Da prøveplanen for mandagens orkesterprøve kom øynet jeg et lite håp om å få en ny bane etter å ha spilt, og da klokka nærmet seg sju takket dirigenten trombonene for oppmøtet, så jeg kunne løpe ned i bilen og sette kursen vestover med håp om nok en åpningskamp på en helt ny fotballbane! Jeg ankom vel ti minutter før avspark, samtidig med at det begynte å regne og generelt være et ufyselig vær, men var uansett klar for å se sjettedivisjonskampen mellom Sande/Nordre Sande og Kjappen.
Sande hadde jeg jo i 2022 sett på deres gamle bane ved Sandehallen, men nå hadde de altså anlagt en flunke ny kunstgressbane på anlegget i Dyegata. Det luktet umiskjennelig av regn på fersk asfalt, så det var tydelig at selv om det hadde blitt spilt noe aldersbestemt fotball her allerede i fjor høst var det ganske nylig anlegget var helt ferdig. Jeg noterte meg at Ray, Terje og Ludvig også var på plass, så det var ikke bare i Bærum åpningskamper klarte å lokke til seg banehoppere.
Siden sist jeg så Sande hadde de også innledet et tett samarbeid med naboene fra Klevjerhagen (Hvor jeg var i 2023) litt lenger nord, og det snakkes også om at det kan bli aktuelt med full sammenslåing etterhvert, men iallfall inntil videre deltar a-laget i seriespillet som Sande/Nordre Sande. Tross det nokså ufyselige været var vi rundt 70 som klumpet oss sammen rundt banen da kampen startet.
Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men etter vel ti minutter fikk gjestene fra Bragernes et frispark jeg må innrømme at så noe billig ut. Dette stoppet ikke han som skulle ta det fra å lirke ballen i mål til 0-1 i det klokka mi passerte 11 spilte minutter.
Vertskapet fortsatte likevel å male på, og fem minutter senere var det ikke noen tvil rundt dommerens avgjørelse da han pekte på straffemerket foran Kjappens målvakt. Dessverre for rødtrøyene hjalp ikke dette, straffen ble reddet med en sterk benparade og stillingen var uforandret.
Været hadde bedret seg noe, men selv om en lav kveldssol nå skinte over banen kom det fortsatt noen regndråper innimellom, så jeg var glad jeg hadde valgt å ta på meg regnjakka. Det hadde kommet noen fler tilskuere etter jeg talte, så vi var nok totalt ca 80 som sto og småhutret litt, da vi i det 29. spilleminutt fikk se hjemmelaget utligne med et selvmål som var en blåkopi av gavepakken fra KFUM til Vålerenga dagen før. 1-1, og kamputviklingen var altså så langt helt lik hva den hadde vært på Nye Nadderud lørdag!
Det siste som skjedde før pause var at Sande/Nordre Sande kom til en stor mulighet hvor Kjappens keeper virkelig måtte grave dypt i repertoaret for å avverge scoring. Det ble altså ikke mål, og det sto fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter pause fikk vi virkelig en pangstart da det bare tok 20 sekunder før Dyegata kunstgress fikk oppleve sitt første hjemmelagsmål. Ballen ble satt inn til 2-1, og vi fikk stor jubel rundt banen. Ti minutter senere kom også 3-1, og jeg mistenkte at veien tilbake inn i kampen kom til å være lang for Kjappen.
Halvveis inn i andreomgangen kom likevel en redusering som ga 3-2 og ny spenning i oppgjøret. Da det var såvidt over ti minutter igjen trodde vi likevel at spenningen var forbi, da alle vi som sto i enden av banen så at ballen var i mål. Dessverre for Sande/Nordre Sande var dommeren omtrent på midtbanen, og han mente ballen ikke hadde passert streken.
I sluttminuttene og gjennom de 5-6 i vårkulda svært lange overtidsminuttene presset gjestene voldsomt på for å utligne, og jeg mistenkte at med den underkjente scoringa som bakteppe ville det blitt veldig dårlig stemning om målet kom. Dette fikk vi dog aldri vite, da det fortsatt sto 3-2 i det kampen ble blåst av, og dermed ble det altså uansett riktig lag som vant denne kampen.
Vi som var til stede hastet mot bilene for å få i oss varmen igjen, og jeg kunne fornøyd med en uventet mandagskamp sette kursen hjemover.
Etter å ha kastet totalt om på alle planene mine denne helga pga en enkelt utsatt kamp i Gudbrandsdalen ble det fredag ettermiddag gjort klart for en relativt kort utflukt vestover fra hovedstaden. Etter å ha forsert trafikken på E18 kom jeg etterhvert fram til Sande hvor jeg stakk innom den helt nye Meny-butikken og kjøpte et par kyllinglår til middag, før jeg kjørte opp til kunstgressbanen ved idrettshallen. Her ble lårene fortært bak rattet før jeg forlot den tørre tilværelsen inne i bilen og gikk ut i regnet for å se fjerdedivisjonskamp mellom Sande og Svelvik.
Det regnet faktisk så mye at jeg hørte den ene AD-en spøke med at han kanskje måtte prøve å løpe med paraply langs linja, og de fleste i publikum var enten veldig solid påkledd, eller stilte i likhet med meg med paraply. Heldigvis var det ikke noe særlig med vind, så paraply var for de fleste tilstrekkelig for å holde seg nogenlunde tørr.
Rett før avspark dukket også Stig André og hans bror opp, mens Svelvik-patriot Kim som hadde antydet at han kanskje skulle vise seg glimret med sitt fravær. Jeg rakk knapt å hilse på de to brødrene før kampens første lille kontrovers kom. En Svelvik-spiller ble felt i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det ble ropt om at dommeren måtte dømme (Det var umulig fra min posisjon å si om det var straffe eller frispark de ville ha). Dommeren hørte ikke på det øret, lot spillet gå, og Sande kom stormende mot meg og tok ledelsen 1-0 etter knapt to minutters spill!
Flesteparten av de knapt hundre fremmøtte jublet, men det var også en god del bortefans tilstede, som naturlig nok ikke var like fornøyde. Disse fikk dog mye å glede seg over de neste minuttene, da de svarthvitstripete leverte angrep etter angrep etter angrep, og i det 13. minutt fikk de endelig lønn for strevet da utligningen satt og det sto 1-1.
Det var veldig tydelig at kampen var et nabooppgjør med mer følelser enn bare tre poeng involvert. Vi fikk flere knallharde taklinger, og det var generelt ganske høy temperatur ute på kunstgresset. Også tilskuerne bidro med noen mer eller mindre saklige tilrop, så dette var for en nøytral tilskuer et virkelig fornøyelig oppgjør. Når det gjaldt tabellsituasjonen hadde Sande før denne kampen kun tatt ett poeng, så det var nok hjemmelaget som hadde mest å kjempe for her i dag.
7-8 minutter før pause fikk vi en av kampens største sjanser, da et Sande-frispark ble hamret i tverrliggeren og gikk ned, men uten å krysse mållinja.
Bare noen få minutter senere fikk så Svelvik ballen i mål etter et frispark i motsatt ende, men dette ble avvinket for offside.
Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene tok pause, og jeg og Lippert-brødrene rømte inn i kafeen i idrettshallen for en aldri så liten vaffel og en pause fra regnværet.
Vi dristet oss etterhvert ut igjen, og fikk etter hvilen se spillet fortsette å bølge fram og tilbake med sjanser i begge ender av banen. Hjemmelaget med sine to logoer på trøya (De hadde fortsatt samme trøyer som i fjor da de spilte som Sande/Berger (ikke Sander Berge)) virket likevel ivrigst, og under åtte minutter ut i andre omgang kunne hjemmepublikummet nok en gang slippe jubelen løs da 2-1 satt i nettet.
Sjanser, frustrasjonsutbrudd og andre interessante situasjoner fortsatte å komme, men heldigvis sluttet det etterhvert nesten helt å regne (men til gjengjeld økte vinden litt på). Begge lag hadde stadig sjanser til enten å utligne eller avgjøre, men det så lenge ut til at vi ikke skulle få flere scoringer.
I det 84. spilleminutt kom så endelig scoringen vi hadde ventet på, og igjen var det rødtrøyene som kunne juble. Kraftigst av dem alle jublet nok målscorer Grønlie Johansen som med dette fullførte sitt hattrick for dagen!
Etter dette fikk vi faktisk se enda noen flere muligheter til scoringer i begge retninger før dommeren seks minutter på overtid endelig blåste av kampen, og sandesokningene kunne juble for årets første trepoenger!
Etter en god natts søvn spratt jeg opp denne lørdagen og satte kursen sørvestover, mot Horten. Etter først å ha besøkt en gårdsbutikk og kjøpt litt grønt og fått i meg litt brønsj fra varmmatdisken på Meny entret jeg Borre idrettspark, og oppdaget til min store glede at dagens treningskamp skulle spilles på selve gress-stadionet, og ikke på kunstgresset like ved.
Noen minutter før avspark var vi kun to personer på den store tribuna, så akkurat det å holde avstand var ikke akkurat noe stort problem. Avstand holdt også Borre-forsvaret, som mer eller mindre sto og så på at gjestene fra Sande og Berger (Ikke Sander Berge) tok ledelsen etter bare sytti sekunders spill.
Knappe fem minutter senere kom også 0-2, og jeg begynte å lure på om dette skulle bli et virkelig stygt resultat, men etter dette roet scoringstakten seg noe ned, selv om de rødkledde kom til en vanvittig mulighet til ytterligere å øke ledelsen bare noen minutter senere.
Borres unge keeper valgte flere ganger å få lagkamerater til å ta lange utspark og frispark, og i ett av disse tilfellene kom en av lagets midtstoppere bak for å sparke ballen framover. Karen hadde et voldsomt tilslag, og kombinert med solid medvind i første omgang sendte dette ballen rett ut over linja i motsatt ende av banen. For mye Möllers tran?
Litt etter halvspilt omgang kom det nok en scoring, og igjen var det bortelaget som kunne juble. Etter dette skjedde det lite nevneverdig utover i omgangen, før det på overtid kom en avslutning i tverrliggeren. Han som sto bak erklærte etterpå at på kunstgress hadde den IKKE endt i tverra, men i nettet.
I pausen var det mest dramatiske som skjedde en sykkelvelt i søndre sving, men katastrofe ble avverget av en trøstende far. (Storebroren til den forulykkede mente for øvrig lillebror kunne takke seg selv når han absolutt skulle sykle så nært ham).
Etter pause virket Borre å ha skjønt at de kunne ikke fortsette som i første omgang om de skulle kunne gå hjem med hevet hode etter kampen. Det var nok derfor en strek i regningen for dem da en av spillerne etter knappe ti minutter måtte lempes ut av banen pga skade. Ikke lenge etter dette ropte så gjestene etter straffe uten å få det, og i frustrasjonen over at dette ikke ble straffe klarte endelig hjemmelaget å få i stand et angrep som endte med scoring. 1-3 i det 59. spilleminutt.
De grønnhvite var dog ikke lenge i paradis, kun tre minutter senere kom det en ny scoring for bortelaget, som dermed igjen var tre mål foran. Fire minutter etter dette igjen kom så enda et mål, denne gang som resultat av en lang lobb som keeper ikke klarte å få tilstrekkelig med fingre på til å dytte den utenfor.
Da 1-6 kom etter en forsvarstabbe, og det ti minutter før full tid også ble 1-7 skulle man kanskje tro alt var over, men plutselig fikk hjemmelaget ny energi. Et angrep ble stoppet på ulovlig vis av gjestenes keeper, og dommeren blåste og pekte på straffemerket.
Med 2-7 i boka og 83:15 på klokka var det likevel kanskje i seneste laget å starte en opphenting? Hjemmelaget fortsatte uansett å prøve, og like etterpå gjorde gjestenes keeper en kjempetabbe. Da jeg tok bildet her trodde jeg han holdt ballen og hadde kontroll. Det neste han gjorde var å slippe ballen videre bakover til en Borre-spiller som sto så godt plassert at det ville vært omtrent umulig for ham å ikke score. 3-7!
Dette ble også sluttresultatet i en kamp på et svært flott stadion i bredden. Jeg håper Borre ikke bare bruker det til treningskamper, men at det også brukes til seriefotball når det er mulig. Mens spillerne takket hverandre for kampen hastet jeg mot bilen, kjørte til havna, tok ferga til Moss, svingte innom enda en gårdsbutikk og kjøpte enda mer grønnsaker, sveipet forbi Nordstrand hvor det ikke var treningskamp slik jeg trodde det var, og fortsatte hjem.
