Svelvik - Hønefoss 2 (1-3)

I løpet av vinteren har Futbology som jeg har nevnt i flere bloggposter splittet banene på mange anlegg som bare lå inne som en enhet før. Dette gjør det mulig å gjennomføre mange relativt kortreiste banebesøk, og i dag tok jeg med meg Sören, Terje og Jon Are vestover for nettopp en slik visitt. Etter en begivenhetsløs kjøretur utover langs Drammensfjorden parkerte vi utenfor åstedet for kveldens kamp mellom Svelvik og andrelaget til Hønefoss.

Jeg hadde altså besøkt Solbakken stadion alt i 2019, men siden da har mye vann passert gjennom innsnevringen i Drammensfjorden som ligger her. Svelvik spiller nå en divisjon lavere enn de gjorde da, men fortsatt så tribuna ved gressbanen ut som om den kunne falle ned når som helst. Kunstgressbanen som ligger litt lavere i terrenget hadde på sin side ingen tribune ut over et stort stykke fiberduk som var bredt ut over terrenget i et forsøk på å hindre vegetasjonen i å ta over området.

Det var ganske bra med folk på plass, og ikke minst var det haugevis av banehoppere som hadde tatt turen både fra nær og fjern. Det var folk fra Follo, Oslo, Skien, Agder og Rogaland på plass, så alt lå til rette for mengder av «skjitprat». Da kampen kom i gang fikk vi umiddelbart se det unge Hønefoss-mannskapet gå i angrep, og med ca 1:40 på min stoppeklokke ble et hjørnespark etter først å ha vært innom stolpen ekspedert i mål til 1-0.

Videre utover i omgangen hadde fortsatt gjestene et visst overtak, men Svelvik kjempet seg mer og mer inn i kampen, og da et frispark etter 39 minutters spill gikk i mål til 1-1 var det absolutt ikke ufortjent med et mål.

Rett før full tid kom så omgangens mest ufine takling. Alle var spente på hvilken farge kortet dommeren kom til å trekke opp ville ha, og lettelsen hos hjemmelagets spillere var nok stor da dette viste seg å bare være gult.

Litt inn i overtiden kom så 1-2 til bortelaget, og dette var også stillinga da lagene gikk i garderoben til pause. Selv benyttet jeg anledningen til å skaffe meg en vaffel som absolutt aspirerte til årsbestetittelen.

Da kampen kom i gang igjen virket alt noe mer kontrollert enn det hadde gjort før pause. Hønefoss så fortsatt farligst ut, men de ødslet virkelig med sjansene, og jeg måtte si til de rundt meg at det hadde vært typisk om det nå kom en kontring som ga utligning til hjemmelaget på overtid. Gjestene fikk riktig nok ballen i mål etter en halvtime av omgangen, men da var det (sannsynligvis riktig) dømt offside.

Etter nitti spilte minutter satte Svelvik inn en voldsom sluttspurt for å prøve å få med seg i det minste ett poeng. Et svært farlig angrep ble stoppet på det som for de fleste så ut som ureglementert vis, men dommeren hadde tydeligvis ikke sett det mange andre så, og lot spillet gå videre. Selvsagt kontret da Hønefoss og satte inn 1-3.

Dette ble også sluttresultatet, og slukørete måtte vertskapet innse at de fortsatt må vente på sine første poeng i årets seriespill. Selv takket jeg og mine passasjerer de andre for selskapet, og satte kursen mot fergekaia like ved, så vi fikk prøvd den ekstreme fireminutters fergeturen over Drammensfjorden før vi krysset under Oslofjorden og kom oss hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Flint - Odd 3-2

Etter at jeg hadde oppdaga at de to banene på anlegget til Flint i Tønsberg hadde blitt splittet i Futbology, og at årets kamper blir spilt på banen jeg ikke hadde sett kamp på fra før var det et enkelt valg å ta turen dit denne søndagen. Jeg fikk avtalt fotoakkreditering med en hyggelig dame i klubbledelsen, og vips var jeg på plass for å se cupkampen mellom Flint og Odd.

Jeg hadde knapt parkert før jeg møtte den første kjenningen fra bortesupporterhold, og snart hadde jeg hilst på både Odd Linus, Vetle, den noe anonyme Muumi og sikkert enda noen fler jeg ikke husker i farta. Det var kanskje litt færre både på hovedtribuna og på bortefeltet på motsatt side enn jeg hadde håpet og trodd, men litt folkefeststemning var det uansett, og som en liten prikk over i-en ble det futtet av litt hvit røyk da lagene marsjerte inn på banen.

Da avsparket var tatt ble det ganske snart klart at gjestene til daglig spiller flere divisjoner høyere enn hjemmelaget, men den første velfortjente runden med applaus var det vertskapet som fikk, etter et høyst kurant angrep etter rundt ti minutter.

Dette skulle vise seg å bare ha vært en liten oppvarmingsrunde for hjemmefansen, for like etter at første omgang var halvspilt fikk vertskapet tildelt et straffespark. Skytteren gjorde alt rett, keeper gikk feil vei, og dermed sto det noe uventet 1-0 i det 24. minutt.

Ikke lenge etter kom det så en enorm sjanse til Flint for å doble ledelsen. Et skudd gikk i tverra og spratt ut igjen, og jeg snakket med flere etterpå som var overbevist om at ballen hadde vært inne. Dommerteamet var dessverre for hjemmelaget ikke enige, og dermed spilte vi videre uten noen registrert scoring. Om det var kompensasjonsdømming for dette som inntraff litt senere vet jeg ikke, for rett før pause skal vestfoldingene prise seg lykkelige for at det ikke ble dømt straffe mot dem da en spiller ble taklet knallhardt i feltet.

1-0 sto seg uansett til pause, og mens jeg var på vei for å skaffe meg en sårt tiltrengt vaffel observerte jeg at Flint-trener Shaun Constable klarte å krangle med seg et gult kort på vei inn i garderoben. Vaffelen var for øvrig veldig veldig god. Denne oppskrifta bør klubben spare på!

Etter hvilen virket Odd litt skumlere enn de hadde gjort i første omgang, og etter ti minutters spill pekte dommeren igjen på straffemerket foran det nordlige målet. Keeper gikk etter ballen, men Odd hadde utlignet til 1-1!

Odd hadde stadig noe som kunne blitt store sjanser, men enten kom det aldri noen avslutning, eller så ble avslutningene alt for dårlige. Jeg sto og småpratet litt med Vetle etter rundt 70 minutter, og sa til ham at jeg skulle gå til kortsida hvor telemarkingene prøvde å score, noe han mente garantert kom til å medføre at Flint scoret. Jeg hadde ikke kommet lengre enn såvidt over midtstreken før en av hjemmelagets spillere fyrte av en kanonkule, og vips så sto det 2-1 etter 75 minutter.

Odd kom så til noen helt vanvittige muligheter, men ikke snakk om at ballen ville i mål. I motsatt ende av banen virket derimot min posisjons-jinx for fullt, så rett før klokka passerte 83 spilte minutter lå ballen igjen i mål. 3-1, og lunta var tent for en aldri så liten cupbombe!

De for anledningen svartkledde prøvde desperat å få slukket den tente lunta, og med en scoring som ga 3-2 i det 89. spilleminutt var det iallfall et lite håp om ekstraomganger. Det ble lagt til ganske mye, men det skulle ikke lykkes for bortelaget flere ganger i kveld, så da dommeren blåste av kunne både trener Constable, spillere, supportere og andre juble for en sterk seier og avansement til 2. runde i cupen.

Jeg satte etterhvert kursen hjemover, og fikk på veien høre TIL ta seg enkelt videre fra sin kamp, før jeg akkurat rakk hjem i tide til å få sett straffekonken som sendte VIF ut av cupen på Direktesport.

Flere bilder fra kampen i Tønsberg kan du se på Google photos.

Førde 2 - Jølster (2-1)

Etter å ha forlatt dagens første kamp ventet en knapp times kjøretur, og da jeg hadde parkert hadde jeg akkurat tid til å skrive blogg fra den kampen jeg hadde sett. Mens jeg venta så jeg at de som hadde vært på damekamp på banen forlot den, men så var tiden inne for at jeg kunne gå bortover for å se nok en kamp i fjerdedivisjon Sogn og Fjordane, denne gang mellom Førdes andrelag og Jølster.

Da kampen kom i gang var det overraskende mye folk på plass, både tatt i betraktning at det var lørdagskveld og at hjemmelaget var et andrelag. Det vi fikk se ute på kunstgresset var en klar dominans fra vertskapet, men lenge virket Jølster-forsvaret å ha grei kontroll på situasjonen.

Etter 16 minutter av kampen kom så en av de virkelig store kontroversene i kampen. Jølster klarte etter et frispark å få ballen i mål, men av grunner som for de fleste virket uforståelige ble scoringen annullert for offside. Fortsatt 0-0, og svært lite fornøyde bortesupportere.

Var det ikke ille nok at man ikke fikk godkjent scoringa, så kom bare tre minutter senere 1-0 til hjemmelaget, etter det som vel å merke må sies å ha vært et riktig så pent angrep.

Etter at det hadde vært relativt grått hele dagen titta nå i kveldinga sola fram, og jeg måtte derfor plassere meg i det hjørnet av banen som gjorde at jeg hadde sola i ryggen. Ettersom det var såpass mange tilskuere på plass fant jeg ut at jeg skulle snike meg i kiosken litt før pause nå også, og denne gangen ble det en klassisk vaffel som gikk ned.

Jeg var akkurat ferdig å spise, da vi med bare sekunder igjen av ordinær tid i første omgang fikk nok et mål, og nå kunne endelig Jølster juble. Ballen ble satt inn til 1-1, og dette ble også stillingen da dommeren sendte lagene i garderoben for en liten pust i bakken.

Etter pause var noe av det første som skjedde at Førdes unge målvakt fikk en fæl trøkk i en duell. Han kom seg heldigvis på bena igjen, men virket umiddelbart litt rystet. Jølster virket nå å ha bestemt seg for å drøye gjennom hele omgangen i håp om å få med seg det ene poenget de hadde i lomma, noe jeg tenkte at hørtes ut som en nokså risikabel strategi.

Begge lag kom til noen stolpetreff utover i omgangen, men det så faktisk ut som om det å safe inn ett poeng kunne komme til å fungere. Et par minutter før full tid kom så det man ofte kaller en «gamechanger». Jeg så ikke helt hva som skjedde, men en av hjemmelagets spillere gikk hylende i bakken, og tross at han ble beskyldt for å ha dømt bare basert på reaksjonen og ikke på hva som skjedde trakk dommeren det røde kortet opp fra lomma og sendte en av Jølsters spillere ut. Med 11 mot 10 i sluttminuttene kunne dette bli tøft!

Vi gikk inn i overtiden fortsatt med 1-1 på tavla, men så, to og et halvt minutt på overtid var jølstringenes målvakt uheldig og ga en liten retur som ble hamret i mål. 2-1, og ett poeng var blitt til null.

Tross at det ble lagt til nesten seks minutter, flere scoringer kom det ikke, og dermed endte det med seier til hjemmelaget, mens bortelaget måtte reise tomhendte hjem. Selv satte jeg kursen sørøstover mot hovedstaden igjen, med Jølstrabrura på bilstereoen etter en svært vellykket groundhoppingtur til «trivselsfylket».

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Høyang - Årdal 4-1

Etter en god natts søvn i Hallingdal spratt jeg opp tidlig på morran og satte kursen videre nordvestover. Etter et par fergeturer hadde jeg beveget meg et godt stykke utover langs Sognefjordens nordside, og etter å ha funnet meg en liten lunsj på en kafé troppet jeg opp på arenaen hvor det skulle være serieåpning i fjerdedivisjon mellom Høyang og Årdal.

Dagens kamp skulle gå på en ganske generisk kunstgressbane, mens vi på andre sida av et lavt gjerde så hovedbanen på anlegget, en nydelig gressbane med ei lita tribune. Et besøk her får vente til en annen gang, nå ble det iallfall rigget for fullt for å få alt klart til dette lille «aluminiumsderbyet».

Da kampen nærmet seg var det godt over 150 frammøtte på plass langs gjerdet rundt banen, og de fleste forventet nok at det nylig nedrykka «kjendislaget» fra innerst i fjorden ville bli en tøff nøtt å knekke for hjemmelagets menn. Bortelaget var for øvrig ikke de eneste velkjente aktørene på banen i dag. Dagens dommer var ingen ringere enn Tommy Skjerven, som med både cupfinaler og over 300 toppdivisjonskamper på CV-en burde være velkjent for de fleste fotballinteresserte.

Som forventet så Årdal et knepp kvassere ut enn hjemmelaget fra start, men de lyktes ikke med å overliste Høyang-keeper «Råssi» og hans medsammensvorne i forsvaret. Høyang kom på sin side innimellom til noen sjanser også de, så gjestene kunne absolutt ikke hvile på sine laurbær her. Jeg hadde akkurat vært inne i kiosken for å slå køen i jakt på litt fersk bakst (Meget høy klasse på denne) da Høyang stormet framover og fikk avsluttet i mål til 1-0 i det 39. minutt til stor jubel.

1-0 sto seg til pause, og mens de andre tilskuerne sto i kø for å følge mitt eksempel og skaffe seg noe å bite i måtte jeg tusle over den lille elva og bort til bilen og hente litt strøm til mobilen så jeg også kunne få oppdatert fra andre omgang.

Etter hvilen kom Høyang ut fra startblokkene i full fart, og bare etter to og et halvt minutt lå ballen igjen i målet bak Årdals målvakt. 2-0, og alt tydet på at dette kunne bli en dårlig start på Årdals vei tilbake til tredjedivisjon.

De for anledningen sortkledde bet nå tennene sammen, og i det 53. spilleminutt lyktes de i å krangle ballen i mål etter et innkast.

Flere mål fikk ikke bortelaget i den gode perioden de hadde nå, og med 67:30 på min stoppeklokke helte Høyang godt med kaldt vann i blodet på dem, da de økte til 3-1.

Rett før vi nådde 90 spilte minutter kom også 4-1, og tross at dommer Skjerven la til voldsomt med tilleggstid fikk vi ikke flere scoringer. Det hele endte dermed med en solid hjemmeseier, og glade kunne Høyang-spillerne takke motstanderne for kampen.

Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot nok en kamp for dagen før jeg skulle ha en sen retur til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vestfossen - Hokksund 3-2

Etter å ha avsluttet uka med et vellykket tannlegebesøk plukket jeg fredag ettermiddag opp Sören og hans bedre halvdel, og satte sammen med dem kursen vestover fra hovedstaden. Vi hadde beregnet god tid i tilfelle påsketrafikken var fæl, men den viste seg å være ganske uproblematisk så vi kunne ta oss tid til et pitstop for litt is på veien, før vi dro på litt sightseeing det siste stykket inn mot stadionet hvor fjerdedivisjonskampen mellom Vestfossen og Hokksund skulle spilles.

Sist jeg var i Vestfossen så jeg kamp på gressbanen like ved, men nå var det kunstgresset som skulle til pers, og det attpåtil i et aldri så lite lokalderby. Det strømmet til med folk, så den taktiske parkeringa jeg hadde foretatt for å få ekspedert mine to passasjerer til toget etter kampen viste seg å sannsynligvis ha vært svært smart. Vi betalte oss inn, fikk utdelt kampprogram, og tok plass ved sidelinja ikke langt unna speakers plassering.

Etter innmarsj og myntkast kom kampen i gang, og etter ganske nøyaktig halvannet sekund fikk vi det første frisparket. Dette er muligens det kjappeste frisparket jeg har sett bli idømt noensinne, men heldigvis satte det ikke tonen for det videre kampforløpet. Vestfossen som jo spilte opprykkskvalik sist sesong var helt klart favoritter, og allerede før to minutter var spilt hadde de hvitgrønne oppskriftsmessig tatt ledelsen 1-0. Skulle vi få en kalasseier?

Hjemmelagets dominans fortsatte litt til, men Hokksund kriget seg sakte men sikkert inn i kampen igjen, og i det 17. minutt kom utligningen! Det var tydelig at dette var et kortreist oppgjør, for det var en langtfra ubetydelig andel av de omlag 200 frammøtte som jublet også for bortelagets mål.

Det sto fortsatt 1-1 da vi nærmet oss pause, og jeg valgte å la kamp være kamp for å smette bortom kiosken og skaffe meg en vaffel før det ble kø. Vaffelen var riktig så god, og attpåtil skikkelig varm, så her var det ingenting å klage på.

Etter femten minutter med høy musikk kom lagene tilbake på banen, og Vestfossen virket å ha bestemt seg for å ta det hele opp et lite knepp nå. Etter seks minutter av andre omgang fikk de uttelling, og tok med 2-1 igjen ledelsen.

I det 65. minutt fikk så vertskapet et frispark hvor speaker opplyste om at dødballene i kampen var sponset av et lokalt begravelsesbyrå, og her fikk de valuta for pengene da ballen endte i nettet til 3-1.

Jeg mistenkte nå at det var kjørt for de gulrøde fra andre sida av Drammenselva, men med knappe 13 minutter igjen av ordinær tid reduserte de til 3-2, og skapte dermed ny spenning i kampen.

Spenningen ble ikke mindre av at jeg måtte få sendt passasjere mine hjem igjen med toget omtrent samtidig som kampen ble avsluttet, og vel ett minutt inn i overtiden suste vi ut av parkeringa i retning togstasjonen. Da jeg hadde sluppet de to av returnerte jeg og fikk fra langt hold se Hokksund ta en haug med hjørnespark helt på tampen uten å få noen uttelling, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2.

Jeg oppdaget senere at jeg hadde gått glipp av at en Hokksund-spiller fikk sitt andre gule kort, men uansett hadde det vært en svært underholdende kamp, og et derby med over 200 tilskuere på er jo aldri feil! Jeg forlot så nedre Buskerud og satte kursen mot Hallingdal hvor jeg hadde lagt inn en liten overnatting før et lite eventyr dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Horten FK - Stag 5-3

Etter gårdagens hyggelige visitt i nabolaget hadde jeg blitt enig med Andreas om å ta en litt lengre utflukt i kveld. Jeg satte derfor kursen vestover etter jobb, plukket ham opp underveis, og vi kom etter en hyggelig kjøretur til slutt fram til Vestfold. Etter en kjapp pitstop på en butikk svingte vi inn på Borre idrettspark, hvor det skulle være serieåpning i femtedivisjon mellom Horten FK (Tidligere kjent som Holtankameratene) og Stag.

Da vi hadde parkert kunne Andreas la seg imponere av spillertunnelen ved gressbanen (hvor jeg var på kamp for noen år siden), før vi tuslet bort mot kunstgresset. Det først vi så var at her var det faktisk kiosk, og etter å ha fått sjekket at denne kom til å være åpen også under voksenkampen tok vi plass nede ved banen hvor diverse aldersbestemt aktivitet var i ferd med å bli avsluttet.

Da klokka ble halv åtte ble kampen sparket i gang, og før det var spilt fire minutter hadde Stag, som hadde et visst favorittstempel på forhånd, tatt ledelsen etter å ha sluppet gjennom hjemmelagets forsvar på en skrekkelig enkel måte. 0-1, og allerede litt frustrasjon å spore hos det svartkledde hjemmelaget.

Det skulle vise seg at hortenserne hadde god grunn til å være frustrerte, men først og fremst på grunn av egen udyktighet. Mens de tok mer og mer over ute på banen, og kom til flere gode sjanser, der denne etter et frispark kanskje var den største, så enten ble avslutningene satt utenfor eller så leverte gjestenes keeper superredninger på løpende bånd. 

Etter en halvtimes spill skulle så endelig frustrasjonen bli avløst av glede. Etter et hjørnespark ble ballen hamret i mål, og det sto 1-1!

Hjemmelaget fortsatte nå å presse på, men Stag-målvakten så virkelig ut til å håpe at man som på Bryne hadde tre brett egg i gave til banens beste, for han virkelig herjet mellom stengene. Dessverre for karene fra fylkets andre marineby klarte han ikke på egenhånd å holde laget inne i kampen, og med to kjappe scoringer i det 42. og 44. minutt kunne vertskapet glade ta pause med en solid 3-1-ledelse.

Sammen med reisefølget mitt ruslet jeg i pausen opp til kiosken og skaffet meg en vaffel som i tillegg til å være mettende også kunne gi litt varme til mine kalde fingre. Denne ble så raskt slukt at jeg plutselig merket at jeg hadde glemt å ta bilde av den. 

Da kampen kom i gang var jeg spent på om Stag skulle klare å slå tilbake, men det skulle vise seg at dette så ut til å bli et langt lerret å bleke. De grønnkledte klarte ikke å produsere de helt store farlighetene, og da vi etter en time av kampen endelig fikk et mål var det hjemmelagets spillere som igjen kunne juble, nå for å ha økt til 4-1!

Jeg mistenkte nå at det var kjørt for de tilreisende, men jaggu gikk det under to minutter før ballen igjen lå i nettet, og med 4-2 var det vel strengt tatt muligheter igjen. Tiden gikk likevel raskere enn jeg mistenker at Stags lagledelse satte pris på, så da man klarte å redusere til 4-3 var det alt spilt over 86 minutter av kampen, og svært kort tid igjen å få noe mer med seg ut fra denne kampen.

Bortelaget presset på som gale inn i overtiden, men det ble ikke noen flere mål til grønntrøyene. I det 95. minutt kom derimot en scoring som virkelig var spikeren i kista for Stag. Med 5-3 så langt på overtid var det bare å vente til dagens dommer blåste av for siste gang, og da var fortsatt stillinga den samme.

Hjemturen gikk relativt greit, med bare et par omkjøringer, så det ble ikke urimelig sent før jeg var i seng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stovner - Bøler 3-5

Denne tirsdagskvelden var nærmeste muligheter for å få registrert kamp på en bane jeg ikke alt hadde vært på i Rogaland eller Trøndelag, så dermed ble det ekstremt kortreist ball i stedet. Andreas hadde varsla at han skulle ta turen til Rommensletta, så dermed tok jeg også den korte veien bortover for å se fjerdedivisjonskampen mellom Stovner og Bøler.

I tillegg til Andreas og meg dukket også Hallvard opp, og ikke lenge etter kom var også selveste Bøler-patriot Andreas Selliaas på plass, så nå var det duket for røverhistorier en masse! Noen av røverhistoriene medførte at en representant fra Stovner Saklighetsraad for Engelsk Fotball også kom bort og hilste på og fortalte om en nylig gjennomført tur til balløya.

Etterhvert kom kampen i gang, og innledningsvis så Stovner ganske skarpe ut, og det var langtfra ufortjent da de etter seksten og et halvt minutt effektivt satte inn 1-0 på et hjørnespark.

Dessverre for de hvitgrønne, alt i det 24. minutt slo Bøler tilbake, da et frispark like effektivt havnet i motsatt mål til 1-1.

I det 33. minutt kranglet så Bøler inn 1-2, før vi fire minutter senere fikk et nytt dødballmål, da vertskapet utlignet til 2-2 på et frispark.

Det så egentlig ut som om dette skulle bli stillinga til pause, men med fem sekunder igjen av ordinær tid i første omgang satte Bøler nok et frispark i mål, og det sto dermed 2-3 da dommeren sendte lagene i garderoben.

Etter pause fortsatte kampen med høy intensitet, og det var en del taklinger som var mildt sagt skumle. Det skulle også vise seg at vi langtfra var ferdigscora for kvelden, og i det 53. spilleminutt kom 2-4 etter en fæl glipp i Stovners forsvar, til stor jubel fra Selliaas og andre Bøler-sympatisører som hadde tatt turen til Groruddalen i kveld.

Vondt skulle også bli verre da 2-5 kom i det min stoppeklokke passerte 59 minutter spilt, og nok en gang var det en dødball (nå et hjørnespark) som skulle til for å få mål. Feiringene etter de to siste målene hadde vært litt provoserende, og man merka nå at tenningsnivået hadde økt noe, og til slutt fikk Stovners kaptein nok og reagerte med en dytt etter at en lagkamerat av ham hadde vært involvert i en situasjon. Dommeren delte nå ut et rødt kort, og veien til poeng så veldig lang ut for groruddølene nå.

I ordinær tid skjedde det nå lite å skrive hjem om, men tre minutter på overtid lyktes endelig Stovner med å få ballen i mål igjen. 3-5, og et optimistisk tilrop fra saklighetsrådets mann om at «vi rekker to til». Spoiler alert: Det rakk man ikke. Dommeren blåste av, og dermed kunne Bøler feire borteseier på Rommensletta, mens Stovner-spillerne fortvilte.

Jeg takket de andre for selskapet, og satte via en tur på butikken (Hvor jeg glemte en boks italiensk salat i kassa!) kursen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.