Tromsø - Aalesund 2-2

Oppildnet av suksessen etter forrige besøk i Tromsø booket jeg meg en ny tur til siste serierunde, selv om det ikke var allverden å spille for. Fikk lurt med meg Marita nordover og grytidlig søndag morgen satte vi kursen ut mot Gardermoen. Etter litt usikkerhet rundt avgangstiden kom vi oss endelig avgårde, og slo etter ankomst ihjel noen timer i Nordens Paris før vi trasket opp til Alfheim hvor det var klart for årets siste eliteseriekamp, mellom TIL og Aalesund.

Vi kom fram i veldig god tid før avspark, og tok plass på et foreløpig tomt L-felt. Det første vi noterte oss var at TIL-flagget som var spent opp ved siden av capo-tårnet var montert speilvent, før det like etterpå dukket opp en vakt som gikk og klemte på alt av flagg og bannere som var lagt ut. Også i inngangen hadde det vært litt strammere sjekk enn vanlig, så det var tydelig at vaktene forventet at ting skulle skje i dag.

Etterhvert ble feltet fylt opp, og det ble også klart at noe pyro hadde sluppet forbi inngangsvaktenes skarpe øyer. Noe av dette ble beslaglagt før kampstart, men da dommeren blåste i gang kampen hadde en gjeng stilt seg på et avsperret område foran capo-tårnet og futtet av en rekke bluss og røyk-dingser. Vaktene må ha syntes dette var veldig imponerende, for de var veldig opptatte av å dokumentere det som skjedde med mobiltelefonene sine…

Med god ledelse i front tok vi i Forza uansett kjapt tak i kampen, men innledningsvis uten å få den helt store responsen ute på kunstgresset. Sang gjorde vi uansett, og etter 12 minutter løsnet det endelig! Lasse Nilsen kriget seg oppover høyrekanten, la inn, og mens AaFK-forsvaret sto og så på sendte Warren Kamanzi ballen i mål! Ny runde med blussing, og stor jubel!

Dessverre klarte ikke «Gutan» å utnytte ledelsen og støtten fra tribuna til å ta over kampen. Flere av spillerne lot tidvis til å allerede ha startet juleferien, og før det var gått ti nye minutter av kampen sto det 1-1.

Som om ikke ting var ille nok fra før, så kom etter 35 minutter av kampen det alle visste kom til å skje. Moses scoret. 1-2, og den ene (mulig det var fler, men fra min plass så man bare en) bortesupporteren kunne juble for at sunnmøringene hadde snudd kampen. Vi jobbet likevel videre på feltet, og også nye generasjoner av supportere fikk lede an innimellom.

I andre omgang var det heldigvis litt bedring å spore ute på banen, men fortsatt ble ikke Grytebust i Aalesund-målet satt på de helt store prøvene. Med Niklas Vesterlund på plass på feltet sang vi likevel av full hals for å støtte laget, og om ikke dansken var rød og hvit nok fra før ble han det iallfall da «Vi vil se Niklas i baris» begynte å runge over feltet. Dansken sto imot presset, og de syngende skiftet etterhvert fokus til andre aktører.

Med vel ti minutter igjen begynte plutselig noen å synge «Vi vil se Helgå i baris», og i motsetning til han som sto noen rader bak meg var jeg ikke så tung å be. Til stor jubel fra de syngende røk bekledningen på overkroppen av, og resten av kampen bli bivånet delvis avkledd.

Om det var dette som var inspirasjonen som trengtes vet jeg ikke, men bare noen minutter senere viste iallfall Warren Kamanzi hvorfor vi synger at han er «beste trønder'n i hele Norge» og leverte et helt episk innlegg som ble ekspedert i mål av August Mikkelsen. 2-2, og plutselig var det faktisk mulig å kunne klatre litt på tabellen før årets sesong ble avsluttet.

Det ble dessverre ikke flere scoringer, så som i Ålesund i vår endte kampen uavgjort. Fra supporterplass fikk vi takket spillerne for å ha levert TILs beste sesong i eliteserien på årevis, og jeg klarte på toppen av det hele å endelig få tigget til meg en keepertrøye! Stor takk til Jakob Haugaard for det!

Etter å ha ryddet sammen på feltet stilte Ronny opp som privatsjåfør og fikk avlevert meg og Marita på flyplassen igjen, og etter litt innledende bekymring for om flyet var forsinket ble kursen igjen satt sørover etter en finfin dag i Tromsø. Takk for i år, alle TIL-hengere!