SK Petřín Plzeň - FC Viktoria Plzeň B 2-2

Etter å ha blogget ferdig om gårdagens kamp var jeg trøtt som en strømpe, og sovnet raskt. Lørdag morgen våknet jeg så og la ut på jakt etter en enkel frokost, samtidig som jeg hadde en liten lyd- og bildetest med NRK i forbindelse med at jeg var tenkt som et innslag på Helgemorgen. Mens jeg tuslet videre fikk jeg så melding at på grunn av den alvorlige brannen i Lærdal måtte innslaget med meg utgå, noe jeg hadde full forståelse for. Da jeg nærmet meg stadion fant jeg et svært loppemarked jeg måtte innom, men så kunne jeg innta arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå tre mellom Petrin Plzen (Jeg tar den forenklete utgaven av navnet her, uten alle de diakritiske tegnene) og B-laget til Viktoria Plzen.

Stadionet var helt nydelig, med et kombinert servicebygg og tribune med tak over foran en flott gressbane. Det som var overraskende her var at rundt banen slynget det seg en støpt velodrom, og det var solid dosering ikke bare i svingene, men også mellom innbytterbenkene og banekanten.

Jeg hadde da lagene entret banen til en skog av mobilkameraer (Antar det var foreldrene til ungene som fulgte spillerne ut som ville dokumentere begivenheter) tatt plass bakerst på tribuna, noe jeg var svært glad for da det truet med å bli et ganske solid regnvær. Ute på banen ble myntkast tatt, og etter en ganske jevn innledning tok gjestene fra byens storklubb mer over.

Foran et publikum som var for tallrikt til at jeg gadd å prøve å finne ut hvor mange som var på plass fikk vi etter ca en halv omgang endelig nettkjenning, og ikke uventet var det gjestene som hadde fått ballen i mål. Det viste seg dog at sistemann på ballen hadde vært offside, og dermed sto det fortsatt 0-0.

Den målløse stillinga holdt seg helt til pause, og de siste minuttene før dommeren sendte lagene i garderoben hadde en liflig duft av pølser spredt seg over tribuna, så jeg var rask bort dit lukta kom fra. Her fant jeg en kullgrill hvor det ble solgt himmelske pølser med episk tilbehør, og da denne var fortært tok jeg meg en visitt i velodromsvingen for å se starten på andre omgang herfra.

Mens jeg trasket mot svingen la jeg merke til at det var rester av gamle ståtribuner både her og på motsatt langside, så jeg antar maksimumskapasiteten på anlegget i sine velmaktsdager må ha vært riktig så stor. Jeg hadde akkurat kommet tilbake på tribuna da hjemmelaget i det 50. minutt stormet framover og endte med å sette ballen i mål. Viktoria-spillerne var i harnisk over at det ikke ble blåst frispark, men 1-0 ble stående.

De trommende og syngende guttene som hadde tatt plass øverst i svingen var høyt oppe nå, men gleden ble raskt slukket. Ledelsen varte bare 8 minutter, og 1-1-scoringen fikk så mye applaus at man skjønte at det var solid oppmøte også fra de som heier på Viktoria.

Det skjedde nå ganske mye, og i det 61. minutt ble et hjørnespark konvertert til scoring, og igjen hadde de rødkledte gått opp i føringen med 2-1.

Det begynte nå å bli ganske ampert både ute på gresset og langs sidelinja. Flere tøffe taklinger førte til behov for litt behandling, og hjemmelagets trener hisset seg så mye opp at dommeren måtte vise ham det gule kortet. Kort skulle det for øvrig bli flere av, for da det gjensto et kvarter av kampen klarte Viktorias B-lag igjen å utligne, og samtidig pådro målvakten seg direkte rødt kort! Det tok litt tid å få andrekeeperen klar, men da spillet igjen startet sto det altså 2-2.

Slutten av den ordinære spilletida ble selvsagt preget av at hjemmelaget var en mann mindre, men de mørkeblå slet med å utnytte overtallet veldig. I det vi var i ferd med å gå inn i overtiden ble det så en voldsom dramatikk, da en av Viktoria-spillerne fikk sitt andre gule og måtte gå av. En av motspillerne prøvde (slik man jo ikke kan etter utdeling av kort) å sette raskt i gang, og en av Viktorias to nigerianere fikk panikk og klipte ned han som stormet framover med ballen (uten at spillet formelt sett var i gang) på en måte som gjorde at også han fikk direkte rødt kort! Overtiden ville altså måtte fullføres med ti mot ni ute på gresset!

Det virket tross at de nå var i overtall som om Petrin var fornøyd med å få med seg ett poeng i dag, så det skjedde lite nevneverdig i løpet av de syv overtidsminuttene som ble spilt. Etter at dommeren hadde blåst av med 2-2 på scoringstavla var det tid for storstilt feiring for å ha berget plassen på nivå tre!

Jeg forlot i småregn stadion, og satte kursen tilbake mot overnattingsstedet for å samle krefter til nok en kamp denne pinselørdagen.

Energie Cottbus - Unterhaching 2-0

Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.

Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.

Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.

En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.

Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.

Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.

Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.

Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.

Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).