Tirsdag gjorde Bane Nor og Vy at jeg ikke kom meg til Porsgrunn på kamp slik jeg hadde tenkt, så dermed måtte onsdagskvelden tas i bruk i stedet. Denne gangen ble turen planlagt med bil, og etter en svært begivenhetsløs tur sørvestover parkerte jeg på anlegget i Skien hvor det på en av banene skulle være kamp i femtedivisjon mellom andrelagene til Storm og Urædd.
Like etter ankomst dukket også Hei-ildsjel Zakaria opp, så da ble det litt snakk om diverse fotballgreier underveis. Jeg hilste også på assistentdommer Tore som spøkefullt lurte på om jeg fulgte etter ham, noe jeg nesten kunne bekrefte ettersom dette var min tredje kamp med ham i aksjon på relativt kort tid.
Da myntkastet var tatt og den flerfargete dommertrioen hadde satt kampen i gang var vi over tretti personer på plass, og øverst på den lille tribuna hvor de fleste befant seg satt en ikke helt ukjent fotballpappa. Ingen ringere enn Olivier Occean satt og fulgte interessert med på hvordan Urædd 2 presterte ute på kunstgresset! Det tok ikke fullt seks minutter før Occean og de andre tilreisende fra Porsgrunn fikk noe å tenke på, da en liten glipp i de bakre rekker hos gjestene ble nådeløst utnyttet. Ballen endte opp i mål, og det sto 1-0.
Kampen var ellers ganske jevn, og også ganske sjansefattig. Urædd hadde et krav om straffe som dommerne kontant avslo, og i motsatt ende av banen ble det litt knuffing mellom en Storm-spiller og gjestenes målvakt som jeg vil si at sistnevnte hadde 97% av skylda for. Mål hadde det uansett ikke blitt flere av, men fem minutter før pause lyktes Storm 2 igjen med å overmanne de svartkleddes sisteskanse. Det ble først gitt et par returer, men til slutt måtte de gi tapt, og ballen gikk i mål til 2-0.
2-0 sto seg til pause, og jeg fikk skaffet meg en vaffel. Etter at denne var konsumert tok jeg igjen plass ved banekanten, men etter en kikk på skyene som nærmet seg faretruende raskt sørfra innså jeg at her måtte jeg en tur i bilen og hente regnjakka.
Ute på banen skjedde det nå i andre omgang svært lite å skrive hjem om. Det ble et par skader, og Urædd måtte blant annet bytte målvakt, og så kom regnet. Som jeg hadde fryktet var det en solid byge som sveipet innover Grenland, og ikke bare styrtregnet det, det var også ispedd godt med haglkorn. Tribuna ble raskt tømt, og snart var jeg omtrent den eneste som ikke befant seg enten i bilen eller under taket foran kiosken på klubbhuset.
Heldigvis var regnbygen ikke bare kraftig, men også kortvarig, så snart kom noen av tilskuerne tilbake mot banen, og fikk se nok en skadesituasjon, hvor det virket som om den uheldige Storm-spilleren måtte kjøres på legevakta. Det ble spekulert fra langt og ukvalifisert hold om det kunne være kragebeinet som hadde røket på ham, men uansett førte nok et skadeavbrekk til at det ble lagt til godt med tid.
Urædd 2 satte naturlig nok opp en solid sluttspurt i et forsøk på å få utlignet, men Storm 2 forsvarte seg godt, og da dommeren blåste av etter litt over 96 minutter med fotball sto det fortsatt 2-0. Jeg takket Zakaria for selskapet, inntok bilen, og satte kursen hjemover via svingete veier som brakte meg utenom iallfall noen av de varslete omkjøringene på E18.
Etter to flotte dager på styresamling med jobben i Tønsberg hadde jeg planlagt ei helg som i sin helhet skulle tilbringes vest for Oslo. Lørdagens planer hadde variert litt, men fredag hadde jeg vært klar for en ganske kort etappe etter møtet var over, og etter å ha tråklet meg sørover på ymse småveier svingte jeg etterhvert inn for å se femtedivisjonskamp mellom Langangen og Urædd 2.
Langangen hadde jeg jo også sett i fjor høst, men da ble kampen pga snø flyttet til kunstgresset på Sundjordet. Nå var det deres egne hjemmebane som var kamparena, og gressmatta så simpelthen rålekker ut. Da avspark nærmet seg dukket også Ilari, Vetle, Alexander og et par Bryne-supportere opp.
Innledningsvis syntes jeg hjemmelaget så klart best ut ute på banen, men blåtrøyene fikk seg en solid kalddusj da det var Urædd-rekruttene som fikk det første målet, alt etter 7 minutters spill.
Langangens overtak ble noe svekket av baklengsmålet, men fortsatt syntes jeg de framsto kvassest, kanskje delvis fordi det virket som om de sortkledde fra kommunesenteret hadde lagt seg noe bakpå etter å ha tatt ledelsen. Noe mål ble det likevel ikke på lang tid. Først like etter at halvtimen var spilt lyktes det vertskapet å score, etter at et innkast ble ekspedert videre til 1-1.
Da vi nærmet oss pause snek jeg meg i kiosken og sikret meg en vaffel, før jeg igjen tok plass ved sidelinja sammen med de lokale. Vi fikk ikke flere mål før pause, og lagene gikk derfor i garderoben med 1-1 på blokka. Før vi visste ordet av det var de ute igjen, og kampen kunne fortsette mens vi var omgitt av knott og andre blodsugere.
Etter pause syntes jeg styrkeforholdet ute på gresset forandret seg noe. Urædd 2 kom nå til flere gode sjanser, og Langangen-keeperen holdt flere ganger laget sitt inne i kampen. Dette toppet seg da det var litt under et kvarter igjen av kampen og Urædd fikk straffespark. Straffeskytteren gjorde slett ikke noen dårlig prestasjon, men den grønnkledde på målstreken gjorde en finfin innsats og fikk slått ballen ut mot kanten der den ble plukket opp av en lagkamerat av ham.
Etter dette kom faktisk hjemmelaget til noen enorme målsjanser i sluttminuttene, uten at disse ville innafor stengene. Gjestene klarte derimot i det 89. minutt å sette inn 1-2, og om ikke kampen alt virket å være avgjort nå så kom også 1-3 nesten to minutter inn i overtiden.
Urædd 2 følte seg nå så sikre på seier at de byttet keeper, men han som kom inn fikk en verst mulig start da ballen ganske nøytaktig ett minutt etter forrige mål lå i nettet til 2-3. Skulle vi få se en fremragende opphenting?
Langangen prøvde desperat å score de resterende overtidsminuttene, men når sant skal sies kom de aldri spesielt nært. Kampen ebbet dermed ut med 2-3 som sluttresultat, og jeg kunne sette kursen videre sørover med Vetle i passasjersetet for å overnatte i gjestesenga hans, mens vi undret på om innholdet i garderobevinduet hos Langangen skulle konsumeres nå etter kampen.
