Ham-Kam - Tromsø 1-2

Jobben min er stort sett ganske fleksibel, men hvert fjerde år har jeg én søndag jeg må jobbe. Siden jeg flyttet sørover i 2014 har dette skjedd tre ganger, og i år kræsjet denne søndagen for andre gang med eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø! Da forpliktelsene var over ca kvart over fire hoppet jeg likevel i bilen, og etter halvannen time E6 ankom jeg Briskeby, akkurat i tide til pausen i dette oppgjøret som handlet om lite annet enn heder og ære.

Etter å ha blitt unormalt grundig visitert tok jeg plass på tribunen, og fikk se hjemmelaget sette ballen i mål etter et hjørnespark, men før jubelen tok av blåste dagens dommer frispark for angrep på keeper, og det sto dermed fortsatt 0-0 etter det som ble sagt å ha vært en svært begivenhetsløs førsteomgang.

Jeg brukte pausen på å hilse på en rekke gamle kjente fra Isberget som hadde tatt turen sørover, før jeg tok plass sammen med mine Forza Tromsø-medsammensvorne for å synge «Gutan» framover til seier gjennom andre omgang. Planen om å heie laget til seier så ut til å få seg et lite skudd for baugen da TIL etter en bra start på omgangen slapp hedmarkingene til foran mål, og det etter 8 minutter av andre omgang plutselig sto 1-0.

Vi ga likevel ikke opp, og like før timen var spilt skjedde det noe foran målet i andre enden av banen. Eric Kitolano hoppet opp og nikket til ballen, men uten at vi så nøyaktig hva som skjedde, og det så heller ikke ut til at spillerne lot seg engasjere noe særlig. Plutselig så vi at dommeren pekte mot midtsirkelen, og at 0-en på storskjermen ble til et ettall! Det hadde faktisk blitt mål! Noe forsinket hev vi flaggene til værs og feiret som gale.

Noe av grunnen til at jeg hadde tatt turen nordover denne søndagskvelden var at dette ikke bare var Tromsøs siste kamp for året sørpå, det var også den siste kampen noensinne hvor den gamle sittetribuna på Briskeby skulle brukes. I forbindelse med bygging av nytt politihus rett bak stadion skal tribuna rives og noe nytt skal komme i dens sted. Det var derfor et visst historisk sus over å være tilstede på «gamle sittan» i kveld. Vi lot oss dog ikke bergta mer av ærefrykt enn at både «Vi skal rive sittan» (mel. We're not gonna take it) og «Sittan er vår» (mel. Seiern er vår) ble sunget fra bortetribunen i løpet av noen hektiske minutter.

TIL hadde etter den tunge starten på omgangen kjempet seg tilbake, og med knapt ti minutter igjen av kampen kunne vi igjen juble fra bortefeltet. Nok en scoring, og det sto nå 1-2! Skulle vi igjen få oppleve borteseier i 2022?

I motsetning til en del andre kamper denne sesongen ble det aldri veldig spennende i sluttminuttene. TIL kontrollerte det hele inn, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng da dommeren blåste av kampen.

I glede over resultatet hadde jeg pådratt meg en bar overkropp, noe som gjorde at etter jubelen var over klarte jeg å tigge til meg Lasse Nilsens bortetrøye, som han jo ikke ville ha mer bruk for i år. Godt utbytte!

Hei @MariusHelgaa , @arvfug er bekymret for helsa di. Kle på deg!@ForzaTromso @TromsoIL pic.twitter.com/QJkvDz86IC

— Ulf-Johnny Jenssen (@ulfjj75) November 6, 2022

Etter å ha ryddet med oss greiene våre fra feltet fylte jeg bilen, dumpet Jørgen på togstasjonen, og satte kursen sørover igjen sammen med Arne, Marita og Isak. Vi stoppet for en hamburger på veien, men ellers skjedde det lite nevneverdig, og praten gikk ikke så veldig løst, da det nok var flere av oss som trengte å hvile stemmebåndene litt etter ymse utrop fra tribuneplass. Fornøyde var vi uansett!