Da planen for LSKs oppkjøring til cupfinalen kom var det én kamp de fleste banehopperne i området bet seg merke i; Den første treningskampen etter at obosligaen var ferdigspilt skulle enten spilles på Åråsen eller på Vigernesjordet. Åråsen var det nok ikke så mange som ville dratt til, men da det endelig ble klart at kampen skulle spilles på treningsfeltet utenfor LSK-hallen var vi mange som la inn litt avspasering på slutten av dagen fredag, og det strømmet etterhvert til med folk som ville se treningskamp mellom Lillestrøm og HamKam.
Da kampen tok til var det hjemmelaget som først så friskest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de rett etter at min stoppeklokke hadde passert 11 spilte minutter gikk opp i 1-0. HamKam hadde likevel vært full ut med på notene, og bare tre og et halvt minutt etter forrige mål klinket Markus Johnsgård til på en volley og satte ballen i mål til 1-1.
Jeg konkluderte med at i et fantastisk høstvær var det tett oppunder 100 tilskuere på plass, og vi fikk se grønntrøyene fra Innlandet ta mer og mer over, før de i det 35. minutt satte inn 1-2. Det vi så var kanskje at selv om LSK har vært et veldig veldig bra lag på nivå 2 i år, så er det et lite hakk opp derfra til Eliteserien. Samtidig var det liten tvil om at vertskapet nok også ville slått fra seg på nivået over om de hadde spilt der og levert slik de hadde gjort i år.
1-2 sto seg til pause, og jeg tok en runde og hilste på noen av de mange kjente som var på plass, men snart var spillet i gang igjen. (Banen ligger såpass langt unna nærmeste garderobe at ingen av lagene orka å gå dit). På den strøkne gressmatta (Hvor skjermingene rundt var grundig dekorert med NFF-emblemer etter at landslaget har tilbragt de siste dagene der) tok nå de gulsvarte mer over igjen, og med unntak av enkelte løp fra Moses Mawa foregikk det meste foran bortelagets mål.
Etter knappe 65 minutter gjorde LSK et trippelbytte, og noe av det første som skjedde etter dette var at en corner aldri ble klarert, men derimot endte i nettet til 2-2 etter 67 spilte minutter.
Knapt fem minutter senere ble en av kanarifuglene felt foran motstanderens mål, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Straffen ble skutt inn til 3-2, og vi gikk noen spennende sluttminutter i møte selv om det ikke var noe annet enn «bragging rights» som sto på spill.
Jeg sto og tenkte med meg selv da vi nærmet oss full tid at 3-3 vel er et ganske typisk treningskampresultat, og før jeg visste ordet av det var det fullt kaos i feltet foran LSKs mål. En spiller jeg fra min ikke helt optimale posisjon var nesten sikker på var offside pirket ballen over målstreken, men det ble ikke dømt noen offside. Det sto 3-3, og vi hadde bare halvanna minutt igjen å spille.
Det ble riktig nok lagt til noen minutter etter vi passerte 90 minutter spilt, men flere mål ble det likevel ikke, og det endte dermed 3-3. Om det var frustrasjonen over å ha gitt fra seg ledelsen som ble for mye for et brusehode fra Romerike vet jeg ikke, men ved utgangen valgte han i stedet for å oppføre seg som folk å gå til angrep på en fyr som hadde VIF-lue på seg.
Jeg kom meg uansett helskinnet ut fra banen, bort til parkeringa, og gjennom en forferdelig rushtrafikk tilbake til hovedstaden, og kunne glad ferdigstille et matprosjekt jeg hadde gående.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar