En svært hektisk banehoppingsuke startet tirsdag med en relativt lang tur sørvestover fra hovedstaden. Jeg tok den indre ruta mot Grenland, og etter et pitstop på Gulset for litt mat tok jeg fatt på siste etappe ned mot åstedet for sjuendedivisjonskampen mellom Stridsklev og andrelaget til Bamble.
Stridsklev, en bydel i Porsgrunn som ligger oppå høyden mellom industrien på Herøya og fjordarmen mot Eidanger, har en av de få fotballbanene i Telemark jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på, og omtrent samtidig med at jeg kom dukket også de to lagenes spillere opp. Mens hjemmelaget hittil i år bare hadde tatt ett poeng troner Bamble 2 suverent nederst på tabellen med 0 poeng, så det var et veritabelt bunnoppgjør som ventet her.
Inn mot avspark dukket noen lokale Futbology-brukere jeg ikke kjente opp, men også Zakaria hadde tatt turen (I den grad det å gå fra omlag ti minutter unna kan karakteriseres som en tur) for å la seg underholde av det som skjedde ute på en nokså shabby kunstgressmatte. I første omgang ble riktig nok underholdningsverdien ikke all verden. Stridsklev så lenge klart farligst ut, men anført av en god keeper og noen rutinerte forsvarsspillere virket det å gjøre mål på dette Bamble-laget langtfra som noen enkel oppgave.
Utover i omgangen kom også gjestene til noen muligheter, men selv ikke da en spiller kom alene mot Stridsklevs keeper ble det mål, og dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene samlet seg ved hver sin benk (Garderobene var alt for langt unna til at det var aktuelt å gå dit) for en liten pauseprat.
Etter hvilen så plutselig Bamble 2 mye bedre ut, så treneren deres måtte ha sagt de rette tingene. De lyktes likevel ikke med å overmanne de rødkledte, og da de begikk et fælt balltap 7-8 minutter inn i omgangen ble de knallhardt straffet. 1-0, og veien til poeng så veldig lang ut.
Stridsklevs glede over å ha tatt ledelsen ble dog ikke veldig langvarig. Det tok ganske nøyaktig 115 sekunder fra forrige mål til ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1. Der det første angrepet nok kom som følge av et litt rufsete forsvarsspill, så var det strålende angrepsspill denne gangen, der en av bamblingene opptrådte som en varm kniv i et Stridsklev-forsvar av smør!
I det vi nærmet oss timen spilt gikk så en av hjemmelagets menn overende i feltet foran mål. Dommeren pekte på straffe, og det hjalp lite at flere av Bambles spillere mente dette hadde vært en rimelig billig tildeling. Det som derimot hjalp var skuddkvaliteten da Stridsklevs kaptein tok straffesparket. Skuddet gikk utenfor, og vi var like langt.
Stridsklev hadde uansett fått blod på tann nå, og ti minutter etter straffefadesen foretok den ellers så solide målvakten til bortelaget et høyst risikabelt forsøk på en inngripen på rundt tjue meter. Da han tapte denne duellene fikk angrepsspilleren en enkel jobb med å dytte ballen videre, og den fløy rolig i mål til 2-1.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av kunne glade Stridsklev-spillere juble for sesongens første trepoenger!
Jeg fant veien tilbake til bilen, og tok fatt på ferden tilbake mot hovedstaden, en ferd som gikk nesten helt problemfritt!
Etter to dager på konferanse på Sundvolden satte jeg etter at valgene var gjennomført kursen sørover langs Tyrifjordens bredder. Etter litt sightseeing i Lier og Asker fant jeg fram til en togstasjon hvor André dukket opp, og sammen satte vi kursen mot Skien for et bedre måltid sammen med Mads på den smått legendariske Gulsetgrillen. Etter å ha slått i hjel litt tid her kjørte jeg og André ned til stadionet hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Hei 3 og Stridsklev.
Grunnen til at vi hadde dratt til banen alt for tidlig var at vi ikke hadde klart å finne noe tidspunkt for å spille inn en Kald Kaffe-episode hvor jeg snakket om turen til Trondheim, Östersund og Mo i Rana, men vi skulle nå gjøre et forsøk på å spille inn dette innslaget separat, og så få klippet det inn i neste episode av podcasten. Opptaket gikk iallfall finfint, så får vi se om det funker å klippe inn. Etter en liten halvtimes prat tuslet vi iallfall fra tribuna på Mortens plass som er hovedbanen på idrettsanlegget her på Heistad i utkanten av Porsgrunn (Denne banen hadde jeg for øvrig besøkt på akkurat samme dato for seks år siden), og bort til banekanten ved Jan & Geirs plass, som er den andre elleverbanen, og som vi hadde blitt tipset om at kanskje ble verre å få tatt neste år.
Mads var selvsagt også på plass, sammen med et par andre lokale storheter, og snart dukket også Sören, André (Wauthier) og Christopher opp. I tillegg til oss var også hjemmelagets målvakt Zakaria sjekket inn i Futbology, og sistnevnte mente at vi var omtrent like mange innsjekka her nå som det vanligvis var publikum på lagets kamper. At det kom lite folk på kampene til Hei 3 kan kanskje ha noe med lagets resultater å gjøre. Laget hadde i grunnspillet gått på 10 tap av 10 mulige, med 14-102 i målforskjell, og til nå i sluttspillet hadde de tapt de fire kampene de hadde spilt, og opparbeidet seg en målforskjell på 0-20. Definitivt en noe annen profil på denne sesongen enn det klubbens a-lag opplever tre divisjoner høyere, hvor det jaktes på opprykk til tredjedivisjon.
Lite tydet på at denne kampen kom til å bli noe vendepunkt i sesongen, da gjestene alt etter seks minutters spill kunne feire sin første scoring foran totalt litt over tretti tilskuere. Fire minutter senere kom også 0-2, da som resultat av et innkast som aldri ble klarert.
Etter de to tidlige målene dabbet kampen noe av. Stridsklev framsto for meg klart best, men dette var på ingen måte noen stor fotballkamp, og hadde jeg ikke hatt så godt selskap hadde jeg nok vært tilbøyelig til å kjede meg litt. 0-2 sto seg til pause, og etter en kort hvil var det klart for mer fotball.
Stridsklev kom igjen best i gang, og nå var det bare spilt omlag 70 sekunder før ballen igjen lå i nettet bak Zakaria, og med 0-3 mistenkte jeg at det lille som måtte ha vært av spenning i kampen nå virkelig hadde forsvunnet ut vinduet. Det lot likevel til at det å havne tre mål under var det sparket bak Hei-laget trengte for å komme i gang, og før det var spilt tre minutter av andre omgang hadde grønntrøyene fått redusert til 1-3 etter et hjørnespark.
Videre utover i omgangen var faktisk spillet noe jevnere enn det hadde vært i første omgang, og Hei 3 kom blant annet i stadig dårligere lysforhold til en stor sjanse da et skudd fra distanse så ut til å ville smette inn nede ved stolperota, men Stridsklevs keeper fikk avverget dette med en svært god redning. Ikke lenge etter var det gjestenes tur å nesten score, men denne gangen var det tverrliggeren som sørget for at det ikke ble noe mål.
I det 78. minutt kom så et innlegg fra bortelagets høyre kant og en av de rødkledte kastet seg i været i et forsøk på et akrobatisk brassespark. Han bommet dessverre (eller heldigvis, skulle det vise seg) på ballen, og den forsvant videre mot en forsvarsspiller fra hjemmelaget. Spilleren klasket til med et forsøk på en klarering, som gikk rett i ansiktet på en motspiller og derfra føk rett i mål til 1-4! En utrolig komisk situasjon som medførte et mål som nok var litt trøst for stakkaren som fikk ballen i ansiktet og ble liggende strak ut noen sekunder før han kom seg på beina igjen.
Flere scoringer ble det ikke denne høstkvelden, så da dommeren (som stort sett hadde vært riktig så bra) blåste av sto det fortsatt 1-4. Hei må fortsatt vente på sitt første poeng. Etter å ha takket de andre for selskapet ble kursen satt tilbake mot tigerstaden, og etter et par dobesøk på veien fikk jeg dumpet passasjeren min på en togstasjon, og kommet meg hjem til mitt eget porselensmøbel fra byen jeg nettopp hadde forlatt.
