Lørenskog 3 - Bøn (3-3)

Etter den heftige Sverige-turen jeg hadde gjennomført i påska var det svært godt å kunne se litt kortreist fotball igjen, og når det attpåtil skulle spilles kamp på en av de få banene i nærområdet jeg fortsatt mangler var gleden stor! Etter å ha vært på en kort orkesterprøve dro jeg derfor hjem og parkerte, før jeg ble plukket opp av en litt forsinket Terje og vi sammen dro ut til Rolvsrud, hvor det skulle være femtedivisjonskamp på John Carew-banen mellom Lørenskog IFs tredjelag og Bøn FK.

Vi var som sagt litt forsinka, men ettersom jeg omtrent hoppa ut av bilen i fart, mens Terje måtte bruke noen minutter på å få parkert i kaoset som skyldes utbyggingen på stadionområdet, så rakk jeg akkurat å være på plass ved banekanten før dommeren blåste i gang oppgjøret. På plass var også André og André, Lars og en hel del andre banehoppere, så det var tydelig at dette var en bane mange mangler på lista si (De siste ti årene har det vært under 20 seniorkamper for menn der).

Som sagt var omgivelsene mildt sagt preget av byggearbeidet som pågikk på Rolvsrud stadion, hvor det siden sist jeg var der hadde reist seg en imponerende tribune, og en haug boligblokker hvor naboene kan ringe avisa og klage over støy fra fotballbanen når de kommer i gang, slik fotballnaboer har en tendens til å gjøre etterhvert. (Lite vil glede meg mer enn om jeg tar feil her og de som flytter inn i disse leilighetene skjønner hvor det er de har bosatt seg).

Da kampen kom i gang merket jeg meg at det var et svært høyt tenningsnivå hos en del av spillerne. Man ser ofte at det med kjefting på dommerne kommer snikende i større og større grad utover i kampen, men her var terskelen lav alt fra første spark på ballen omtrent. Når da i tillegg en ganske opplagt situasjon som burde gitt rødt kort alt etter noen få minutter bare medførte gult kort til Bøn-spilleren som som bakerste mann felte en motstander var tonen for kampen på mange måter satt.

Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, men gjestene fra Eidsvoll jobbet seg inn i kampen og hadde en strøm av resultatløse hjørnespark før det i det 30. minutt kom en scoring … til hjemmelaget! 1-0, og stor skuffelse hos de tilreisende.

Under to og et halvt minutt senere satte det som tydeligvis var et bursdagsbarn inn 2-0, og nå mistenkte jeg at det hele kom til å være kjørt for Bøn. Det ble likevel ikke flere mål i første omgang, så da spillerne gikk i garderoben var ledelsen fortsatt bare på to mål.

Etter pause gikk det ti minutter før vi igjen fikk et mål, og nå var det gjestene som hadde redusert til 2-1. Skulle spenningen jeg hadde mistenkt var helt død gjenoppstå selv om påska var over?

Joda, like etter at 61 spilte minutter var passert lempet en Bøn-spiller ballen forover i en lang lobb over keeper som sto langt ute. Siktet var perfekt innstilt, så ballen gikk i mål og det sto 2-2. Som om dette ikke var nok, ti minutter etter den første reduseringen hadde kommet ble 2-3 satt inn. For en snuoperasjon vi hadde fått se!

Dessverre var ikke Adam spesielt lenge i Paradis. I det 74. minutt fikk vi et horribelt sammenbrudd i Bøn-forsvaret, hvor både enkeltprestasjoner og kommunikasjon var helt på bunn-nivå. Dette medførte at Lørenskog 3 fikk en svært enkel jobb med å sette inn sitt tredje mål for dagen, og vi var med 3-3 like langt.

Det eneste nevneverdige som skjedde resten av kampen var at med 88:25 på klokka slo flomlysene seg av. Det hadde ikke vært veldig godt lys mens de var på, men uten lys så det faretruende ut som om kampen måtte avbrytes. Etter knappe to minutter i mørke kom heldigvis lysene på igjen, så vi kunne få fullført kampen. Lørenskog var nok nærmest å sikre seg alle tre poengene gjennom overtiden, men da det hele var over sto det fortsatt 3-3, noe jeg mistenker at Bøn var mest fornøyde med.

Returen over kommunegrensa til hovedstaden ble svært begivenhetsløs, og jeg takket Terje for turen og sendte ham videre ut i Oslo-natten mens jeg tuslet de siste meterne inn i blokka mi og tok kveld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.