Brandval - Grinder/Grue 2 (5-1)

Etter en fotballfri lørdag startet jeg søndagen med en bedre frokost før jeg satte kursen mot grensa. Etter litt enkel påfyllsshopping i Charlottenberg svingte jeg nordover på noen småveier, kryssa en grenseovergang jeg aldri hadde prøvd før, forserte en lang grusvei før jeg endelig kom fram til dagens destinasjon, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Brandval og samarbeidslaget Grinder/Grue 2.

Etter å ha slått av en liten prat med han i kiosken mens jeg kjøpte meg en sårt tiltrengt is oppdaget jeg plutselig at alt var klart til avspark, selv om det ennå var noen minutter til klokka var tre. Ganske nøyaktig klokka 1454 ble kampen blåst i gang, og jeg fikk nok en gang bekreftet min tese om at man alltid bør møte opp i god tid til breddekamper når man har mulighet til det.

Hjemmelaget tok kjapt tak i kampen, og det var ikke spilt mange minuttene før de fikk sin første store sjanse. Da ballen trillet over linja like til side for mål trodde jeg han som hadde vært alene med keeper skulle rive av seg håret. Sjansene fortsatte å komme, og det var smått utrolig at det ikke var kommet noen mål da dommeren kommanderte en kort drikkepause omtrent etter halvspilt omgang.

Om det var vannet som gjorde utslaget vet jeg ikke, men litt etter at min stoppeklokke hadde passert 27 spilte minutter gjorde gjestene et håpløst mislykket forsøk på å spille seg ut bakfra. En fyr jeg oppfattet at hadde noen tilknytning til bortelaget kommenterte at de kanskje hadde like drakter som Real Madrid, men der stoppet virkelig likheten. Som sagt var dette en totalkollaps, og dermed fikk de blåkledde en relativt enkel jobb med å overta ballen og endelig få ledermålet 1-0.

I den sterke sola fortsatte vertskapet å ha overtaket, helt til de tilreisende fra andre sida av Glomma klarte å få et hjørnespark etter 38 minutter av kampen. Ballen ble svingt inn, traff etterhvert stolpen og gikk i bakken, før dommeren plutselig blåste og markerte for mål. Ingen skjønte noe som helst, ballen hadde da ikke vært inne? Dommeren sto på sitt, og vi hadde fått en meget merkelig 1-1.

Brandval-spillerne lot seg heldigvis ikke hisse så veldig opp, for som jeg hørte en rope fra benken, det var ikke dommerens skyld at de ikke alt ledet 5-0. De fortsatte derfor å presse på, og klarte før det ble pause å sette inn 2-1 i det 43. minutt før også 3-1 kom litt på overtid.

Jeg trakk mot skyggen ved klubbhuset (Hvor jeg hadde latt meg fortelle at det fantes en god del pokaler fra den tida da Brandval var et av landets fremste håndballag, noe som var bakgrunnen for slagordet «Vi er fotballklubben Brandval, men vi var bedre i handball»), og da køen roet seg litt skaffet jeg meg en høyst ordinær vaffel. (Jeg ser ikke bort fra at den var relativt god da den var nystekt, men det var nok ei lita stund siden).

Jeg hadde et håp om å rekke en kveldskamp i Oslo også i dag, så det tidlige avsparket kombinert med at jeg nå så at pausen ikke ble mer enn 7-8 minutter gjorde at jeg skjønte at jeg kom til å rekke helt fint å spise middag hjemme før jeg dro ut igjen. Ute på den nydelige gressmatta fortsatte vertskapet å ha god kontroll selv om de kanskje hadde sluppet seg noe ned etter pause. Det var likevel høyst fortjent da de i det 57. minutt satte inn 4-1.

Grinder/Grue 2 fortsatte å prøve å redusere igjen, men brandvalsokningene var rett og slett et knepp for gode for de hvitkledte, og uten dommerhjelp ville det seg ikke for dem. I det 67. minutt fikk så Brandval vist hvordan man skal score på corner, og dermed sto det plutselig 5-1 før man tok en ny drikkepause.

Resten av kampen fikk veldig transportetappe-følelse, så da dommeren etter noen minutters overtid endelig blåste av sto det fortsatt 5-1, i en kamp hvor hjemmelaget med noe mer presisjon og effektivitet godt kunne vunnet mye mer.

Etter å ha forlatt banen fikk dommeren se videoen min av corneren han hadde godkjent som mål, og etter først å ha vært bombesikker på at han hadde dømt riktig kunne han nå ikke gjøre enn å legge seg skinnflat og innrømme at dette hadde vært så feil som man kunne få det. Hjemmelagets spillere flirte godt av ham, og ingen hadde noen «hard feelings», ettersom det uansett ikke fikk noen avgjørende betydning.

Jeg hastet så til parkeringa, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor det ble tid til en kjapp pastamiddag før jeg dro ut på en liten kamptur i nabolaget.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.