Grüner - Union Carl Berner 3-2

Jeg hadde i flere dager sett fram til denne tirsdagkvelden, og satte spent kursen nedover dalen i retning Grünerløkka. På ærverdige Dælenenga stadion var det duket for treningskamp, og ikke hvilken som helst treningskamp. Hjemmelaget Grüner hadde på forhånd hausset dette oppgjøret voldsomt opp, da motstanderen var ganske så kortreist. Etter fjorårssesongen la Fremad Famagusta inn årene, og klubbens plass i seriesystemet var overtatt av nyskapningen FK Union Carl Berner, og det var nettopp denne gjengen fra litt lenger opp i bydelen som skulle måle krefter mot de lilla denne kvelden.

Ved ankomst så jeg raskt at det staselige klubbhuset (som jeg hadde benyttet flittig sist jeg var på kamp her) var revet. Trist, men forståelig at noe måtte velges bort for å skaffe barn og unge i bydelen en flerbrukshall til alskens aktiviteter. Barn og unge var det for øvrig i rikelig monn ute på kunstgresset da jeg kom. Med kun minutter igjen til planlagt kampstart innså jeg at det var helt utenkelig at kampen ville være i gang til 20.15, men til min store overraskelse klarte faktisk aktørene å rydde banen så kjapt at dommeren kunne blåse i fløyta under fem minutter forsinket.

Foran i underkant av 30 tilskuere (Deriblant et ukjent antall (sannsynligvis to) politifolk som satt i bilen og så på) var det hjemmelaget som kom best i gang. Etter drøyt fem minutters spill kom de til den første store sjansen, men uten å få uttelling. Faktisk måtte vi vente til omgangen var over halvspilt før ballen endelig lå i nettet, og det var absolutt fortjent at det var vertskapet som nå ledet 1-0.

Tross at dette var et derby, og siden lagene skal spille i hver sin avdeling i årets femtedivisjon sannsynligvis årets eneste, var det lenge ikke så innmari mye derbystemning ute på banen. Dette forandret seg ganske mye da en av hjemmelagets karer noen minutter før pause ble taklet stygt ut av banen rett foran egen trenerbenk. Det ble voldsomt med kjefting før gemyttene til slutt roet seg noe igjen. Inn mot pause satte så Union inn en voldsom sluttspurt uten at de klarte å skaffe annet enn en hel haug med hjørnespark. Det sto derfor fortsatt 1-0 da dommeren blåste til en kort pause.

Sammen med Mattis og Jan (tyskeren jeg møtte søndag) fikk jeg etter pause se gjestene komme langt bedre i gang enn de hadde gjort da kampen starta en knapp time tidligere, og det var igjen en fortjent scoring vi fikk se da et hjørnespark etter litt klabb og babb endte med utligning til 1-1 rett før klokka mi viste 50 spilte minutter.

Gjestene fortsatte å male på, og i det 64. minutt lyktes de endelig på nytt med å overliste hjemmelagets forsvar og keeper. Kampen var snudd til 1-2! Denne ledelsen skulle dog vise seg å vare i under fem minutter før hjemmelaget vartet opp med et direkte vakkert angrep. I siste trekk ble det ikke gjort noen feil, og med 2-2 vi var like langt når det gjaldt å avgjøre hvem som var kongene av Løkka.

En ting som aldri er godt å se på fotballbanen er skader, uavhengig av alvorlighetsgrad. I det det var spilt litt over 70 minutter løp en av Unions spillere mot sidelinja for å prøve å stoppe en ball fra å gå til innkast. Underveis skiftet han plutselig totalt gangart, skar noen grimaser og tok seg til baksida av låret. Her var det noe kluss med hamstringen, og den uheldige forlot straks banen. Krysser fingre og tær for at fotballoppholdet blir kortvarig!

Som sagt var det fortsatt uavklart hvem som var bydelens beste lag, men med et lite kvarter igjen av kampen bestemte hjemmelaget seg for at de ikke ville la oppkomlingene yppe seg mer enn nødvendig. Igjen vartet de opp med et godt angrep, og igjen endte det med scoring. 3-2, var det nå avgjort?

Begge lag kom til flere sjanser de siste minuttene, og i likhet med i første omgang kom gjestene som nå desperat jaget scoring til en haug med cornere, men igjen i liket med i første omgang: Ingen scoringer. Kampen ebbet derfor ut med hjemmeseier, og mens Grüner kunne omtale seg selv som kongene av Løkka var ikke gutta fra Carl Berner mer skuffet enn at de utropte seg selv som hertugene av Rosenhoff.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.