lørdag 7. juni 2025

SK Petřín Plzeň - FC Viktoria Plzeň B 2-2

Etter å ha blogget ferdig om gårdagens kamp var jeg trøtt som en strømpe, og sovnet raskt. Lørdag morgen våknet jeg så og la ut på jakt etter en enkel frokost, samtidig som jeg hadde en liten lyd- og bildetest med NRK i forbindelse med at jeg var tenkt som et innslag på Helgemorgen. Mens jeg tuslet videre fikk jeg så melding at på grunn av den alvorlige brannen i Lærdal måtte innslaget med meg utgå, noe jeg hadde full forståelse for. Da jeg nærmet meg stadion fant jeg et svært loppemarked jeg måtte innom, men så kunne jeg innta arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå tre mellom Petrin Plzen (Jeg tar den forenklete utgaven av navnet her, uten alle de diakritiske tegnene) og B-laget til Viktoria Plzen.


Stadionet var helt nydelig, med et kombinert servicebygg og tribune med tak over foran en flott gressbane. Det som var overraskende her var at rundt banen slynget det seg en støpt velodrom, og det var solid dosering ikke bare i svingene, men også mellom innbytterbenkene og banekanten.


Jeg hadde da lagene entret banen til en skog av mobilkameraer (Antar det var foreldrene til ungene som fulgte spillerne ut som ville dokumentere begivenheter) tatt plass bakerst på tribuna, noe jeg var svært glad for da det truet med å bli et ganske solid regnvær. Ute på banen ble myntkast tatt, og etter en ganske jevn innledning tok gjestene fra byens storklubb mer over.


Foran et publikum som var for tallrikt til at jeg gadd å prøve å finne ut hvor mange som var på plass fikk vi etter ca en halv omgang endelig nettkjenning, og ikke uventet var det gjestene som hadde fått ballen i mål. Det viste seg dog at sistemann på ballen hadde vært offside, og dermed sto det fortsatt 0-0.



Den målløse stillinga holdt seg helt til pause, og de siste minuttene før dommeren sendte lagene i garderoben hadde en liflig duft av pølser spredt seg over tribuna, så jeg var rask bort dit lukta kom fra. Her fant jeg en kullgrill hvor det ble solgt himmelske pølser med episk tilbehør, og da denne var fortært tok jeg meg en visitt i velodromsvingen for å se starten på andre omgang herfra.


Mens jeg trasket mot svingen la jeg merke til at det var rester av gamle ståtribuner både her og på motsatt langside, så jeg antar maksimumskapasiteten på anlegget i sine velmaktsdager må ha vært riktig så stor. Jeg hadde akkurat kommet tilbake på tribuna da hjemmelaget i det 50. minutt stormet framover og endte med å sette ballen i mål. Viktoria-spillerne var i harnisk over at det ikke ble blåst frispark, men 1-0 ble stående.


De trommende og syngende guttene som hadde tatt plass øverst i svingen var høyt oppe nå, men gleden ble raskt slukket. Ledelsen varte bare 8 minutter, og 1-1-scoringen fikk så mye applaus at man skjønte at det var solid oppmøte også fra de som heier på Viktoria.

Det skjedde nå ganske mye, og i det 61. minutt ble et hjørnespark konvertert til scoring, og igjen hadde de rødkledte gått opp i føringen med 2-1.


Det begynte nå å bli ganske ampert både ute på gresset og langs sidelinja. Flere tøffe taklinger førte til behov for litt behandling, og hjemmelagets trener hisset seg så mye opp at dommeren måtte vise ham det gule kortet. Kort skulle det for øvrig bli flere av, for da det gjensto et kvarter av kampen klarte Viktorias B-lag igjen å utligne, og samtidig pådro målvakten seg direkte rødt kort! Det tok litt tid å få andrekeeperen klar, men da spillet igjen startet sto det altså 2-2.


Slutten av den ordinære spilletida ble selvsagt preget av at hjemmelaget var en mann mindre, men de mørkeblå slet med å utnytte overtallet veldig. I det vi var i ferd med å gå inn i overtiden ble det så en voldsom dramatikk, da en av Viktoria-spillerne fikk sitt andre gule og måtte gå av. En av motspillerne prøvde (slik man jo ikke kan etter utdeling av kort) å sette raskt i gang, og en av Viktorias to nigerianere fikk panikk og klipte ned han som stormet framover med ballen (uten at spillet formelt sett var i gang) på en måte som gjorde at også han fikk direkte rødt kort! Overtiden ville altså måtte fullføres med ti mot ni ute på gresset!


Det virket tross at de nå var i overtall som om Petrin var fornøyd med å få med seg ett poeng i dag, så det skjedde lite nevneverdig i løpet av de syv overtidsminuttene som ble spilt. Etter at dommeren hadde blåst av med 2-2 på scoringstavla var det tid for storstilt feiring for å ha berget plassen på nivå tre!


Jeg forlot i småregn stadion, og satte kursen tilbake mot overnattingsstedet for å samle krefter til nok en kamp denne pinselørdagen.

Tsjekkia - Montenegro 2-0

Endelig var dagen kommet: Jeg skulle runde en ny milepæl i groundhoppingeventyret. Jeg sto tidlig opp, busset til Gardermoen, fløy til Praha, fant ut at alle busser til Plzen var fulle, fant togstasjonen, tok toget, kom fram til Plzen, gikk til AirBnB-en jeg hadde endt opp på, og etter å ha slappet av et par timer satte jeg kursen ut i den bøhmiske kvelden med kurs mot stadion. På veien ble det tid til en kebab, og da jeg kom fram hadde de akkurat åpnet portene så jeg kom inn på en nesten folketom arena hvor det straks skulle spilles VM-kvalifiseringskamp mellom Tsjekkia og Montenegro!


Etter å ha sjekket inn i Futbology og fått badge for å ha rundet smått utrolige 900 besøkte fotballbaner innså jeg at køene i pausen nok kom til å bli usaklig lange, så det var like greit å skaffe seg en pølse og brus nå med en gang.

Denne ble fortært, og jeg tok igjen plass bakerst på tribuna, hvor jeg kunne se to maskoter i løvedrakter valse rundt og skyte t-skjorter opp til supporterne med en trykkluftkanon!


På det grundig inngjerda bortefeltet hadde de tilreisende supporterne alt laget litt lyd før kamp, mens det var først da spillet kom i gang ute på gressmatta at hjemmefansen fikk opp dampen, selv om de hadde hatt en fin tifo på innmarsjen.


Hjemmelagets spillere fikk også opp dampen nå, og selv om Montenegro hadde hatt enkelte halvsjanser underveis var det absolutt fortjent da vertskapet gikk opp i 1-0 mens publikum hadde dratt opp lommelyktene på mobiltelefonene sine i en forbundsiniitiert lys-tifo i det 23. minutt.


Etter scoringen gikk det bare to minutter før bortefansen kunne juble som gale. Montenegrinerne hadde vartet opp med et flott angrep som endte med et nydelig skudd og det vi alle trodde var 1-1. Det viste seg dog at dommeren hadde fått en melding på øret, og etter litt ble målet annullert.

Mot slutten av omgangen forsvant fler og fler publikummere i retning kioskene, så jeg skjønte at mitt valg om å gå dit før kamp hadde vært riktig. Etter et kvarters tid kom vi i gang, men det manglet fortsatt mange folk på tribunene. Jeg begynte å mistenke at også bortelaget hadde blitt igjen i garderoben, for det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i mål, og vi trodde det sto 2-0.


Igjen fikk dommeren en beskjed på øret, og der hjemmesupporterne på forrige VAR-situasjon hadde virket veldig fornøyde, så ble stemningen nå betydelig dårligere. Målet ble annullert, og for tredje gang i kampen ble scoringstavla oppdatert til å vise 1-0.


Da vi hadde passert et kvarter av andre omgang begynte jeg å føle på at dette var en kamp tsjekkerne enten måtte se å drepe med minst ett mål til, eller så kom gjestene til å utligne på overtid. Jeg gjorde derfor det eneste riktige og satte noen kroner på uavgjort hos Norsk Tipping, noe som nesten umiddelbart ga hjemmelaget et hjørneskarp som endte med å bli omgjort til scoring!


Denne gangen klarte ikke de VAR-ansvarlige å gjøre noe med målet, og dermed sto det 2-0 da vi gikk inn i den siste fjerdedelen av kampen. Resten av kampen ble preget av at alt hjemmelaget gjorde tok lang tid, mens gjestene ikke fikk til å gjøre så veldig mye. Da vi gikk inn i overtiden var det derfor ingen overraskelse at det ble lagt til hele fem minutter.


Det var litt knuffing og amperhet på gang da vi passerte 90 minutter så det var ingen overraskelse at det fortsatt tok litt tid etter at klokka mi viste 95 spilte minutter før dommeren blåste av. Det hadde likevel ikke skjedd noe som hadde påvirket stillinga, og det var derfor hjemmefansen som kunne juble sammen med sine spillere for seieren i dette oppgjøret som kan ha vært ganske så viktig med tanke på førsteplassen i kvalifiseringsgruppa.


Jeg forlot stadion, og tok igjen beina fatt for å komme meg til sengs for å samle krefter til nye eventyr lørdag.

fredag 6. juni 2025

Romedal - Moelven 5-1

I jakten på stadion nummer 900 var nå endelig tiden kommet til nest siste stopp. Jeg hadde egentlig sett meg ut en liten gresslette i Sverige, men da et nærmere alternativ dukket opp ble planene endret, og jeg tok med meg Jon-Are nordover til Mjøsas bredder. Etter en drøy times kjøring kom vi til en liten perle av en gressbane, hvor det krydde av folk fordi det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Romedal og Moelven.


Stadionet i Romedal blir for tiden renovert, så derfor er «Bævers», som hjemmelaget kaller seg i sosiale medier, på en liten baneturné for tiden. For litt siden var en kamp som senere ble avlyst planlagt spilt på Ilseng, og nå var det altså på Tangen ILs anlegg på Rabbsletta det skulle spilles seniorkamp for første gang på ganske lenge. På begge parkeringsplassene ved banen så det ganske kaotisk ut, så jeg svingte ut og parkerte langs veien før vi hastet mot banen akkurat i tide til å få med oss avsparket.


Foran et publikum på nærmere 90 var det hjemmelaget som kom best i gang, men etter at en av de sortkledde svidde alle sjansers mor begynte jeg med gru å tenke tilbake til da jeg så Romedal spille 0-0 mot Moelvens andrelag for noen år siden, noe som drepte ei rekke på nesten 190 kamper på rad med scoring. Jeg hadde nylig passert 170 kamper i en tilsvarende rekke, og fryktet selvsagt at den nå skulle stoppe opp.

Heldigvis viste frykten seg å være unødvendig. Rett før kvarteret var spilt kom 1-0, og det var herfra «no looking back» for Romedal. I det 21. minutt kom så 2-0, og mens jeg snek meg til en vaffel (usaklig god, her snakker vi årsbeste-nivå, attpåtil lot jeg meg fortelle at utgangspunktet var Toro-base!) fikk vi det tredje målet til hjemmelaget to og et halvt minutt før pause. I tillegg hadde to av vertskapets frispark truffet metallet bak Moelvens målvakt, så det var på ingen måte ufortjent at det sto 3-0 da dommeren ga lagene en pust i bakken.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor. Vertskapet dominerte rett og slett kampen, og mens jeg hadde slitt meg opp skråninga i sørvestenden av banen for å få litt utsikt over anlegget fikk jeg se Romedal etter en god Moelven-periode sette inn 4-0 i det 59. minutt.


Etter et ublidt møte med en brennesle tok jeg igjen plass nede ved banen, og fikk etter knappe 68 minutter av kampen se et frispark bli ekspedert i mål til 4-1. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?


Moelven kom like etterpå til noen gode muligheter til å hente inn enda mer av ledelsen, men da disse ble kastet bort mistenkte jeg at løpet var kjørt for de blåstripete. Det lille håpet som fortsatt kanskje fantes hos de aller mest optimistiske fra Moelv ble effektivt avviklet da ballen igjen gikk i mål til 5-1 med 81:40 på min klokke.


Ikke unaturlig var det Moelven som var mest ivrige etter å skaffe seg flere scoringer i sluttminuttene, men det skulle ikke lykkes for dem i kveld. Da dommeren etter et drøyt minutts overtid blåste av sto det fortsatt 5-1, og glade spillere kunne juble sammen med supporterne. Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte igjen kursen mot hovedstaden, denne gang via noen småveier på øvre Romerike for å unngå noe fæl kø forbi Jessheim Google Maps advarte mot.

torsdag 5. juni 2025

Storm 2 - Urædd 2 (2-0)

Tirsdag gjorde Bane Nor og Vy at jeg ikke kom meg til Porsgrunn på kamp slik jeg hadde tenkt, så dermed måtte onsdagskvelden tas i bruk i stedet. Denne gangen ble turen planlagt med bil, og etter en svært begivenhetsløs tur sørvestover parkerte jeg på anlegget i Skien hvor det på en av banene skulle være kamp i femtedivisjon mellom andrelagene til Storm og Urædd.


Like etter ankomst dukket også Hei-ildsjel Zakaria opp, så da ble det litt snakk om diverse fotballgreier underveis. Jeg hilste også på assistentdommer Tore som spøkefullt lurte på om jeg fulgte etter ham, noe jeg nesten kunne bekrefte ettersom dette var min tredje kamp med ham i aksjon på relativt kort tid.


Da myntkastet var tatt og den flerfargete dommertrioen hadde satt kampen i gang var vi over tretti personer på plass, og øverst på den lille tribuna hvor de fleste befant seg satt en ikke helt ukjent fotballpappa. Ingen ringere enn Olivier Occean satt og fulgte interessert med på hvordan Urædd 2 presterte ute på kunstgresset! Det tok ikke fullt seks minutter før Occean og de andre tilreisende fra Porsgrunn fikk noe å tenke på, da en liten glipp i de bakre rekker hos gjestene ble nådeløst utnyttet. Ballen endte opp i mål, og det sto 1-0.


Kampen var ellers ganske jevn, og også ganske sjansefattig. Urædd hadde et krav om straffe som dommerne kontant avslo, og i motsatt ende av banen ble det litt knuffing mellom en Storm-spiller og gjestenes målvakt som jeg vil si at sistnevnte hadde 97% av skylda for. Mål hadde det uansett ikke blitt flere av, men fem minutter før pause lyktes Storm 2 igjen med å overmanne de svartkleddes sisteskanse. Det ble først gitt et par returer, men til slutt måtte de gi tapt, og ballen gikk i mål til 2-0.


2-0 sto seg til pause, og jeg fikk skaffet meg en vaffel. Etter at denne var konsumert tok jeg igjen plass ved banekanten, men etter en kikk på skyene som nærmet seg faretruende raskt sørfra innså jeg at her måtte jeg en tur i bilen og hente regnjakka.


Ute på banen skjedde det nå i andre omgang svært lite å skrive hjem om. Det ble et par skader, og Urædd måtte blant annet bytte målvakt, og så kom regnet. Som jeg hadde fryktet var det en solid byge som sveipet innover Grenland, og ikke bare styrtregnet det, det var også ispedd godt med haglkorn. Tribuna ble raskt tømt, og snart var jeg omtrent den eneste som ikke befant seg enten i bilen eller under taket foran kiosken på klubbhuset.


Heldigvis var regnbygen ikke bare kraftig, men også kortvarig, så snart kom noen av tilskuerne tilbake mot banen, og fikk se nok en skadesituasjon, hvor det virket som om den uheldige Storm-spilleren måtte kjøres på legevakta. Det ble spekulert fra langt og ukvalifisert hold om det kunne være kragebeinet som hadde røket på ham, men uansett førte nok et skadeavbrekk til at det ble lagt til godt med tid.


Urædd 2 satte naturlig nok opp en solid sluttspurt i et forsøk på å få utlignet, men Storm 2 forsvarte seg godt, og da dommeren blåste av etter litt over 96 minutter med fotball sto det fortsatt 2-0. Jeg takket Zakaria for selskapet, inntok bilen, og satte kursen hjemover via svingete veier som brakte meg utenom iallfall noen av de varslete omkjøringene på E18.

mandag 2. juni 2025

Hermansby IF - FC Kålltorp 3-2

Etter å ha sett ferdig kampen i Alingsås satte jeg kursen nordover mot Bohuslän, hvor jeg hadde sett meg ut en kamp å se klokka seks. Da jeg nærmet meg Uddevalla fikk jeg en litt «udde» følelse, så jeg svingte av for å sjekke diverse kilder, og joda: Kampen jeg skulle se var avlyst! Nå var rådyra gode (Jeg så for øvrig både villsvin og rådyr på vei nordover), så jeg satte meg og nileste terminlister. Drømmen om å være hjemme i en normal tid svant, og en avgjørelse om å svinge sørover igjen ble tatt, og etter å ha fått i meg litt mat på veien kunne jeg i et forferdelig regnvær parkere ved kunstgressbanen hvor division 6-kampen mellom Hermansby og Kålltorp skulle spilles.


Banen lå i det lille tettstedet Kärna (430 innbyggere i 2010) vest i Kungälvs kommun, og det som møtte meg da jeg dristet meg ut av bilen og bort til banen var et klubbhus med en liten kiosk/kafé og et grilltelt utenfor, et lagerbygg med en terasse og et lite tak foran, og et garderobebygg litt lenger bort. Jeg kjøpte et par lodd, og tok plass på terassen sammen med noen ivrige hjemmesupportere fra den yngre garde, som holdt det gående med en improvisert tromme og en megafon.


Til planlagt tid kom aktørene ut på banen, og kampen tok til. Innledningsvis så hjemmelaget sterkest ut, og det store flertall av de noenogtretti frammøtte kunne glede seg sammen med de unge supporterne da 1-0 ble satt inn i det 19. spilleminutt.


Gleden ble dog ikke så langvarig, da gjestene fra grenseområdene mellom Sävedalen og selve Göteborg etter drøye to og et halvt minutt klarte å hamre ballen i mål litt etter et hjørnespark. Det sto dermed 1-1 da vi passerte halvspilt omgang.



Jeg ble etterhvert gjort oppmerksom på at lotteriet var trukket, og siden sikten fra terrassen var så som så pga gjerde og ballnett gikk jeg inn i kioskbygget for å kombinere det å få tak over hodet og ly fra regnet med å finne ut om jeg hadde vunnet noe. Mens jeg sto der hørte jeg jubel utenfra, og med 37:40 på min stoppeklokke hadde hjemmelaget gått opp i 2-1.

Da jeg kjøpte lodd hadde jeg blitt advart om at det var ganske lokale premier, og da jeg sjekket lista så jeg at mitt lodd med nummer to på var på lista. Joda, jeg hadde vunnet en måneds tilgang hos det lokale treningssenteret Kärnagymmet. Dette var nesten like nyttig som da jeg var i Friesland og vant en kasse appelsiner! De andre som befant seg i kiosken lo godt, og jeg donerte raskt gevinsten videre til ei av de tilstedeværende, samtidig som jeg måtte forklare hva groundhopping er for hele gjengen som satt der inne.

Jeg trakk ut igjen og sto under grillteltet mens 3-1 kom uten at jeg så noe som helst av hva som skjedde, annet enn at jeg kunne se på klokka igjen at vi befant oss i det 42. spilleminutt.

Det sto dermed 3-1 da vi gikk til pause, og i pausen skjønte jeg at det å klage på regnet underveis i første omgang hadde vært en tabbe. Nå begynte det nemlig virkelig å regne, og jeg overhørte smådesperate foreldre som prøvde å overtale barna sine til å ville dra hjem så de hadde en unnskyldning til å bli med.

Da andre omgang tok til trodde jeg først så mange foreldre hadde hatt suksess at «ultrasgruppa» var blitt redusert til bare trommisen, men i takt med at regnet nå roet seg ned dukket flere og flere av de syngende opp igjen, og bidro på ny til å skape stemning på stadion.


Etterhvert ble det faktisk nesten fint vær, og jeg la ut på en ny runde rundt banen, hvor jeg blant annet la merke til at dreneringen på stadion hadde enkelte problemer etter styrtregnet i pausen. Heldigvis var det bare områdene utenfor de hvite linjene som var rammet, så ute på banen kunne ikke spillerne skylde på stort annet enn egne ferdigheter.

Litt ut i omgangen var det ikke ferdighetene som var problemet, men heller at innsatsnivået var litt for høyt. Gjestenes målvakt foretok en utmerket redning etter en dødball, men endte med å smelle med stor kraft inn i målstanga før han sank sammen inne i målet. Etter noen dramatiske minutter med litt tilsyn var han heldigvis på bena igjen, så det hadde nok heldigvis bare vært vondt.


Ikke unaturlig når et lag leder en kamp var det det andre laget som trøkket mest på, og i det 73. minutt kom 3-2, og kampen var plutselig ganske vidåpen.


Begge lagene presset veldig for å prøve å få et mål til, i hjemmelagets tilfelle for å drepe kampen, mens for gjestene i håp om å få med seg minst ett poeng. På overtid ble keeper sendt opp for å bidra på en corner, men innleggene ble ikke gode nok verken på cornere eller andre situasjoner, så da dommeren endelig blåste av kunne Hermansby-spillerne juble ikke bare for å ha vunnet kampen, men også for at regnet hadde gitt seg.

Mens jeg gikk mot bilen hørte jeg supportere og spillere juble sammen, og jeg kunne sette kursen nordover fornøyd med at jeg nå hadde sett kamp på like mange svenske baner som groundhopping-legenden Ray Tørnkvist! En finfin fotballhelg (sett bort fra tapet i Borås) var over, og jeg kunne dra hjemover med lyden av TV2s fotballkveld-sending på bilstereoen, før jeg gikk inn døra hjemme rett før halv ett, omtrent to og en halv time senere enn opprinnelig planlagt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

søndag 1. juni 2025

Alingsås - Hovås Billdal 1-1

Etter å ha sittet på rommet mitt og sett Tromsø slå Vålerenga, og en dritkjedelig CL-finale sov jeg meg gjennom Göteborgsnatten før jeg søndag forlot rommet, tok en tur på Kvibergs marknad (Anbefaler absolutt et besøk her om du er i Göteborg en helg), og deretter satte kursen østover. Kom etterhvert fram til nordøstenden av sjøen Mjörn, parkerte, og betalte meg inn for å se kamp i division 3 mellom Alingsås IF FF og Hovås Billdal IF.


Mjörnvallen, som slik navnet antydet ligger like ved bredden av sjøen den er oppkalt etter var et flott anlegg med løpebaner rundt gressmatta, og en utrolig sjarmerende tribune. Alingsås' stolthet er nok ikke herrelaget som spiller på nivå fem, men derimot damelaget som har rykket helt opp til øverste nivå i svensk kvinnefotball, så jeg forventet ikke at det ville bli smekkfullt her denne søndagen.

Jeg tok plass øverst på tribuna, hvor det var en forferdelig vind. Da alle på banen var klare ble dommeren stående en god stund og stirre på klokka, før han blåste i gang oppgjøret nøyaktig i det klokka på min mobiltelefon bikka over fra 12:59 til 13:00. Ganske nøyaktig 18 sekunder senere lå ballen i mål og det sto 1-0!


Bare sekunder etter at spillet igjen var satt i gang kom vertskapet til en ny stor sjanse, denne gangen godt hjulpet av medvinden, men den lange lobben endte til gjestenes målvakts store lettelse i stolpen. For en pangstart!

Grønntrøyene fortsatte å virke totalt dominerende ute på banen, og mens vinden stadig tiltok samtidig som noen mørke skyer i sør så stadig med truende ut skjønte jeg virkelig ikke hvordan gjestene fra Göteborgs grensetrakter mot Halland skulle kunne komme inn i dette oppgjøret.

Etter 25 minutter av omgangen fikk jeg plutselig svar på hvordan de skulle komme inn i kampen. Et gjennomspill nådde en H/B-spiller som hadde klart å smette forbi forsvarsspillerne, og han plasserte ballen under keeper og i mål til 1-1.


Utligningen må det være lov å si at hadde vært mot spillets gang, men om man skal se omgangen under ett, så var 1-1 absolutt fortjent, for etter scoringen syntes jeg det var de tilreisende som så absolutt friskest ut. Det skjedde likevel lite nevneverdig i noen av endene av banen, og sto altså dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, mens jeg hadde sørget for å gå litt tidlig til grillen og skaffe meg en hamburger som ble fortært til tonene av KAJs sauna-landeplage.


Andre omgang lignet egentlig ganske mye på første, der begge lag hadde hver sine gode perioder, men den store forskjellen nå var at det ikke kom noen scoringer. Omlag 150 tilskuere var på plass, og fikk se begge keepere levere gode redninger, og jeg må spesielt trekke fram Hovås Billdals sisteskanse som ved flere anledninger i sluttminuttene sørget for at laget fortsatt var i posisjon til å få poeng.

Da kampen noen minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det ble dermed ett poeng til hvert lag. Jeg tror begge lags spillere var litt skuffet over dette, mens selv var jeg fornøyd med å ha fått besøkt nok en sjarmerende svensk fotballbane.


Jeg hoppet kjapt i bilen, og satte kursen nordover med mål om en siste kamp for kvelden mens jeg fikk høre det dramatiske Østfoldderbyet på radioen.