Satte meg på en av Oslos lengste «røde» bussruter, fra Grorud til Snarøya, med Hundsund kunstgress som mål. Her skulle det være kamp i sjettedivisjon avdeling 2, mellom Snarøya og Greis andrelag. Jeg hadde på forhånd stussa på hvorfor kampen gikk på den ultrasmale Hundsund kunstgress 2, når det i følge Google Maps lå en full-bredde-bane like ved, men ved ankomst slutta jeg å undre. Hundsund kunstgress 1 var rett og slett gravd opp for å få nytt dekke, så da var det bare å forberede seg på 45 meters bredde.
Kampen startet et lite minutt før planlagt tid, og det tok bare fire minutter før vi fikk ikke bare kampens første mål, men også det suverent vakreste. Ballen gikk litt fram og tilbake i feltet før den ble halvklarert ut til omlag 25 meter fra hjemmelagets mål. Her fikk gjestenes kaptein tid til både å lade kanonen og stille inn siktet, og ballen føk med supersonisk fart i mål!
Det gikk dog ikke mer enn 3-4 minutter til før hjemmelaget kvitterte. Etter en takling i feltet ropte Grei-spillerne etter straffe. Det ville ikke dommeren gi dem, og mens gjestene fra Rødtvedt sto og var sure kontret like godt de grønnkledde inn 1-1. I mellomtiden var også twitrer «Styrmann» dukket opp, så jeg hadde hyggelig selskap resten av kampen.
Like etter omgangen var halvspilt ble det igjen scoring, og igjen var det gjestene som tok ledelsen. Denne gangen ble vi omlag ti som var tilstede vitne til en svært stygg kollaps i hjemmelagets offsidefelle, hvor en mann sto minst fem meter bak de andre. Da hjalp det lite at småguttene som sto og så på kampen iført Snarøya-trøyer stadig ropte «du er skikkelig god keeper» i målmannens retning. 1-2.
Fem minutter før pause fikk vi på ny scoring, og nok en gang kvitterte hjemmelaget. Denne gangen var det et hjørnespark som ble utført på en fiffig måte og endte i mål uten at ballen noen gang var mer enn 5 cm fra kunstgresset. 2-2 sto seg dermed til pause.
Etter en kort pause ble det en diskusjon mellom Snarøyas spanske trener og dommeren, som jeg tror dreide seg om at førstnevnte ville ha lengre pause. Dette er for øvrig første gang jeg har sett taktikktavle med magneter på brukt i sjettedivisjon! Kampen kom uansett i gang under ti minutter etter det ble blåst for pause, og vi fikk en omgang hvor det var hjemmelaget som kom til flest og best sjanser.
At de grønne fikk de beste sjansene betyr ikke at alle sjansene var store. Det kom riktignok et par ganske bra innlegg, men de traff altfor sjelden rett mann, så flere scoringer ble det ikke. Det vi derimot fikk massevis av var dueller av ulik kvalitett, og halvveis ut i omgangen kom kampens styggeste episode, da en av hjemmelagets menn ble (riktignok helt klart ved et uhell) tråkka på kneet mens han lå nede.
Kampen ebbet som sagt ut uten flere mål, og jeg kunne hive meg på bussen tilbake til rette sida av byen.
Tirsdag kveld er som vanlig fjerdedivisjonskveld i Oslo, og denne gangen var det en bane på historisk grunn jeg skulle innta. Etter litt t-bane og buss tuslet jeg forbi Portveien 2, og kom til gode gamle Voldsløkka, hvor det dessverre ikke lenger er et finfint fotballstadion. Det jeg derimot fant der var et landhockeyanlegg, flere slitne fotballbaner, tennisbaner (Hvor det sto noen og konverserte på fransk utenfor, hallo fordommer), et svært sandvolleyballanlegg, og en kunstgressbane. På kunstgressbanen, Bjølsen kunstgress, skulle Sagene IF spille mot Majorstuen, som tidligere har hatt nettopp denne banen som hjemmebane.
Ved ankomst sjekket jeg inn på groundhopper-appen, og oppdaget til min store glede at det var flere kjente fjes tilstede, så mens G16-laget til Sagene spilte seg ferdig mot Holmen 2 ble det en liten groundhopper-selfie!
Umiddelbart etter at G16-kampen var ferdig ble seniorkampen blåst i gang, og det var gjestene som etter min mening kom best i gang, uten at det kom noen mål. Etter hvert tok hjemmelaget mer og mer over, men de gangene ballen endte i mål hadde assistentdommer hevet flagget for offside. Gjestenes keeper vartet også opp med noen gode redninger.
Rett før pause kom omgangens mest dramatiske situasjon, da en av de for anledningen burgunderkledde Majorstu-spillerne fikk en smell i kneet og ble liggende og vri seg. Etter litt isspray ble han hjulpet av banen, og ble sittende og se kampen fra benken resten av tiden. Håper det går bra med ham.
Andre omgang følte jeg at hjemmelaget i stor grad styrte spillet, men de virkelig store sjansene lot fortsatt vente på seg. Tross den spillemessige dominansen var det heller ikke snakk om noen enveiskjøring, gjestene hadde stadig kontringer og dødballer som ga halvfarligheter, men heller ikke her ble det noen mål.
Etter en voldsom sluttspurt hvor det haglet med sjanser i begge retninger endte kampen 0-0, noe jeg tror hjemmelagets menn var klart mest misfornøyde med. Selv satte jeg meg på buss og bane hjemover igjen.
Etter at mine opprinnelige planer for dagen hadde brutt totalt sammen ga jeg like godt opp og tok nok en tur i nabolaget, hvor det skulle være toppoppgjør i andredivisjon. Før helgas runde var situasjonen slik at med borteseier ville Kjelsås rykke litt fra i toppen, mens med hjemmeseier ville Grorud være a poeng med Kjelsås.
I et tiltagende regnvær inntok jeg stadion, og hilste på Kjelsås-keeperen, den gamle Stålkam-spilleren Erik Sivertsen, da han gikk fra oppvarming til garderoben som for tiden ligger i en brakkerigg et stykke unna.
Da klokka bikket seks kom lagene og dommertrioen tilbake på banen, og kampen kunne starte. Det var hjemmelaget som startet friskest, og også i resten av første omgang var det de som kom til de største sjansene. Mål klarte de derimot ikke å skape. Gjestene fra Grefsen, på sin side, framsto for meg litt nølende når de vant ballen høyt i banen, og heller ikke de ordnet noen mål. Lagene gikk derfor til pause med 0-0.
I pausen hadde Groruds fotballfitness-gruppe satt sammen en spilleliste med «Livet» som tema. «Jag vill tacka livet», «Levva livet», «J'aime la vie» og «Aldri i livet» kom som perler på snor før lagene kom tilbake, og speaker leverte en feedback-bonanza som ville gitt lydteknikere over hele verden mareritt.
Kjelsås gikk ut i hundre etter pause, og da gikk det selvsagt bare litt over tre minutter før Grorud scoret. 1-0, og stor jubel blant deler av publikum (Jeg fikk faktisk inntrykk av at det var flere borte- enn hjemmesupportere til stede).
Kjelsås fortsatte å trykke på, mens Grorud nok gikk litt over i et modus hvor de mest av alt ville forsvare ledelsen de hadde tatt. Kjelsås fikk like etter at timen var spilt frispark fra en kjempeskummel posisjon, ca 17 meter fra mål. Dette gikk i muren, og endte hos egen keeper.
Ikke lenge etter dette ble det skikkelig ampert, etter en takling på midtbanen som ikke var helt i henhold til spillereglene. Etter litt knuffing og et par mann som måtte holdes tilbake gikk det heldigvis over uten at det virkelig utartet.
Med litt over et kvarter igjen av kampen kom det endelig nok en scoring, og denne gangen var det de som hadde reist lengst for å se kamp som kunne juble. Grorud klarte aldri å få klarert en ball skikkelig, og til slutt ble den kriget inn i mål. 1-1, og like langt.
Resten av kampen var det nok Grorud som var det førende laget, men dette tror jeg i stor grad skyldtes at gjestene var fornøyde med ett poeng. Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen var det iallfall for meg tydelig at de gulblå var klart minst fornøyde med resultatet.
Fredag etter jobb satte jeg kursen østover, og stoppa først like etter fylkesgrensa mot Hedmark for å spise middag, før jeg fortsatte til Ullern (i Sør-Odal, altså, ikke på Oslo vest) for å se sjettedivisjonskamp. Hjemmelaget Fjelltun hadde jeg for så vidt sett i kamp før, da som et samarbeidslag med Sander 2, mens gjestene fra Hof var et nytt bekjentskap for meg.
Et nydelig lite anlegg tok i mot meg, og da jeg hadde sittet i bilen og ventet en stund begynte det å dukke opp både publikummere og spillere som varmet opp og gjorde seg klare (Bortsett fra hjemme-keeperen da, han erklærte at han var varm fra før da en tilskuer spurte om han hadde varmet opp). Jeg inntok en av benkene som sto ved langsida, og ble etter å ha rigget klart fotoutstyret spurt av dommeren om det var VG eller Dagbla' som var her i dag.
Etter hvert blåste den superrutinerte dommeren kampen i gang, og begge lag virka veldig tente. Det var likevel gjestene som virket kvassest, og da de etter drøyt ti minutter satte et frispark i mål var det langtfra ufortjent.
Baklengsmålet var tydeligvis det som trengtes for at hjemmelaget skulle våkne, og det tok bare ett minutt før utligningen kom. 1-1 og like langt.
Videre utover i omgangen fortsatte lagene å føle hverandre på tennene uten å risikere så alt for mye, så det sto fortsatt 1-1 da lagene tok pause. Dommeren og jeg gikk om kapp til kiosken, han for å få seg en brus, jeg for å teste de lokale vaflene (Som smaksmessig var helt i verdensklasse, men hadde litt å gå på på tekstur).
Etter en kort pause fortsatte kampen, og jeg noterte meg at spillerne nok burde hatt noe annet under skoene sine enn de hadde, da det var voldsomt mange «glipptak» på gresset. Kanskje de kunne smurt med klister?
Like etter halvspilt andreomgang kom så kampens neste mål, da ballen etter litt kluss endte i en av Hofs forsvarsspillere og spratt i mål. 2-1.
Etter dette gjorde Fjelltun en fremragende jobb med å drepe kampen. Det ble brukt maksimalt med tid på alt som skulle skje, og tross en intens sluttspurt de siste minuttene fra bortelaget endte kampen 2-1, og hjemmepublikummet kunne juble for årets tre første poeng.
Fridag midt i uka, og muligheter for en fin groundhoppingtur. Da jeg kikka på kampoppsettet for denne torsdagen så jeg at tross at det var fridag var alle kampene i 7. divisjon Østfold satt opp 2015 som på en ordinær torsdag. Dette syntes jeg var bortkasta, så jeg sendte epost til kontaktperson for samtlige lag som skulle spille på baner jeg ikke alt hadde besøkt og ba dem koordinere litt og spre kampene utover dagen så man kunne få sett flere.
Dette fikk begrensa suksess, men Driv og Vansjø/Svinndal flytta sin kamp til 1800, så jeg så at om jeg dro dit kunne jeg rekke videre til 2015-oppgjøret Rygge 2 - Kambo etterpå. Hoppa i bilen og satte kursen mot Kirkebygda i Våler, bare for å oppdage ca da jeg passerte Ytre Enebakk at kampen var utsatt pga mannefall hos hjemmelaget! Siden jeg hadde så mye tid å slå ihjel nå tenkte jeg meg litt om, og satte så kursen til den eneste kommunen på fastlandet i Østfold jeg aldri før hadde vært i: Aremark, hvor Idds andrelag skulle komme på besøk.
Etter en fin kjøretur gjennom ødemarken mellom Rakkestad og Aremark fant jeg fram til banen hvor kampen skulle spilles, og satte meg og hørte gamle Pyro og Pivo-episoder til jeg fikk varsel om at jeg snart var tom for mobildata for måneden! Da klokka passerte åtte gjorde jeg meg klar til å tusle bort til banen, og i det jeg forserte bommen hørte jeg dommeren blåse i gang kampen. De gidda med andre ord ikke vente til 2015, men jeg var iallfall på plass ved sidelinja etter ca 90 sekunders spill.
Det ble snart klart for meg at det var gjestene fra Haldens sørside som var det beste laget på banen, og etter et drøyt kvarter kom det første målet etter at et flott innlegg fra lagets høyreside ble stanget inn via en forsvarsspiller. Bare noen minutter senere fikk vi nesten en reprise av dette målet, men denne gangen ble det reddet på strek.
De blåkledde fortsatte å dominere spillet, men det var ikke før etter nesten 35 minutter neste scoring kom. Her var nok sviktende kommunikasjon mellom keeper og forsvar en medvirkende årsak til at det ble 0-2.
Få minutter senere fikk Idd-reservene et straffespark som ga 0-3, noe alle andre enn han som styrte scoringstavla fikk med seg. Den viste fortsatt 0-2.
Kampens vakreste scoring kom tre minutter før pause, da 0-4 (0-3 iflg scoringstavla) ble hamret inn fra litt distanse, og det var dette som sto på dommerens blokk da lagene tok pause, og jeg og flere andre av de omlag 40 frammøtte kunne gå for å teste de lokale vaflene (Som for øvrig var meget bra!)
I løpet av pausen hadde scoringstavla kommet ajour med virkeligheten igjen, og det gikk bare to minutter før han som styrte den nesten fikk noe å gjøre igjen. Til de rødkleddes store glede ble de denne gangen reddet av en offside ingen protesterte mot.
Likevel fortsatte gjestene sitt stormløp, og da kampuret viste 48:30 kom 0-5-scoringen. Samtidig hadde regnet og vinden som hadde terrorisert oss som så kampen gitt seg, og blitt erstattet av et nært øredøvende fuglekvitter.
Etter å ha gått opp i 0-5 mistenker jeg Idd-spillerne for å ha slappet av litt, for plutselig kom Aremark mer og mer inn i spillet, og også generere noen sjanser som ga Idds keeper litt å gjøre, uten at han ble satt på de helt store utfordringene.
Vi måtte vente helt til det 81. minutt før vi igjen fikk en scoring, og igjen var det et straffespark til Idd som måtte til. (Her var jeg litt lite observant, så videoen ble ikke akkurat noen stor suksess)
Så, etter åttitre og et halvt minutt kunne endelig hjemmepublikummet juble! Etter at Idd hadde blitt i overkant offensive, og nærmest sto i en slags 3-3-4-formasjon treneren deres ikke virka spesielt fornøyd med at hadde oppstått klarte endelig en av rødtrøyene å overliste det blå forsvarsverket. 1-6!
Rett før kampen endte med 1-6 pådro en Idd-spiller seg tidenes teiteste gule kort for bortsparking av ballen, og jeg begynte å lure på om det var snakk om et såkalt «tarjeta forzada» hvor man pådrar seg kort med vilje for å sone karantene i en bestemt kamp. Spilleren det gjaldt hevdet hardnakket etter kampen at det var det ikke, han var bare irritert på det han mente var en dårlig avgjørelse fra dommer. Enten det ene eller det andre var grunnen flirte iallfall kompisene hans godt av ham etter kampen fordi han nå måtte bidra solid i bøtekassa.
Hjemturen gikk som en drøm med enda flere gamle Pyro og Pivo-episoder på bilstereoen.
I forkant av kristi himmelfartsdag hadde jeg satt kursen vestover på E18, noe som ikke var spesielt smart, da det virka som om halve Oslo skulle ha langhelg i den retninga. Kom likevel fram i tide til avspark på Solbakken stadion, hvor Svelvik IF tok imot Hallingdal FK til fjerdedivisjonskamp.
Etter å ha snakket litt med Svelvik-gutt og Godset-supporter Christer Nilsen inntok jeg tribuna, der jeg møtte banehopper og LSK-supporter Raymond Pedersen med (Vålerenga-fan-)frue, så her var det bred representasjon. Selv om jeg var ringside da avsparket gikk, hadde jeg ikke kommet meg ordentlig på plass på tribuna ennå da hjemmelaget gikk opp i 1-0. Tribuna må for øvrig få en «special mention». Det var en svær betongtribune som lå lavt i det bratte terrenget, og da den var ny hadde den nok sett mektig imponerende ut. Da var det bare synd at den ikke lenger var ny. Under en del av tribuna hadde fundamentet sunket ned i grunnen, med et rimelig kraftig søkk oppe på selve tribuna som resultat.
Gjestene fikk noen halvsjanser utover i omgangen, men i det store og det hele var det hjemmelaget som styrte det som foregikk på banen, og da de etter 26 minutter gikk opp i 2-0 var det langtfra ufortjent.
Knapt ti minutter før pause våknet så hallingdølene og etter ca 37 minutter kom 2-1-reduseringen. Bare noen få minutter senere kom også 2-2, på et frispark som ble nikket videre i mål.
Bakken fra banen ned til kiosken var så bratt at jeg sto over denne gangen, og jeg kikka heller mer på den nedsegne tribuna, fram til spillerne var tilbake igjen.
Etter pause fortsatte gjestenes offensiv, og bare etter noen få minutter var kampen snudd og det sto 2-3. Kunne de stripete komme tilbake?
Etter omlag halvspilt andreomgang endte et hjørnespark for hjemmelaget med at dommeren blåste og pekte på straffemerket etter en hands.
Straffesparket satte klubblegende Martin Dammen i mål, og hjemmelaget var igjen på offensiven.
Knapt tre minutter senere ble det også 4-3, og nå overtok Svelvik mer og mer igjen. Flere gode muligheter kom, og seks minutter før full tid ble innsatsen endelig kronet med en 5-3-scoring, da et frispark ble kriget inn i mål.
Da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-3, og jeg stormet mot bilen for å rekke Norges korteste fergetur på veien hjemover. (Da jeg kom over oppdaget jeg til min store ergrelse at den beryktete Oslofjordtunnelen var stengt pga bilberging, så jeg soset rundt på Hurum i en times tid før den åpnet, og jeg var ikke hjemme før nærmere midnatt).
Tirsdagskveld betyr fjerdedivisjon i Oslo fotballkrets, og denne tirsdagskvelden satte jeg kursen ut av Oslo kommune, og over grensa sørover til Ski. Her skulle Langhus, som ryktene kan fortelle er i personellkrise på a-laget møte Lyns andrelag.
På plass møtte jeg «Sende inn spørsmål til fotballpodkast»-legenden Norlink86, og vi slo oss ned på tribuna for litt groundhoppingprat mens vi så slutten av oppvarminga. Da lagene entret banen ikledd kamptrøyer ble vi litt bekymret for hjemmelaget, da de bare var 9 utespillere, men heldigvis dukket tiendemann opp litt etter de andre. Krisen var altså ikke så prekær at man iikke hadde nok folk til å stille fullt lag.
Gjestene tok styringen på kampen fra avspark, og da de etter 7 minutters spill tok ledelsen 0-1 skjønte jeg raskt at vi sto foran et målrikt oppgjør. På dette tidspunktet dukket nok en twitrer opp, Magnus Gulliksen, for anledningen fra Østlandets Blad. Vi snakket om mye og mangt, og fikk samtidig se gjestene gå opp i 0-2 etter knapt 11 minutter, og senere få straffe som ble til 0-3 etter vel 18 minutter.
Mens det første sifferet på stadionuret var 2 kom både 0-4, 0-5 og 0-6, og da 0-7 kom etter 37 minutter var det tydelig at vestkantguttene tok dette som en treningsøkt, og ikke lenger orket å feire målene sine. Rett før pause fikk vi så et nydelig langskudd som ga 0-8, en stilling lagene tok med seg inn i garderoben.
Da lagene var tilbake på banen tok det ikke ett minutt en gang før ledelsen var økt til 0-9, og jeg begynte å lure på om rekorden min på 16-1 fra i fjor kunne ryke.
Drøyt elleve minutter etter hvilen fikk endelig en Langhus-spiller pirket ballen i mål. Dessverre var det i eget mål, men keeper tok det hele med herlig selvironi. «Jaja, det er vår første scoring!»
Halvveis ut i omgangen hadde hjemmelaget sin beste sjanse i hele kampen, da en kontring endte med at en av spillerne kom alene med keeper. Avslutningen ble reddet, og jeg fikk etter kampen høre at det var nærmest obligatorisk med en sånn sjanse for denne spilleren, og at de aldri endte med mål.
0-11 kom etter 68 minutter, og noen få minutter senere kom også en enorm sjansebonanza som nesten ga et selvmål, men etter en retur, et stolpetreff og en ny retur endte ballen i mål. 0-12, og ennå over et kvarter igjen av kampen.
Man kan vel trygt si at spenningen i kampen var forsvunnet, og da 0-13 kom ti minutter før slutt ble det ikke akkurat mer spennende. Noen minutter senere hadde Lyn igjen ballen i hjemmelagets mål, men denne gangen ble de reddet av assistentdommerens flagg. Kampresultatet ble likevel 0-14 etter et stjernetreff etter 86 minutter.
For virkelig å gjøre vondt verre for de burgunderfargete fikk lagkapteinen sitt andre gule like før kampen var slutt, og han måtte dermed tusle av banen før de andre. Da klokka passerte 90 minutter så ikke dommeren noen grunn til å legge til noe, og fornøyde Lyn-rekrutter kunne takke motstanderne for en fin treningsøkt.
Jeg må si jeg håper Langhus klarer å få tak i noen fler spillere så de klarer å gjennomføre sesongen uten å måtte trekke laget. Lite er kjipere enn når et lag forsvinner fra serien midt i så resultatene strykes. Når det gjelder Lyn 2 var det noen svært gode spillere her, og om jeg skal si noe som skuffet meg, så var det kanskje dødballferdighetene. Her har man litt å gå på fortsatt.
