnesund møtte et regnvær som på sin vei nordover hadde sørget for å stoppe minst én fotballkamp tidligere på kvelden, og som nå truet med også å stoppe trafikken på Romerike. Heldigvis gikk alt fint, og jeg kunne etter en finfin dag parkere hjemme for å samle krefter til søndagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Velen/Rännbergs IK - Ekshärads BK 2-0

Etter å ha avsluttet arbeidsuka med en hyggelig heldagssamling med resten av kontoret innså jeg da vi avslutta og skilte lag at om jeg var effektiv kunne jeg rekke å komme meg på kamp også denne fredagen. Kursen ble satt østover, og etter å ha forsert en del kø ut av hovedstaden innså jeg da jeg nærma meg grensa at jeg kom til å rekke kampen med god margin. Det så også ut som om været var på min side, for mens asfalten var klissvåt etter at det hadde regna kraftig var det et helt nydelig vær da jeg svingte inn mot idrettsplassen hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Velen/Rännberg og Ekshärad.

Hun som sto i innkjørselen og solgte billetter hadde litt dårlig med vekslepenger, så jeg ble henvist til å betale for meg i kiosken, hvor situasjonen visstnok var bedre. Jeg skyndte meg likevel etter å ha parkert bort på langsida for å prøve å få fotografert litt mens dommeren hilste på lagkapteinene og tok myntkast. Da kampen et lite minutt etter den annonserte avsparktiden kom i gang tuslet jeg så bortover i retning kiosken hvor jeg fikk betalt, og til min store skuffelse fikk høre at selv om det sto hamburgere på prislista, så var dette ikke tilgjengelig i kveld.

Ute på gressmatta syntes jeg lenge gjestene fra Klarälvdalen så friskest ut, men tross at de hadde ballen mye skapte de svært lite. Ellers var starten av kampen preget av flere stopp i spillet på grunn av skader, så dagslysgevinsten ved å starte såpass tidlig som man hadde gjort var snart tapt gjennom at det kom til å bli en god del overtid. Vi hadde nettopp passert halvspilt førsteomgang da hjemmelagets nummer 44 plutselig ble helt «on fire», driblet seg forbi alt og alle, og satte ballen i mål til 1-0. Muligens ikke den mest fortjente ledelsen jeg hadde sett, men heller ikke noe ran på noen måte.

Foruten oss litt over hundre frammøtte tilskuerne, så var det et utall insekter i lufta over og rundt banen. Jeg måtte snike meg bortom bilen og hente en boks myggspray som hjalp meg å holde de flyvende blodsugerne delvis under kontroll. Tross spraying måtte jeg til stadighet børste vekk noen av de berykta hjortelusfluene, men jeg tror tross at jeg fant dem både på leggene, i håret og i skjegget (samt at jeg smasha en i bilen etter kampen, og fant en på armen etter at jeg kom hjem!) at jeg klarte meg uten å bli bitt av dem.

Kontroll virket det også som om vertskapet hadde. IFK Velen hadde jeg jo sett spille en kvalikkamp som gjorde at de holdt seg på nivå sju for noen år siden, og nå kunne det se ut som om de i samarbeid med naboklubben kunne klare å komme seg opp til division 5 på nytt. Ekshärad slet iallfall fælt med å skape veldig mye, så da dommeren etter noen minutters overtid sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-0.

Jeg konkluderte med at jeg ikke gadd å kjøpe noe pølse i pausen fordi jeg uansett måtte få tak i noe skikkelig mat etter kampen, så jeg slo meg i stedet ned på en benk som nesten hadde tørka etter det tidligere nevnte regnet. Jeg merket plutselig at kampen var kommet i gang igjen, så litt irritert skjønte jeg at tidspunktene for eventuelle scoringer etter hvilen kom til å bli litt omtrentlige.

Det tok ca tjue minutter ut i omgangen før scoring ikke bare ble en eventualitet, men noe som faktisk skjedde. Et blåhvitt frispark helt fra egen banehalvdel ble først klarert, men dessverre for de hvitkledde ikke godt nok. Ballen ble på ny slått inn, og i en duell mellom Ekshärads målvakt og en angrepsspiller fra Velen/Rännberg vant sistnevnte så ballen endte i mål til 2-0.

De siste 25 minuttene av kampen ble preget av dårligere og dårligere lysforhold. Jeg tror de som hadde bestemt at kampen skulle flyttes fra 1800 til 1745 hadde gjort en helt riktig vurdering, og samtidig merket jeg at det kom sure vindgufs fra noen ganske urovekkende skyer i sør. Tross skumle skyer og svært dårlige utsikter på nedbørsradaren hos Yr, så kom det aldri noe regn.

Det kom heller ikke flere scoringer, selv om bortelaget selvsagt satte opp en ganske heftig sluttspurt. Avslutningene ble enten for dårlige, eller så klarte hjemmelaget å avverge faren, og dermed sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste av kampen.

Jeg hastet mot bilen, og på vei sørover mot Charlottenberg merket jeg at de skumle skyene faktisk hadde vært ganske våte, men heldigvis hadde sluppet innholdet sitt før de nådde fram til fotballbanen. Etter litt shopping ble kursen satt videre hjemover, og etter en begivenhetsløs tur kom jeg hjem etter å ha fått krysset av nok en nydelig gressbane i Värmland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bossmo & Ytteren - Sandnessjøen 6-2

Etter å ha forlatt Sagbakken gikk turen over Ranelva og til en bensinstasjon som serverte hamburgere. Vi tok disse med oss opp til Yttraheia, og fortærte dem i bilen før vi gikk ut og tok i nærmere øyensyn arenaen hvor fjerdedivisjonskampen mellom Bossmo & Ytteren og Sandnessjøen skulle gå av stabelen.

Å få se hvordan idrettsparken på Ytteren hadde blitt siden jeg sist var der i 2007(!) var ganske revolusjonerende. I forkant av flerbrukshallen som hadde erstattet det gamle idrettshuset hvor så mange fylleslag hadde gått av stabelen var det en flott tribune, og siden det småregnet litt tok flere av oss plass bakerst der hvor det var litt tak. Her møtte jeg ufattelig mange kjente som nå var på plass i egenskap av å være fotballforeldre, faktisk dukket det til og med opp en fotballpappa fra bortelagets rekker som jeg hadde vært i førstegangstjenesten med for snart 30 år siden rett etter at kampen var blåst i gang!

Ute på den noe slitne kunstgressmatta bølget kampen innledningsvis fram og tilbake, fram til hjemmelaget i det 17. spilleminutt fikk hull på byllen og gikk opp i 1-0 etter et regelrett kremangrep.

Om det var kvaliteten på angrepet som gjorde at Sandnessjøens keeper følte han trengte å få opp blodsukkeret vet jeg ikke, men et par av lagets innbyttere stormet opp på tribuna og fikk tak i en vaffel med umoralske mengder syltetøy på, som forsvant ned med et stort glefs.

Vi nærmet oss halvspilt omgang da endelig øyværingene skulle få noe å juble for. Et hjørnespark ble ekspedert i mål, og det sto 1-1!

Resten av omgangen inneholdt noen fler store sjanser, blant annet vartet en B&Y-spiller opp med et treff i tverrliggeren på et frispark, samtidig som alle hjørnespark for SIL også var livsfarlige. Dette kulminerte rett før pause med at ballen etter et salig kaos i feltet igjen endte i nettet bak vertenes målmann, så det ble 1-2.

Pausen brukte jeg stort sett til å være litt bekymret for hvor det var blitt av André, som da kampen startet hadde bestemt seg for å bestige fjellsida bak bebyggelsen nord for stadion. Vi hadde sett et par glimt av ham tidlig i kampen, og vi hadde også fått tilsendt noen oversiktsbilder, men nå begynte det å bli lenge uten at mannen med bøttehatten hadde vist seg. Heldigvis, ikke lenge etter at andre omgang var blåst i gang dukket han opp, våt som en druknet kattunge etter at han hadde gått nesten til Langvatnet for å komme seg ned igjen etter sin strabasiøse fjelltur.

Foto: André Wauthier

I hans fravær hadde hjemmelaget kommet til en tidlig utligning til 2-2 halvanna minutt etter hvilen, mens Sandnessjøens jubel ikke lenge deretter fikk en brå slutt da det ble dømt angrep på keeper også i denne kampen. Flere scoringer måtte vi faktisk vente en halvtime ut i omgangen på, men da var det en riktig frisparkperle fra hvittrøyene som gikk inn til 3-2.

Et par minutter senere gikk Bossmo & Ytteren opp i 4-2, og som om ikke dette var ille nok, medførte litt knuffing i feltet at etter en liten konferanse mellom dommer og AD fikk Sandnessjøens rutinerte kaptein direkte rødt kort og mulighet til å ta seg en tidlig dusj.

Med 86:30 på min stoppeklokke kom så en veritabel bonanza med tverrliggertreff, før ballen endelig ble satt i mål til 5-2, og nesten fem minutter på overtid kom så dagens siste mål da et hjørnespark som fullførte lagkaptein Vallas hattrick ble satt inn til 6-2.

En tung hjemtur ventet Sandnessjøen, mens vi syv fotballfarere hadde en ganske fin, men akk så lang tur til Trondheim i vente. Vi var uansett alle skjønt enige om at dette måtte vi gjøre flere ganger! Planlegginga av «Football in Helgå» 2026 kommer til å starte straks terminlistene er ute, så får vi bare håpe det ikke blir riktig like mange sistelitenendringer neste gang!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos

Rana - Kjelsås 0-3

Etter en sen kveld med en ganske slapp forsamling baki den leide niseteren ankom vi sent natt til søndag Nordsjona, og alle soveplassene mamma hadde vært så snill å gjøre klar ble kjapt tatt i bruk. Søndag morgen startet så med et herlig egg og bacon-måltid (og et morgenbad i fjorden for André!), før vi igjen dro ut for å finne noe fotball å se. Nå var det kampen som var hele utgangspunktet for ferden som ventet, og etter en kjapp liten kjøretur var vi på plass utenfor åstedet for andredivisjonskampen Rana - Kjelsås.

Kampen hadde opprinnelig vært satt opp som lørdagskamp, så da den ble flyttet til søndag falt planen for helga litt sammen. Vi endte som kjent opp med to kamper utenfor Östersund lørdag, og så mistet vi muligheten til å dra til Lurøy søndag. Nå skulle iallfall «Helgelands stolthet» få muligheten til å vise seg fram for et ganske reisevant publikum, og sammen med rundt 600 andre tok de reisende plass på hovedtribuna på Sagbakken mens «Rataskankan» sang Can't help falling in love.

Da dagens hovedaktører kom i gang ute på kunstgresset skulle Rana FK vise seg å være en litt vanskelig gjeng å elske akkurat i dag. Hjemmelaget slet med å gjenskape de gode prestasjonene de hadde vist i de siste kampene, og i det klokka akkurat hadde passert 8 spilte minutter kollapset forsvarsspillet totalt og Kjelsås fikk en relativt enkel jobb med å sette inn 0-1.

Som om ikke ting var ille nok nå for vertskapet, fra 0-1 til 0-2 gikk det ikke mer enn ganske nøyaktig nitti sekunder! Skulle dette virkelig bli stygt?

Om det skyldtes at Kjelsås syntes ledelsen virket komfortabel, eller at RFK faktisk hevet seg skal være usagt, men hjemmelaget klarte etterhvert å arbeide seg litt mer inn i kampen igjen. I det vi passerte en halvtime spilt medførte dette også at ballen endte i nettet, men til hjemmefansens store frustrasjon ble scoringen annullert for angrep på keeper.

0-2 sto seg dermed til pause, og innimellom all snakkinga med kjentfolk klarte jeg faktisk å få klemt i meg ei helt fremragende vaffel. (Pølsekøen var helt grusom, så valget av næringsmiddel var rimelig enkelt i dag). Jeg observerte også at Terje ER så stor på TikTok som det sies: Også her på Helgeland har kidsa sett reportasjene hans fra inn- og utland!

Etter hvilen forandret lite seg. Kjelsås så ikke ut til å være særlig stressa, og det var fortsatt de syngende hjemmesupporterne som var banens beste. Rataskankan sørget absolutt for support på et nivå du sjelden ser i andredivisjon!

Vel tjue minutter etter pause fikk ranværingene faktisk ballen i mål nok en gang, men denne gangen var det assistentdommerens flagg som reddet osloenserne. Offside, og typisk nok kom 0-3 fem minutter senere i en situasjon mange mente minnet mye om det annullerte målet i første omgang. Denne gangen ble det ikke dømt noe angrep på keeper, og dermed ble målet stående.

Flere mål fikk vi ikke i dag, og dermed sto det fortsatt 0-3 da Kjelsås-spillerne kunne feire sammen med sine fire tilreisende supportere, mens Ranas spillere bare fikk applaudere sine supportere for sterk innsats fra tribunen.

Før vi rullet videre tok jeg med meg groundhopping-følget mitt til gamle Sagbakken, hvor minner fra en svunnen tid i både Rana- og den internasjonale fotballen tittet fram innimellom sprukne betongheller og viltvoksende planter på tribuna. Etter denne lille nostalgitrippen gikk turen videre til litt mat, før det var tid for helgas siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.