Etter to fine dager med fotball på Sørlandet satte jeg søndag formiddag kursen nordover opp Setesdalen. Etter å ha krysset et par fjelloverganger kom jeg så ned på Vestlandet, og etter litt til kjøring kunne jeg parkere bak en betongtribune og gå inn på stadionet hvor det et par timer senere skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Odda og andrelaget til Varegg.
Ventetida til kampen slo jeg ihjel med å se meg rundt, og jeg fikk også en kikk inn i Oddahallen, noe så sjeldent som en underjordisk idrettshall (Inngangskorridoren hit var visstnok første mulighet i Norge til å løpe 110 m hekk innendørs), og et ganske imponerende anlegg selv om man merket at det begynner å bli noen år siden den var ny. Ute var det som nevnt en solid betongtribune, og foran denne fant man en kunstgressbane som var omkranset av løpebaner. Det må også nevnes at på baksida av tribuna var det en inngangsport som ville gjort mange svenske anlegg sjalu!
Det var et helt fantastisk høstvær denne oktoberdagen, men da kampen etter et lite opphold for å fikse en skade på det ene målnettet ble blåst i gang forsvant akkurat sola bak Jordalsnuten i sørvest, og temperaturen droppa ganske raskt betydelig. Ute på banen stoppet ikke dette det opprykksjagende hjemmelaget fra å sette gjestene fra Bergen under et visst press, men lenge uten at de helt store målsjansene kom.
Selv om det var et visst favorittstempel på rødtrøyene sto de blågule anført av sin kaptein (som jeg hadde oppdaget at var nevø av Mo Hornmusikks mangeårige NM-dirigent!) godt imot, og satte vertskapet på noen prøver innimellom. Jeg hadde likevel begynt å forberede meg på at det kom til å være målløst til pause og vendt ryggen mot banen for å besøke kiosken da det brøt ut jubel bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Varegg-spillerne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 med 44:40 på min stoppeklokke.
0-1 sto seg til pausen, som jeg benyttet til å få meg en deilig stekt lapp, og så var det klart for kamp igjen.
Oddas trenere måtte ha sagt de rette tingene i pausen, for de første minuttene etter hvilen haglet det med store målsjanser. Avslutningene ble enten blokkert eller for upresise, så noen mål ble det ikke, og etter noen minutter fikk også Varegg inn et skremmeskudd da ballen igjen havnet i nettet, men heldigvis for hardingene var også assistentdommeren enig i det alle vi på tribuna så: Han som scoret hadde vært langt offside.
Om noe fikk dette Odda til å stramme skruen enda et knepp, og da de etter 57 minutter fikk et frispark ute ved kanten fikk lagets kaptein etter litt om og men æren av å hamre inn utligningen til 1-1.
Ti minutter senere kunne de røde på nytt juble. Straffespark, og nå var det en av de som hadde skapt mange målsjanser i starten av omgangen som satte ballen i nettet. 1-2, og etter dette så hjemmelaget seg aldri tilbake.
Vi gikk inn i en periode med en del frustrasjon nå, i situasjonen hvor det ble gitt straffe måtte dommeren dele ut gult kort i begge retninger, og det samme skjedde også ikke lenge etter da det på ny kom en ulovlig hevnaksjon. Gemyttene roet seg heldigvis noe, og med et drøyt kvarter igjen av kampen kom spikeren i kista da Odda gikk opp i 3-1.
Etter et kvarter med ganske mye gnål i dommernes retning, og overraskende mye tilleggstid sto det fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av. Odda hang fortsatt med i kampen om andreplassen i avdelinga og spill i 4. divisjon 2026!
Jeg takket for meg, og forlot raskt stadion. Jeg hadde tidligere på dagen vurdert å ta Hardangervidda hjem for avvekslingens skyld, men fant ut at den ekstra halvannen timen det ville ta ville jeg helst slippe å bruke, så det ble korteste vei over Haukeli (Så kunne jeg nok en gang sende Martin en melding og minne ham på en traumatisk tur over fjellet et par år tidligere), og jeg var hjemme rundt 2200 etter en helt strålende helnorsk groundhoppinghelg!
Etter en times råkjøring fra kampen på Finsland på tvers av dalføre etter dalføre svingte jeg med god margin til kampstart inn foran Uenes stadion i Flekkefjord. Heldigvis var ikke parkeringa helt full ennå, og jeg kunne gå forbi den fine gressbanen og ta plass bak tribuna for å se fjerdedivisjonskamp på kunstgressbanen mellom Flekkefjord og andrelaget til Start.
Kampen hadde liten tabellmessig betydning, da ingen av lagene var involvert verken i topp- eller bunnstrid i divisjonen, men siden de var tabellnaboer var det nok likevel en hel del prestisje involvert her. Foran et publikum som ikke var langt unna 200 ble det snart klart at hjemmelaget var et knepp mer gira, og det aller meste skjedde foran det unge Start-lagets målvakt.
Hjemmelaget vartet etterhvert opp med et tverrliggertreff, men det så egentlig ut som om det gikk mot en målløs førsteomgang da de rødkledte drøyt fem minutter før hvilen fikk et frispark ute ved kanten som ble lempet inn og ekspedert i mål til 1-0. (For øvrig av samme mann som fikk et straffespark reddet sist jeg så Flekkefjord)
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kjelleren på klubbhuset for et nødvendig ærend konkluderte jeg med at kioskkøen var for lang til at jeg gadd å forsere den nå. Dette fikk derfor vente til etter at kampen igjen var satt i gang, men da var det en vaffel som absolutt var verdt å vente på jeg fikk servert! I løpet av pausen hadde jeg også snakket litt om groundhopping med speakeren og de som sto rundt ham, og fikk da overrakt en Flekkefjord-buff som raskt erstattet den jeg hadde på meg.
Utover i andre omgang skjedde det ikke all verden. Start 2 var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men flekkefjæringene forsvarte seg heroisk. De gule fra Kristiansand fortsatte å prøve, men hadde innimellom også nok med å forhindre at stillinga skulle forverre seg for dem, samtidig som rødtrøyene leverte en god dose kynisme i det de drev med.
Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-0, og dommeren hadde akkurat signalisert at han la til fire minutter da gjestenes målvakt fikk motstandernes kaptein i høy hastighet inn i knærne. Mannen i rosa måtte forlate banen, og fra liggende stilling kom han med stadige instrukser og motiverende tilrop til sin erstatter resten av overtiden.
Klokka hadde faktisk passert 97 minutter da dagens dommer endelig avsluttet kampen, og mens den skadde keeperen ble båret vekk kunne hjemmelagets spillere og fans juble for en hardt tilkjempet seier.
Selv satte jeg kursen tilbake østover mot Setesdal, men la inn en middags-pitstop i Kvinesdal, før jeg krysset noen nye småveier fra dal til dal inntil jeg var tilbake på overnattinga i Evje, hvor jeg nå hadde fått selskap av fire fransktalende gjester.
Etter en god natts søvn rett over gata fra kampen i går startet jeg lørdagen med en liten frokost før jeg igjen la ut på tur. Dagens første etappe var ikke så innmari lang, og jeg hadde etter en liten time parkert utenfor den nydelige gressbanen hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Framsteg og andrelaget til Imås.
Jeg var ganske tidlig ute, så jeg rakk å se meg litt rundt, og hadde en mistanke (som jeg fikk bekreftet av lokalkjente) om at tidligere på året enn jeg hadde valgt å komme hit kunne her være kriminelle mengder insekter som ble klekt ut i tjernet like ved. Det var også kiosk her, og det viste seg at betjeningen her var dansktalende, og jeg fikk høre at grunnen til at de holdt kiosken åpen var at som dansker nektet de selvsagt å anerkjenne at man kunne gå på fotballkamp uten å spise pølser.
Da avspark ble tatt hadde klokka passert tolv med et par minutter, men jeg hadde alt innstilt meg på at jeg sannsynligvis mista starten av dagens andre kamp, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Ganske tidlig oppdaga jeg at det var tendenser til svært dårlig stemning mellom noen av spillerne, og jeg fryktet egentlig at dette kunne utarte litt om ikke dommeren snart oppdaget det og tok tak i det. Ellers vil jeg hevde at hjemmelaget var et lite knepp kvassere ute på gressmatta, men uten at det viste seg i form av scoringer.
For at det skulle stå 0-0 til pause måtte likevel Imås' keeper varte opp med en kremredning, men det gjorde han altså. Mens de to lags spillere samlet seg for en liten peptalk inntok jeg kiosken og skaffet meg en helt nystekt vaffel, som viste seg å være av svært høy klasse!
Etter en relativt kort pause (Jeg øynet nå håp om ikke miste riktig så mye av neste kamp som først fryktet) fortsatte så kampen, og gjestene fortsatte nå å kjempe mot overmakten. Foran det som nå var rundt 30 tilskuere lyktes vertskapet 8 minutter etter hvilen med å få ballen i nettet til 1-0, til stor jubel!
Resten av kampen skjedde det når sant skal sies ikke allverden. Det som er verdt å nevne var stort sett ikke knyttet til sportslig prestasjon, men eksempelvis at en av Imås' forsvarsspillere foretok en vanvittig teatralsk overspilling etter en duell der han gikk i bakken, og som en fisk på land sprellet han rundt i flere sekunder mens vi som sto rundt lo godt. En annen spesiell hendelse var at da en Framsteg-spiller ble byttet ut med et drøyt kvarter igjen av oppgjøret stormet han rett mot parkeringa, noe jeg fant ut at skyldtes at han skulle videre og spille håndballkamp!
Tross litt frustrasjon og en skadesituasjon i sluttminuttene endte kampen 1-0, og det var nå min tur å sette kursen mot bilen i høy hastighet. Høy hastighet ble det også på de sørlandske småveiene jeg nå inntok for å komme meg vestover til Flekkefjord for nok en kamp i dag.
Etter jobb fredag satte jeg kursen sørvestover for ei herlig groundhoppingshelg i sør og vest. Jeg hadde egentlig tenkt at første stopp skulle være i nærheten av Arendal, men etter at overnatting hadde blitt booket på klubbhuset til Otra IL fant jeg ut at jeg like gjerne kunne starte turneen med å se kamp der også. Som sagt så gjort, kjøreturen gikk smertefritt, og jeg kunne en knapp time før avspark sjekke inn på rommet, og så tusle over veien for å se sjettedivisjonsoppgjøret mellom Otra og Flekkerøy (Populært kalt Fløy) sitt andrelag.
Inn mot kampstart var jeg litt bekymret for lysforholdene, og bekymringen ble ikke noe særlig mindre da drøye ti minutter seks av de fjorten lyspunktene ble slått på, men heldigvis, før hilseseremonien var gjennomført var også de åtte siste pærene tent. Lyset som kom på hadde for øvrig et kraftig blåskjær, noe som kombinert med en minst like kraftig aftenrøde medført et ganske spektakulært fargespill mens dagslyset ble borte.
Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, men lenge uten at de klarte å skape noe særlig. Gjestene fra kysten hadde på sin side noen skumle kontringer innimellom, men heller ikke disse fikk noe sluttresultat som ble notert i dommerens bok. Tross de utfordrende lysforholdene kom jeg fram til at vi var rundt femti frammøtte som så kampen, og jeg tror nok langt de fleste holdt med vertskapet.
Underveis i min ferd rundt banen oppdaget jeg plutselig at min gamle klassekamerat fra barneskola Stig-Cato (Som jeg også møtte da jeg var på Flekkerøy på kamp) befant seg på sidelinja og myndig ropte ut kommandoer på høyst utvannet nordlandsdialekt til Fløy-spillerne. En hyggelig overraskelse, men etter å ha hilst lot jeg ham konsentrere seg om kampen uten at jeg skulle forstyrre ham.
Vi hadde spilt et par minutter etter at halvtimen var passert da et Otra-hjørnespark etter litt om og men endte i nettet bak øyværingenes målvakt. Jubelen ble dog kortvarig, da dagens dommer mente han som satte ballen i mål var offside, og det var dermed fortsatt offisielt målløst.
Utover i omgangen ble det mer og mer klaging på mannen med fløyta, men det var på ingen måte hans skyld at det fortsatt sto 0-0 da lagene fikk en pust i bakken. Selv fant jeg meg en benk å sitte på i de minuttene det ikke ble spilt ball, og hadde dermed fått litt nye krefter da kampen igjen ble satt i gang.
Hadde Otra vært det beste laget før pause, så var det tydelig at de tilreisende nå hadde bestemt seg for at det skulle det bli en slutt på! De første ti-femten minuttene av andre omgang fikk vi en voldsom dominans fra blåtrøyene, men typisk nok endte den gode perioden med at keeper hadde en veldig uheldig igangsetting som gjorde at ballen endte hos en gulkledd som fikk en relativt enkel jobb med å sette inn 1-0 i det 62. spilleminutt.
I det stoppeklokka mi passerte 68 spilte minutter kom også 2-0, denne gangen som resultat av en suser av et frispark, og jeg må innrømme at nå mistenkte jeg at kampen var avgjort.
Så feil kan man ta! Fløy 2 viste nå enorm mental styrke, og i løpet av 35 sekunder i det 71. og 72. minutt kom først reduseringen til 2-1 og deretter utligningen til 2-2. Otra var nå synlig rystet, og jeg mistenkte at nå kunne det fort komme flere mål til bortelaget.
I takt med at kreftene ebbet ut steg amperhetsnivået mens tempoet sank ute på banen, og dommeren måtte gang på gang i lomma for å finne fram det gule kortet. Det ble heldigvis aldri virkelig stygt, men jeg er ganske sikker på at en spiller som hadde gult fra før fikk en muntlig advarsel om at han var heldig som fikk en sjanse til nå.
Like heldig var ikke Fløy-spilleren som drøye fem minutter før ordinær tid var omme rev overende en motstander som stormet framover mot mål. Klar straffe, og 3-2 til Otra!
Fløy prøvde desperat å utligne, men tross at vertskapet på ingen måte kan beskyldes for å legge seg ultradefensivt etter å ha tatt en sen ledelse ville det seg ikke. Faktisk var det Otra som fikk ballen i mål en gang til, men dette ble avblåst av en eller annen grunn. Med det samme var det stor forvirring, men jeg tror årsaken var at han skulle blåse i gang spillet, og på neste forsøk fra samme sted ble det ikke scoring.
Da det ble blåst av etter vel fem minutters overtid sto det dermed fortsatt 3-2, og hjemmelaget kunne glade takke dommer og motstandere for kampen, mens kjøreturen nedover riksvei 9 nok ble litt lengre enn den behøvde for gjestene.
Jeg tok meg en snarvisitt på butikken, og inntok deretter for alvor nattens overnattingssted for å skrive denne bloggposten, og for å samle krefter til lørdagens kamper.
Da jeg ble gjort oppmerksom på at et svært lite brukt stadion skulle brukes en uke etter at jeg skulle kjøre opp til minibusslappen begynte jeg umiddelbart å mobilisere, og etter noen siste liten-forfall og noen siste liten-påmeldinger var vi til slutt 12 banehoppere fra fjern og nær som satte kursen forbi Tyrifjorden og oppover langs Krøderen. Etter hvert kunne vi svinge av hovedveien, og finne oss en parkeringsplass for minibussen jeg hadde leid like ved banen i Flå hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Stoppen 3 og Hallingdal 2.
Grunnen til at det var laget fra Lier som var hjemmelag var litt komplisert, men det handlet til sist om at sesongslutt nærmer seg, og alle hengekamper måtte være gjennomført før en viss dato, og dermed hadde det blitt slik denne gangen. Vi som samler på fotballbaner var selvsagt ikke misfornøyde med dette. og så oss glade rundt på anlegget som besto av en ganske standard kunstgressmatte med noen relativt fine løpebaner rundt. På den sida av banen hvor det ikke var noe særlig publikum var det et par små tribuner som stort sett ble brukt som innbytterbent, mens de fleste som hadde tenkt å se kampen tok plass ved gjerdet på motsatt side.
Det ble raskt etter avspark klart at det var det kortreiste bortelaget som så sterkest ut, men vi måtte faktisk vente en god stund før de fikk uttelling for overtaket. Faktisk sto det 26:40 på min stoppeklokke før stillinga ble 0-1, men da kom til gjengjeld 0-2 også ganske nøyaktig to minutter senere.
Stoppen-spillerne prøvde, men forskjellen i nivå var såpass stor at de burde prise seg lykkelige for at det fortsatt bare sto 0-2 da en omgang jeg hadde fått med meg rekordlite av ble blåst av. Grunnen til at jeg hadde fått konsentrert meg så lite om kampen var at lokalavisa ville ha en prat med Terje og meg. Meg fordi jeg hadde organisert turen, og Terje fordi han i kveld passerte 1000 baner i Futbology!
Etter pause fortsatte hallingdølene å kontrollere kampen, og syv og et halvt minutt etter hvilen økte de ledelsen til 0-3, før de drøye ti minutter senere også satte inn 0-4. Underveis i omgangen kom det også et frispark helt på grensa til sekstenmeteren, samt en felling i motsatt ende av banen som jeg er sikker på at dommeren ville gitt straffe på dersom han hadde dømt hendelsen like før til å være innafor.
Er det VAR-rommet som ringer?
Flere passasjerer var ute i et nødvendig ærend da dette bildet ble tatt
Flere scoringer ble det imidlertid ikke, kampen endte 0-4, og mens spillere og dommer satte kursen mot den lokale burgersjappa for et bedre måltid fikk jeg igjen folk inn i banehopperbussen og satte kursen tilbake samme vei vi hadde kommet, nå med et mål om å rekke første togavgang mot Skien så Mads skulle komme seg sørover igjen, noe som endte med å gå helt fint ettersom toget var litt forsinket!
Etter også å ha kvittet meg med de fleste andre passasjerene fikk Sören og jeg levert tilbake leiebilen, og i den vante groundhopping-Subaruen kunne vi ta fatt på siste etappe opp Groruddalen etter en særdeles vellykket tur!
Første uka etter høstferien hvor det hadde vært pause i breddefotballen i Oslo var det ventet en av årets største bredde-happenings i hovedstaden. I anledning dette hadde Sören innkalt til oppvarming på et serveringssted på Grønland, hvor vi var en hel del folk som samla oss før vi på forskjellig vis tok oss opp bakkene til Jordal for å se fjerdedivisjonskampen mellom Christiania og Heming.
Denne kampen handlet i manges øyne om mer enn bare opprykksstriden fra denne avdelinga på nivå 5. Slik Jørgen på fremragende vis hadde skildret det hos TV2 var dette øst mot vest, frivillighet mot økonomi og på mange måter et symbol på den delte fotballbyen Oslo. At gjestene fra foten av Holmenkollåsen bare ledet med ett poeng mot laget fra indre øst nå fire runder før sesongen er over var egentlig litt naturstridig. Dersom noen klarte å gå ut av denne kampen med en seier ville alt ligge til rette for at de skulle spille tredjedivisjon i 2026, og inn mot kampstart var det tydelig at dette var en kamp som hadde vakt stor interesse. Det strømmet til enorme mengder tilskuere, og da det nærmet seg avspark måtte det ha vært rundt 500 tilstede, og stadig kom det flere og tok plass på tribuna, hvor dagens speaker Kasper Wikestad med myndig røst befalte folk å holde seg så det ikke ble kaos nede ved banekanten.
Blant de hundrevis av fremmøtte var det selvsagt dusinvis av kjentfolk, totalt kom vi opp i rundt 60 innsjekk i Futbology, og jeg hilste også på Schau og Aune, Jørgen Isnes, Video-Steinar, samt haugevis av de vanlige breddepasientene, deriblant Terje som selvsagt spilte inn klipp til en TikTok-video fra hendelsen mens lagene marsjerte inn til enorm jubel fra hjemmesupporterne.
Da kampen ble blåst i gang stormet Heming umiddelbart i angrep, og alt etter halvanna minutt kom de til en god målsjanse. CBK red av den innledende stormen, og kampen gikk så over i en ganske sjansefattig stillingskrig-fase, men der det fortsatt var gjestene fra vestkanten som så sterkest ut. Det å ikke score lønner seg dog sjelden, og vi hadde akkurat passert halvspilt førsteomgang da vertskapet hamret et frispark i muren, før returen på lekkert vis ble satt i mål til 1-0!
Knappe tre minutter senere fikk de sortkledde et hjørnespark, og jammen ble ikke dette også plassert i nettet bak Heming-keeperen! 2-0, og nå var gode råd dyre for bortelaget.
Astrid Uhrenholdt Jacobsens klubb (Hun var så vidt jeg kunne se ikke på plass i kveld) tok en kjapp peptalk før spillet igjen ble satt i gang, og lyktes etter dette med å gjenvinne kontrollen over det de holdt på med. På kunstgressmatta hvor den ekte fotballen basert på oppmerkingen av banen helt opplagt var sport nummer to etter den nordamerikanske varianten som burde hett handegg i stedet for football kjempet de som besatte for å komme tilbake på tabelltoppen, og i det 34. spilleminutt lyktes de endelig da et hjørnespark endte i mål til 2-1.
Det siste som skjedde før lagene fikk pause var at en av hvittrøyene måtte støttes av banen med en skade, og da spillet ble gjenopptatt tok det svært kort tid før dommeren blåste av og sendte lagene i garderoben med 2-1 i målprotokollen. Jeg benyttet pausen til å ta en runde og hilse på fler kjente, og fant på veien noe som gjorde meg svært glad: En plakat med oppfordring til å vippse en frivillig inngangsbillett. Det eneste jeg har å kritisere CBK for rundt dette er at de ikke hadde flere av disse plakatene rundt omkring på tribuna!
Jeg var fortsatt litt svimeslått av hvor mange folk som hadde tatt turen hit da vi et par minutter etter at timen var spilt fikk se Heming utligne til 2-2 etter et fint angrep. Skulle Christianias sjanser til å rykke opp falle i fisk?
Etter at det hadde blitt balanse i regnskapet økte tenningsnivået både på banen og på trenerbenkene noe. CBK har fått et noe frynsete rykte for at trenerteamet «alltid» pådrar seg kort, men det var Hemings trener som ropte høyest og mest intenst da en kontring ikke ble stoppet da to spillere lå igjen med hodeskade etter en duell. Det ble verken scoring eller noen varige men, men jeg er ganske sikker på at da dommeren like etter stoppet spillet for en krampe skyldtes dette at han innså at han hadde bomma litt på den nevnte situasjonen der han ikke hadde blåst. Supporterne til CBK leverte også bra fra tribuna, og toppa det hele med en liten «mobiltifo» et kvarters tid før slutt.
Med uavgjort ville Heming fortsatt ha alt i egne hender inn mot de tre siste serierundene, og ikke overraskende foregikk det meste av spillet i sluttminuttene foran vestkantlagets mål. De mange tilskuerne (Vi er flere som mente det måtte ha vært rundt 700, selv om speaker Kasper fikk litt overtenning og meldte nær 1200 frammøtte!) fikk se CBK prøve og prøve, men de lyktes ikke med å få ballen i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-2. Det var naturlig nok de tilreisende som var mest fornøyd med dette, og vertskapet kan ikke annet enn å håpe at Heming snubler i en av de siste kampene mens de selv tar full pott dersom de skal kunne rykke opp i år.
Etter kampen tok jeg Sören med meg til busstoppet Vålerenga (Svært traumatisk for LSK-supporteren), og sammen kom vi oss først opp til Helsfyr, og deretter videre til Grorud stasjon hvorfra jeg tok siste etappe hjem med et elektrisk tohjuls fremkomstmiddel etter en helt magisk breddefotballkveld i hovedstaden.
Litt flere bilder fra kampen (Dessverre mye kornete og/eller mørkt, flomlysene på Jordal er ikke akkurat de beste i Nord-Europa) kan du se på Google photos.
Etter en begivenhetsløs kjøretur fra dagens andre kamp kom vi fram til det nye stadionområdet i Karlstad hvor nok en kamp på et stadion jeg hadde besøkt før ventet. Etter å ha parkert på feil side av stadion så vi at det fortsatt sto 0-0 da vi vel fem minutter etter avspark kom oss inn på tribuna til kampen på nivå tre mellom IF Karlstad Fotboll og IFK Haninge.
Grunnen til at jeg hadde planlagt en revisit her var at da turen ble satt sammen var det fortsatt et håp om at vertskapet skulle være med i opprykksstriden i Ettan norra. De to topplagene hadde dessverre rykket litt fra, så det var lite spenning knyttet til tabellsituasjonen nå. Vi hadde ikke rukket å finne oss en plass å sitte (noe som på en svært glissen tribune var ganske enkelt) før hjemmefansen brøt ut i jubel. Ca 10 min spilt, og 1-0! Etter dette ble det tydelig at i likhet med tabellen kom heller ikke kampen til å bli særlig spennende. Omtrent alt handlet om hjemmelaget, og rett før omgangen var halvspilt kom 2-0.
Tross at Karlstad dominerte såpass klart sto det ikke mer enn 2-0 da lagene gikk i garderoben, og mens duften av nystekte hamburgere rullet over oss på tribuna bestemte vi å droppe spising her og heller dra på mongolsk buffetrestaurant etter kampen.
Etter pause fortsatte vertskapet å ha full kontroll, noe som med ujevne mellomrom medførte scoringer. Vi fikk 3-0 etter 47 minutter, 4-0 etter 54, og 5-0 rett før det var spilt 74. Foran et publikum på knapt 400 (Hvorav en klack som nesten hadde flere trommer enn supportere) begynte de blåhvite fra hovedstaden etterhvert å se litt demotiverte ut, noe som ikke akkurat ble bedre da vi i det 85. minutt fikk 6-0, før også 7-0 kom etter dette frisparket to minutter senere.
Min tyskfødte passasjer hadde akkurat rukket å bemerke at om vi bare fikk ett mål til ville vi for de tre kampene i dag ha opparbeidet et målsnitt på 9 mål da en IFK Haninge-spiller fant ut at de ikke kunne dra målløse hjem igjen fra Värmland. Rett før klokka bikket 89 spilte minutter vartet han opp med et veritabelt kremmål, og vi gikk inn i overtiden med 7-1 på storskjermen.
Flere scoringer ble det ikke, og vi hadde altså opparbeidet oss en rekke med kamper som hadde endt 0-8, 10-1 og 7-1, tilsammen 27 mål gjennom en helt spinnvill søndag i og rundt Karlstad!
Som sagt gikk turen så videre til et deilig måltid, før vi returnerte mot Norge via et kjapt shopping-stopp ved grensa, mens vi på radioen fikk rapporter om nesten like ville fotballhendelser på Lerkendal som dem vi hadde bivånet her nede.
Etter en knapp halvtimes kjøretur fra dagens første kamp kunne vi etter blant annet å ha sett en flokk villsvin(!) krysse veien rett bak bilen (Jeg så dessverre ingen kraftig bygde franskmenn i blåstripete bukser jage etter dem) parkere utenfor en bane hvor jeg var så sent som i august i år. Like etter oss var også Terje på plass, og sammen trasket vi inn på ståtribunen (hvor det heldigvis var tak, for fortsatt regnet det godt) og tok plass for å se division 3-kampen mellom Forshaga og Götene.
Rett foran oss tok de (eller skal jeg si den) beryktede Forshaga Ultras plass, og etter at dommeren hadde bedt bortelagets støtteapparat ta av seg de svarte jakkene så de ikke gikk i ett med spillernes bortedrakter kom kampen i gang.
Götene hadde kanskje en syltynn sjanse til å berge plassen, mens hjemmelaget hadde en komfortabel plassering midt på plassen, men nivåforskjellen mellom lagene ble raskt synlig. Den syltynne sjansen så etter hvert ganske uoppnåelig ut, og etter en voldsom sjansesløsing fra de svarthvitstripete var det høyst fortjent da 1-0 kom i det 21. spilleminutt. 2-0 kom to minutter senere, og i det klokka passerte 25 minutter ble 3-0 satt i mål.
Etter en halvtime av kampen sto det 4-0, og mens vi rundt femti frammøtte kunne glede oss over at det endelig hadde slutta å regne, og sola faktisk titta fram innimellom ble 5-0 ekspedert i mål like før pause.
Da dommeren sendte lagene i garderoben gikk også jeg for å kle meg om litt. Regnjakken og klissvåte sko og strømper ble byttet ut med et litt lettere antrekk og tørt fottøy, og så var jeg klar for resten av kampen. Det at kampen hadde blitt flyttet fra Tallmovallen hvor den opprinnelig var satt opp gjorde at tida kom til å bli litt knapp etter kampen, så jeg hadde avtalt med mine to passasjerer at vi nok måtte snike oss avgårde herfra litt før kampen var over, men med det spenningsnivået som var ute på grassmatta her i Deje var det lite som tydet på at vi kom til å misse en spennende innspurt.
Vel fem minutter etter at spillet var kommet i gang igjen var det likevel laget fra Västergötland som fikk omgangens første mål. 5-1, og kanskje håp om et småsensasjonelt comeback? Det gikk nøyaktig 75 sekunder før ballen igjen lå i mål, og med 6-1 var nok alt håp om en snuoperasjon ute. Etter nye 105 sekunder sto det også 7-1, og nå var han med tromma veldig fornøyd!
Rett før det var spilt en time av kampen gikk så vertskapet opp i 8-1, før de under to minutter senere la på til 9-1. Noe av det siste vi fikk se før vi knapt ti minutter før kampslutt snek oss til bilen og satte kursen sørover var at gjestene faktisk produserte et stolpetreff, men vi hadde ingen tro på at vi kom til å gå glipp av noe særlig da vi dro videre.
Vi fikk senere melding om at kampen til slutt hadde endt 10-1, så ett mål fikk vi ikke sett, men etter å ha samlet opp to kamper med tilsammen 19 mål forventet vi at målsnittet nok ville dras kraftig ned når vi nå skulle på en kamp på nivå tre i den svenske fotballpyramiden.
