Etter å ha returnert fra en liten handletur over grensa så jeg at jeg hadde mulighet til å rekke en kamp denne lørdagen også. Jeg plukket derfor opp Sören og satte kursen ned Groruddalen og parkerte bak Intility arena. Det var ikke her det var kamp, men i hallen like ved skulle Stovner og Lambertseter møtes til treningskamp.
Da vi kom inn i hallen hvor halve tribunen var avstengt pga oppussing var det ikke så mye som tydet på at kampen skulle starte om ett minutt. I ett hjørne varmet riktignok Lambertseter-spillerne opp, men Stovners menn var ingensteds å se. Det man derimot så var rødkledde Ullern-spillere overalt, men noen minutter etter seks forsvant disse, og plutselig kom Stovner-spillerne også ut på banen så nå så alt så meget bedre ut. Det var et solid banehopper-oppmøte tross at de fleste (om ikke alle) hadde banen fra før, så etterhvert satt vi der på rekke og rad: Mattis, Lars, Christian, Sören, Martin, Terje, Ray, meg selv og Øystein.
Som vanlig i Vallhall var det voldsomt irriterende med nettet mellom tribuna og banen, men gjennom dette fikk vi alt etter tre minutter av kampen se en glimrende soloprestasjon der en Stovner-spiller distanserte sin mann i Lambertseter-forsvaret og deretter plasserte ballen til side for keeper og i mål til 1-0.
Laget fra Groruddalens østende så faktisk ganske sterke ut, men etter at keeperen deres hadde en fæl feilvurdering som en lagkamerat av ham med nød og neppe klarte å avverge at ble til mål kom de litt ut av balanse, og i det tjuende minutt satt utligningen til 1-1.
Knapt sju minutter før pause så det så ut som om Stovner skulle ta tilbake ledelsen sin da de fikk et straffespark, men straffeeksekutøren klarte å sette ballen høyt over mål.
Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene fikk en liten hvil, og mens praten om både gjennomførte turer og planer for turer framover gikk livlig på tribunen kom kampen etterhvert i gang igjen.
Nok en gang fikk «hjemmelaget» en svært god start, og før det var spilt fem minutter av andre omgang satt ballen igjen i nettet bak Lambertseter-keeperen. 2-1, og det meste var nok glemt om straffebommen før pause.
Etter en ganske intens start på kampen hvor det ble delt ut tre gule kort i løpet av den første halvtimen hadde gemyttene roet seg litt etterhvert, og bortsett fra noen sjanser innimellom skjedde det lite å skrive hjem om i store deler av andreomgangen. Et drøyt kvarter før slutt vartet så en av de blåkledde opp med en flott scoring, og dermed var vi like langt med 2-2.
Flere mål ble det ikke denne lørdagskvelden, så da dommeren blåste av var nok begge lag tålig fornøyd. Mest fornøyd var nok vi som hadde fått se en januarkamp uten å fryse, så vi takket hverandre for selskapet og satte kursen enten hjemover eller i retning et vannhull.
Det er i ferd med å bli en tradisjon at årets første kamp på norsk jord spilles ganske tidlig i januar på Hadeland, og akkurat som i fjor var vi en hel gjeng som hadde gleda oss til denne kampen. Planen om en ny visitt (og for mange et første besøk) på kunstgressbanen på Jevnaker fikk seg dog et skudd for baugen da det torsdag kveld kom melding om at pga vinteren måtte kampen flyttes til Hønefoss. Vi var likevel to biler som satte kursen nordover fra Oslo, og etter hvert kunne stoppe ved stadionet hvor treningskampen mellom Jevnaker og Hallingdal skulle spilles.
Mens jeg hadde stappa André, Martin og Mattis inn i min bil hadde Sören tatt med seg sin bror Lars, Jon Are og Christian. I tillegg dukka også ingen ringere enn Adrian opp, så det var en ganske solid andel banehoppere på plass blant de totalt knapt femti frammøtte på det som vi var skjønt enige om at dersom det hadde hatt tribuner på alle fire sidene av samme type som det hadde på den ene lang- og den ene kortsida ville vært ett av norges fineste stadioner.
I den iskalde vinterkvelden var det med livet som innsats vi bevegde oss rundt på tribuna, men på de øverste radene var det heldigvis bart og relativt godt fotfeste. Herfra fikk vi se gjestene komme best i gang, og etter ti minutters spill satt ballen i nettet for første gang denne kvelden. 0-1.
Ikke lenge etter kom så et av kampens virkelige høydepunkter. Noe jeg tror egentlig var et forsøk på et skudd mistet helt retningen og forsvant ut i retning der det skulle vært et hjørneflagg på motsatt side fra posisjonen til assistentdommeren som løp foran hovedtribuna. Fra vår posisjon høyt oppe på tribuna var det ganske enkelt å se at ballen trillet ut til utspark fra mål, men da Hallingdals målvakt skulle til å sette i gang spillet stoppet dommeren ham og ropte ut til assistenten sin om det var innkast. Svaret kom svært kjapt, og forklarte svært godt hvorfor man bruker hjørneflagg: «Åssen skal jeg se det 'a?». Det ble utspark fra mål, og som sagt var dette helt riktig vurdert.
Med omlag ti minutter igjen av omgangen kom det en ny HFK-scoring, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg når sant skal sies syntes så ganske riktig vurdert ut fra min dårlige posisjon i motsatt ende av banen. Det tok likevel bare noen få minutter før de hvitkledde klarte å få ballen i mål på lovlig vis, og dermed sto det 0-2 etter 39 minutters spill.
0-2 sto seg til dommeren blåste av for pause, etter at vi hadde vært nødt til å se på dette «fabelaktige» frisparkforsøket.
Lagene fikk nå muligheten til å få litt sårt etterlengtet varme, mens vi som sto i kulden på tribuna utvekslet mer eller mindre saklige røverhistorier. Selv la jeg ut på en risikabel ekspedisjon i de dype snøskavlene for å få tak i en ball som hadde lagt seg utenfor rekkevidde.
Da lagene kom tilbake virket Jevnaker mye kvikkere, og i det 49. minutt kunne de mest kortreiste supporterne juble for en redusering til 1-2, før vi rett før timen var spilt endelig fikk se en dødball som medførte et resultat, da JIF (Altså ikke Ajax) utlignet til 2-2!
Apropos dødballer, det var hos begge lag unormalt mange dårlige fri- og hjørnespark, så jeg mistenker at et av svarene trenerne fikk med seg fra denne tidlige treningskampen var at dette bør man øve litt på utover vinteren. Typisk nok hadde jeg ikke filmet utligningsmålet, men jeg fikk ellers svært mange tilskudd til min store samling av opptak av hjørnespark med ymse kvalitet.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen skulle ende uavgjort, da Hallingdal klarte å mobilisere litt ekstra krefter i sluttminuttene. I det 88. minutt fikk gjestene kjempet inn 2-3, til stor jubel fra flere.
Etter noen minutters overtid endte det hele med 2-3 og seier til Hallingdal. På vei ut fra stadion skjedde så det uunngåelige i den glatte trappa. André mistet fotfestet og foretok en utilsiktet tofotstakling bakfra på Sören. At dette endte uten at noen av de to involverte fikk varige mén var helt utrolig, men det var en uskadd gjeng som kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyde med at endelig var den norske fotballsesongen i gang!
Etter en god natts søvn våknet jeg, pakket sakene mine og forlot hotellet i Lille, og satte kursen mot nabobyen Lens. Etter å ha sirkulert litt i området rundt stadion fant jeg det jeg mente ville være en kurant parkeringsplass og forlot bilen på jakt etter litt næring (Det ble en «Royale Cheese») før kampen. Da portene åpnet kom jeg meg inn, og forserte et utall trapper til jeg fant plassen min og kunne skue ut over stadion hvor Ligue 1-kampen mellom Lens og Toulouse skulle spilles.
Jeg var jo alt for tidlig ute, så jeg fikk god tid til å granske stadionet, som var bygd etter det som på Wikipedia omtales som «engelsk stil», med fire frittstående tribuner med åpne hjørner mellom. En detalj som var veldig fin var at nedre del på minst to av tribunene (kanskje også på den jeg satt på, det var ikke mulig å se fra min posisjon) var ståfelt, og det viste seg at hovedtyngden av syngende supportere befant seg på midten av langsida motsatt fra TV-kameraene. Bortefansen var her, i likhet med på gårdagens kamp, grundig inngjerdet av nett som skulle motvirke kasting av objekter, men feltet var ikke like dårlig plassert som det i Lille.
Kampen som ventet var et oppgjør av ganske stor betydning i kampen om de siste europacupplassene, og det var tydelig at dette var et oppgjør som engasjerte. Stadionet som har flere plasser enn det er innbyggere i Lens var nesten helt fullsatt! Turen fra Toulouse er lang, så på bortefeltet var det en del ledig, og de få gangene jeg hørte sang derfra fikk det nesten umiddelbart hjemmefansen til å stemme i for å overdøve dem, så de tilreisende hadde en tøff jobb. Apropos tilreisende, på Toulouses lag krydde det av nordmenn! Joshua King og Aron Dønnum figurerte begge i startelleveren, mens den gamle TIL-helten Warren Kamanzi startet på benken.
Begge lag produserte en del gode sjanser i første omgang, men spesielt hjemmelagets keeper vartet opp med noen svært gode redninger. Det sto derfor fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kunne finne ut hvorfor hjemmefansen hadde et britisk flagg på et av flaggene sine. (Visstnok har det historisk vært svært mange engelskmenn fra det sørøstlige hjørnet av landet (Grevskapet Kent) som hadde kommet hit for å se toppfotball heller enn å dra til London, der de nærmeste topplagene i hjemlandet holdt til).
Et lite kvarter ut i andre omgang tok så kampen virkelig fyr. Litt ut av det blå gikk plutselig dommeren ut for å se på VAR-skjermen, og da han kom tilbake fikk en av hjemmelagets spillere tildelt et rødt kort. Toulouse-spilleren som var involvert i mottakende ende fikk herfra og ut vanvittige pipekonserter mot seg hver gang han var nær ballen, uten at det lot til å påvirke ham så veldig.
Ikke lenge etter gikk dommeren på ny ut av banen, men denne gangen kalte han til seg speaker, som så kom med en beskjed. Jeg mistenker at noen Lens-supportere hadde kastet ting på banen, og at det var dette det ble gitt beskjed om å slutte med. Ikke lenge etter ble det NOK en tur ut på sidelinja, og denne gangen var det skjermen som skulle tas i bruk igjen, og nå fikk bortelaget et straffespark. Dommeren var snart like upopulær på tribunene som det den tidligere nevnte Toulouse-spilleren var! Tross pipekonsert, straffen gikk i mål, og etter drøyt 72 minutters spill sto det 0-1!
(Her hadde jeg en video av scoringa, men den ble spist av den franske opphavsrettsmafiaen)
Var dommeren lite populær fra før ble det ikke bedre nå, og i tillegg oppsto det stadig vekk episoder med knuffing og sammenstimlinger ute på banen som fyrte enda mer opp under hjemmepublikummets sinne. Etter at en Lens-spiller måtte ut på båre, og en i støtteapparatet hos hjemmelaget ble bortvist i sluttminuttene forventet jeg at det kom til å bli rikelig med tilleggstid. Jeg ble derfor litt overrasket da det bare ble lagt til 8 minutter, men selvsagt kom det noen hendelser også i tilleggstida som ga enda mer tillegg.
Flere mål ble det likevel ikke, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 0-1, og over 37000 mennesker kunne sette i gang en pipekonsert som nesten var på høyde med den jeg opplevde i Istanbul sist høst! Ikke rart at det pipes når man har sett Toulouse slå Lens. (Sorry, jeg måtte bare…)
Selv forlot jeg raskt stadion, og fant ut at fordi stedet hvor jeg hadde parkert var på motsatt side av bortesupporterparkeringa var det ikke en så bra plass som jeg trodde fordi jeg måtte gå en lang omvei for å komme meg dit. Etter å ha funnet bilen forsvant så nesten hele tidsbufferen jeg hadde før bilen skulle leveres på flyplassen i å komme seg vekk fra stadionområdet (Som omtrent alle andre stadioner i verden er trafikkbildet rundt stadion etter kamp helt ubrukelig), men etter å ha fylt tanken parkerte jeg 1945 (Fristen for levering var 2000), kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, og fikk kledd av meg noen lag med klær gjennom litt akrobatikk inne på et toalett på flyplassen før jeg endelig kunne sette meg ned for drøye to timers avslapning på en Airbus i retning Norge.
En svært vellykket groundhoppinghelg i Frankrike med Belgia som en liten bonus ble så avsluttet på samme vis som den startet, med flybussen på Østre Aker vei.
Etter å ha forlatt kampen i Belgia kom jeg meg tilbake over grensa, og fant veien tilbake til hotellet, som praktisk nok lå klin inntil stadion. Her var foodtruckene ikke inne på inngjerda område og jeg kunne derfor skaffe meg litt frites før jeg gikk opp på rommet og skrev bloggpost og kledde på meg litt ekstra. Jeg kunne deretter gå ut igjen, og innta stadion hvor det skulle spilles kamp i Ligue 1 mellom Lille og Nantes.
Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten helt oppunder taket på det imponerende stadionet med over 50 000 plasser. Det var langtfra utsolgt i dag, men likevel bra trøkk etterhvert som supporterfeltene fyltes opp. Bortefeltet som var plassert øverst i et hjørne med et nett foran så ganske fullsatt ut, mens det var en del ledige plasser både på den kortsida hvor Dogues Virage Est Lille holdt til og i motsatt ende hvor den mindre grupperinga Go Rijsel Spirit sto. (Rijsel er det nederlandske/flamske navnet på byen Lille).
Da innmarsjen ble foretatt leverte bortesupporterne et fargesprakende pyroshow, og så kunne kampen starte mens Lilles klubbhymne ble avsunget. Noe av det første som skjedde ute på gresset etter at kampen var sparket i gang var at to Lille-spillere smalt sammen og ble liggende og vri seg i smerter. Han ene gikk det tilsynelatende bra med, men han andre måtte etter å ha prøvd seg i noen minutter kaste inn håndkleet, noe som førte til at ingen ringere enn Osame Sahraoui ble bytta inn etter omlag ti minutters spill.
Sportslig sett var det nok et klart favorittstempel på hjemmelaget i dag, og jeg syntes også de dominerte spillet ute på banen. Noe mål så det lenge ut som om det ikke skulle bli, men ganske nøyaktig fem minutter før pause lyktes det vertskapet å overliste laget fra Loire-deltaet, og det sto 1-0. Eller gjorde det det? Dommeren tok hånda til øret, og det ble noen nervepirrende minutter før VAR-mannskapene bekreftet at målet kunne godkjennes og vi fikk en ny runde jubel fra hjemmefansen.
1-0 sto seg til pause, og jeg fant ut at for å få varmen i meg måtte jeg røre litt på meg. Nede under tribuna ble jeg møtt av noen vanvittige dokøer, men heldigvis var ikke behovet for å bruke sanitærfasilitetene der. Kioskkøene var også ganske avskrekkende, så noen handling orka jeg heller ikke før jeg igjen inntok plassen min på femte bakerste rad.
Etter pause gikk det under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, og nå var det Nantes-supporterne som først kunne juble, før jubelen gikk over til piping da dommeren ventet med å gjenoppta spillet. Denne gangen ble beskjeden fra VAR-bua at det hadde vært en offside før målet kom, og dermed ble det annullert. Hjemmefansen jublet som besatte over avgjørelsen.
Nantes hadde nå likevel fått ferten av blod, og så mye friskere ut enn de hadde gjort i første omgang. Vi måtte likevel vente en god stund før de igjen fikk muligheten til å score, men da dommeren i det 69. minutt resolutt pekte på straffemerket foran Lille-keeperen var det likevel en svært god mulighet til scoring som ventet. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og dermed sto det 1-1 i det vi gikk inn i de 20 siste minuttene med fotball.
Mot slutten av kampen så jeg en god del folk som forlot stadion, og jeg må virkelig si at det å dra like før slutt når det står 1-1 og laget ditt jager scoring, det kommer jeg aldri til å skjønne. De som dro gikk likevel ikke glipp av noe i kveld. Noen halvsjanser ble det, men da dommeren avsluttet det hele sto det fortsatt 1-1 og bortefansen kunne juble for ett noe uventet poeng.
Jeg forlot etter å ha bistått et forelsket par med litt fotografering i trappene stadion, og fant veien tilbake til rommet mitt, etter å ha plukket opp en liten mikrobølgemiddag i resepsjonen, bestående av andeconfit og surkål!
Etter å ha startet lørdagen med en liten togtur tilbake ut til CDG fant jeg etter mye om og men fram til leiebilområdet, og fikk hentet ut en kjekk liten KIA med automatgir. Etter å ha svingt feil bare én gang befant jeg meg så på motorvei A1, og etter et par timer der var jeg framme ved grensa mot Belgia, og svingte inn i byen Lille. Her fant jeg hotellet mitt, fikk ordna innsjekk og parkering, og måtte så ta det vanskelige valget: Mat eller breddefotball. Svaret viste seg å være enkelt, og snart var jeg på vei over grensa for å se den lokale cupkvartfinalen mellom SV Welvegem City og KFC Aalbeke Sport.
Vel framme i Welvegem, som er en forstad til den noe mer kjente fotball-byen Kortrijk hadde jeg ikke bare kryssa landegrensa, jeg hadde også passert skillet fra det fransktalende Vallonia til det flamsktalende Flandern. Jeg fikk parkert, betalte meg inn, og kunne ta i øyensyn et flott lite stadion hvor det var flere ståtribuner, men også en fin sittetribune motsatt fra inngangen. Jeg var ute i ganske god tid, og oppdaget plutselig at det var en slags kafé i andre etasje på klubbhuset, og til min store glede fant jeg ut at her kunne jeg få kjøpt en toast og en brus mens jeg ventet på kampen. Sårt etterlengtet næring!
Før avspark hadde jeg tatt plass på sittetribuna, men jeg så at de fleste som var til stede hadde samlet seg på ståtribuna ved inngangen. Så vidt jeg klarte å finne ut (Takk til André for research) spiller lagene til daglig på nivå 6 og 7 i den belgiske fotballpyramiden, og jeg slet med å se at noen av lagene var klart bedre enn de andre.
Hjemmelaget, som altså spiller i divisjonen over dagens gjester, hadde kanskje et ørlite overtak spillemessig, men de slet med å produsere de helt store sjansene. De hvitkledde (og så vidt jeg klarte å høre, fransktalende tross at de kom fra Flandern) fra nabobyen kom på sin side til noen helt vanvittige muligheter, blant annet denne varianten som jeg fortsatt ikke skjønner hvordan det ikke ble scoring av.
Ballen ville likevel ikke i mål, så da dommeren sendte lagene av banen for en liten pause sto det fortsatt 0-0. Mens lagene forsvant i hver sin garderobe forsvant de aller fleste i publikum inn i kafeen, hvor det foruten muligheter for å kjøpe mat og drikke også var svært varmt og godt.
Da kampen igjen ble blåst i gang av dommerens svært aggressive fløyte var det ikke mer enn ca 20 av de totalt nærmere 150 frammøtte som hadde kommet ut, De fleste var likevel på plass rundt banen da de tilreisende etter drøye ti minutters spill i andre omgang kunne juble for straffespark. Straffen ble likevel ikke noe å juble for, da skuddet ble blåst over mål.
Litt senere, i det 70. minutt, fikk derimot de hvitkledte og deres medbragte supportere anledning til å juble. De tok en kort corner, og etter litt om og men endte ballen i mål til 0-1.
Det tok faktisk nå ganske kort tid før ballen igjen var i nettet etter en corner, men denne gangen ble den potensielle scoringa annullert for offside.
I det 73. minutt ble det på ny scoret et tellende mål, så en svært god periode for bortelaget hadde gitt tre nettkjenninger, to tellende mål, og altså 0-2!
Hjemmelaget tok seg nå litt sammen, og ganske nøyaktig tre og et halvt minutt etter forrige mål kom det en redusering til 1-2, og nytt håp om avansement i den vest-flanderske cupen for laget med de lilla draktene.
I det resterende av kampen var nok hjemmelaget nærmere utligning enn hva gjestene var å øke sin ledelse, men flere mål ble det ikke, så da dommeren for siste gang i dag blåste i fløyta sto det fortsatt 1-2, og det var Aalbeke som kunne juble for å ha tatt seg til semifinale.
Selv fant jeg tilbake til bilen, og tok turen tilbake over grensa for å endelig få i meg litt mat før kampen som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt opp hit til «eurometropolen» Lille-Kortrijk-Tournai.
Etter å ha sittet store deler av jula og irritert meg over at flyprisene til Paris var så høye den første helga på nyåret droppa prisene plutselig en god del, så på kvelden første januar satt jeg plutselig og booket fly, overnattinger og kampbilletter til en fransk fotballhelg. Fredag 3. var det så bare å komme seg grytidlig opp, ta første flybuss til Gardermoen og fly ned til Frankrikes Tromsø. Etter litt lokaltogkluss kom jeg til forstaden Gentilly, og fant fram til hotellet mitt hvor jeg klarte å få sjekke inn tidlig, så jeg etter å ha vært på et bakeri i nabolaget og skaffet meg lunsj kunne ta en aldri så liten blund for å samle krefter til kveldens kamp. Da jeg våknet dro jeg først ut og fant en georgisk restaurant hvor jeg fikk i meg solide mengder kjøtt før jeg igjen sveipet innom hotellrommet og fikk på meg mer klær før jeg ruslet det korte stykket bort til stadionet hvor det skulle være Ligue 2-kamp mellom Paris FC og FC Martigues.
Stadionet, som er oppkalt etter historikeren og universitetsrektoren Sébastien Charléty brukes til en rekke idretter, og etter at jeg hadde fått scannet billetten og kommet meg forbi sikkerhetssjekken innså jeg at jeg burde hatt med teleskop, for på grunn av løpebanene var det laaaangt fra tribuna til banekanten. Stadion brukes for øvrig også til rugby, og fungerer som hjemmelag for union-laget til universitetet, mens det har vært spilt en rekke mesterskapskamper i league-rugby her. Mens jeg ventet på avspark skaffet jeg meg en belgisk vaffel med Nutella i en utrolig uorganisert foodtruck bak tribuna. Jeg inntok deretter plassen min, før det plutselig plinget inn et varsel om et innsjekk i Futbology på stadion. Jammen var ikke TIL-supporter Martin også i Paris, og hadde tatt turen til samme kamp som meg! Vi fant fram til hverandre, og slo av en prat før vi pga ulike billettkategorier gikk hver til vårt for å se første omgang av kampen.
Da kampen startet satt jeg først bare og irriterte meg over at spillertunnelen ikke ble trukket tilbake så den sperret for omtrent alt som skjedde rundt sekstenmeteren foran bortelagets mål. For sikkerhets skyld var det også her det aller meste skjedde, da det var lett å se at mens vertskapet jager opprykk til øverste nivå i fransk fotball hadde det nyopprykka laget fra sørkysten fått et tøft møte med dette nivået og bare tatt ni poeng høsten 2024. Etter ti minutter ble heldigvis hindringene fjernet, akkurat i tide til at jeg fikk se de mørkeblå ta en høyst fortjent 1-0-ledelse i det 13. minutt.
Jeg hadde ikke så langt unna der jeg satt en liten supportergruppering med ganske lav snittalder, mens Ultras Lutetia holdt til i motsatt ende av langsida, en etasje opp, altså på det midterste av de tre nivåene på hovedtribunen. Anført av en svært intens trommis og en capo som trosset kulden og kjørte baris holdt de et svært godt trøkk, noe spillerne absolutt matchet ute på det vinterlige gresset. Tross det solide overtaket, scoringene lot vente seg, og da dommeren sendte lagene i garderoben var det nok en viss frustrasjon ute og gikk over at ledelsen ikke var større enn det ene målet som skilte topplaget og bunnlaget fra hverandre.
Ettersom alt hadde skjedd i «min» ende av banen før pause valgte jeg i pausen å flytte meg bort til motsatt ende og sette meg sammen med Martin. Vi fant oss nå en ledig plass oppe på nivå to, litt bak hjørneflagget, og fikk derfra se gjestene utligne til 1-1 alt før det var spilt halvanna minutt av den andre omgangen. Skulle vi få se et smått sensasjonelt poengtap for vertskapet?
Etter en times spill gjorde Frankrikes svar på Rana FK (Samme navn som hjemkommunen, samme farge, og byens mest kjente severdighet avbildet i logoen) en haug med bytter, noe som ga dem tilbake det overtaket de hadde hatt i første omgang. Likevel, tross angrepsbølge etter angrepsbølge mot nordenden av stadion hvor vi nå satt: Enten ble innleggene for upresise eller så ble avslutningene for dårlige.
Det sto derfor fortsatt 1-1 da vi gikk inn i de siste ti minuttene av kampen, og jeg satt og tenkte at det var helt utrolig at ikke hjemmelaget hadde scoret mer enn en gang. I det 85. minutt raknet det så bak hos de mørkeblå. Etter en ikke spesielt god kontring ble det hele avsluttet med en lobb over keeper, og den ene bortesupporteren jeg så kunne juble som en gal sammen med sine røde og gule helter. 1-2, og en virkelig overraskende trepoenger var innen rekkevidde.
Tross at det ble lagt til hele sju minutter, og at det ble spilt godt over åtte før dommeren til slutt blåste av, så klarte ikke PFC å få ballen i mål flere ganger, og dermed endte kampen med borteseier 1-2. Da dommeren blåste av fikk vi en pipekonsert fra de av hjemmepublikummet som fortsatt var på stadion, og jeg kunne så takke Martin for selskapet og sette kursen tilbake til hotellet via en kiosk som både solgte bananbrus(!) og vaniljecola!
