Etter mye fram og tilbake om hvilken kamp jeg skulle dra på denne siste tirsdagskvelden i april bestemte jeg meg for å ta den turen som ville gjøre at jeg var tidligst hjemme igjen. Jeg rakk derfor hjemom for en kjapp middag etter jobb, og satte så kursen vestover, før jeg på Liertoppen svingte av og kjørte gjennom Lierdalen og langs Tyrifjordens sørvestbredd til jeg kom til åstedet for sjettedivisjonskampen mellom Vikersund og Haugfoss.
Da jeg kom pågikk det flere barnetreninger ute på kunstgressmatta, men jeg så også at begge lagene jeg skulle se var i oppvarming, og at det var noen oppe på balkongen på klubbhuset som drev og rigget til for speakertjeneste. Da speakeren var i gang skjønte jeg at det å være speaker her i Vikersund, det var ikke som å være speaker alle andre steder, og at jeg nok sto foran en multimedial opplevelse med å skulle se denne kampen.
Fra avspark markerte raskt hjemmelaget at dette var en kamp de hadde tenkt å vinne, og det var absolutt fortjent da 1-0 kom på et frispark etter sju minutters spill.
Videre utover i omgangen fortsatte Vikersund å presse på, men uten å få uttelling ut over en nettkjenning som ble annullert, sannsynligvis riktig, for en offside. Speakeren markerte seg stadig ved å komme med kommentarer om det som skjedde ute på banen, og jeg må innrømme at jeg flere ganger har sett kamper på TV hvor han som faktisk får godt betalt for å fortelle publikum hva som skjer har formidlet mindre av kampens innhold enn hva mannen med mikrofonen her gjorde. I tillegg hadde han ved sin side en mann med en tromme og en vuvuzela, og med akkompagnement fra en solid flokk gjess på åkerlappen på motsatt side av stadion var det tidvis en kakofoni vi noe over 100 tilstedeværende fikk høre mens vi så kampen.
Et par av de hvitkledde fra bygda med Blaafarveværket hisset seg utover i kampen ganske mye opp, og at bare en av dem pådro seg gult kort for klaging til dommeren overrasket meg en hel del. Overraskende var det også at det bare sto 1-0 da dommeren blåste til pause. Jeg benyttet hvilen til å konsumere en vaffel jeg mistenker at hadde vært svært god da den var nystekt, og så var det klart for nye 45 minutter med ballspill.
Hjemmelaget hadde tydeligvis bestemt seg nå for å være mer effektive enn i første halvdel av kampen, og brukte bare et halvt minutt på gå opp i 2-0. Bare et drøyt minutt senere kom de til en helt vanvittig sjanse som det var utrolig at ikke endte i mål, før vi i det 54. minutt fikk 3-0 på et hjørnespark.
4-0 kom i det 70. minutt, og jeg mistenkte at selv om Haugfoss nå virket å være noe mer med i kampen enn tidligere skyldtes dette først og fremst at de helrøde hadde tatt foten noe av gasspedalen. Tross at gjestene nå hadde ballen mer lyktes de ikke med å havne i scoringsprotokollen, og i kampens siste ordinære spilleminutt fikk de så også et siste mål imot etter selv å ha slått en corner i motsatt ende av banen.
Med 5-0 virket alt avgjort, og da dommeren etter litt overtid blåste av viste det seg at det også var det. Spillerne takket for kampen, gjessene bak banen lettet, og jeg hoppet i bilen og satte kursen hjem, for en gangs skyld uten omkjøringer av betydning etter å ha vært i vesterled.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar