Tullinge BK - Toofan Skärholmen FF 13-1

Etter en god natts søvn gjorde jeg ferdig bloggposten fra gårdagens kamp, og la deretter ut i Sundbybergs gater i retning togstasjonen for å komme meg ut på nye eventyr. Jeg hoppet på et pendlertog, byttet til et annet, og kom etter hvert fram til stedet med det for en nordmann utrolig festlige navnet Tullinge. Herfra tok jeg en lokalbuss, og hoppet så av ved Brantbrinks idrottspark hvor det var klart for kamp i division 7 (altså nivå 9) mellom Tullinge BK og Toofan Skärholmen FF.

Hjemmelaget hadde tidligere hatt det fantastiske navnet Pappas Pojkar FF, men i forbindelse med at de skulle åpne også for damer å være med skiftet de navn. Gjestene var det ikke så mye info å finne om, så det var med relativt blanke ark jeg inntok arenaen i et ganske så kaldt høstvær. Kulden var nå en ting, siden sola skinte fra en nær skyfri himmel var det håp om at det skulle bli litt varmere, men i tillegg var det en helt infernalsk vind som gikk gjennom både marg og bein.

Før avspark hilste jeg så vidt på en lagleder hos hjemmelaget, som spådde at det kom til å bli en morsom kamp, og da spillerne fikk holdt ballen i ro lenge nok til at de fikk tatt avspark tok det bare 100 sekunder før vi fikk det første målet, da en corner etter litt kaos i feltet til slutt ble ekspedert inn i nettet til 1-0.

Tre og et halvt minutt senere kom så 2-0, også det på en corner.

Etter dette slapp hjemmelaget seg noe ned, men de fortsatte å være klart best. Det at de var det førende laget kunne dog ikke motvirke at da de gjorde en liten glipp i sine bakre rekker rett før det var spilt tjue minutter ble den nådeløst utnyttet til 2-1.

Dette var nok en vekker for det blåhvite vertskapet, som strammet til skruen noen hakk for å prøve å øke ledelsen noe mer. Da vi nærmet oss en halvtimes spill trodde de de hadde økt ledelsen, men dommer mente det var offside, noe jeg fra min noe dårlige posisjon ikke kan si sikkert at det ikke var, men jeg mistenker at utfallet kunne blitt et annet her hadde man hatt assistentdommere på dette nivået. Annulleringen fikk likevel ikke Tullinge til å surmule så veldig lenge. I det 31. minutt kom 3-1, og etter dette så de seg aldri tilbake.

Tullingeborna (Skandale at demonymet for folk fra Tullinge ikke er tullinger) økte i det 40. minutt til 4-1, før de på overtid sikret seg en 5-1-ledelse til pause på et frispark.

Jeg brukte pausen til å spise litt medbrakte godsaker, før jeg begynte å se på hvordan jeg skulle komme meg videre til neste kamp. Jeg innså plutselig at kampen neppe ble ferdig før jeg måtte ta bussen, og tok en rask beslutning at her var det ikke de siste minuttene på kampen som var det viktigste, men å komme seg vekk herfra.

Hadde TBK vært suverene i første omgang ble ikke dominansen noe mindre etter pause. Etter først å ha levert en kremscoring til 6-1 i det 55. minutt kom så 7-1 bare vel to minutter senere, og ti minutter etter det igjen kom så 8-1 da nok et hjørnespark ble konvertert til scoring.

Før det var spilt fem minutter etter dette hadde både 9-1 og 10-1 kommet, og jeg mistenkte at dersom Tullinge orket kunne dette virkelig bli ufint. Ting tydet på at de kom til å orke, for i det 75. minutt kom 11-1, nok en gang på en cornerscoring.

Bare ett minutt senere kom 12-1, før vi rett etter at klokka hadde bikket 82 spilte minutter fikk se hjemmelaget score enda en gang. Det sto dermed 13-1 da jeg innså at nå måtte jeg gå for å nå bussen, og jeg forventet faktisk at her kom jeg til å gå glipp av noen scoringer.

Så feil kan man ta! Da jeg var kommet til Tullinge stasjon igjen og ventet på transport videre til neste kamp tikket sluttresultatet inn på fotballforbundets sider, og det viste seg at kampen endte 13-1. Etter litt venting på stasjonen kom det så en «ersättningsbuss» som skulle ta meg til Huddinge for å dra på nok en kamp, men så la jeg en ny plan underveis, så jeg endte et helt annet sted på en helt annen kamp.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Sundbyberg - Bele Barkarby 1-0

Jeg hadde tidligere i år sett meg ut en plan for å få komplettert Allsvenskan, men da planen havarerte fordi jeg hadde glemt at Mjällby eksisterte, og fordi TIL-kampen mot Stabæk ble flyttet, så satt jeg uansett igjen med planer for ei finfin Stockholms-helg med både topp og bredde. Jeg dro derfor etter å ha skumlest statsbudsjettet ut til Gardermoen, og kom meg etter en lynkjapp flytur i kraftig medvind til Arlanda. Kom meg etterhvert på en flybuss herfra til Sundbyberg, hvor jeg hadde booka meg inn på et leilighetshotell for helga. Etter å ha tusla rundt hjørnet og fått meg en bedre middag dro jeg så på meg litt mer klær, og satte kursen mot bydelens stadion hvor det var klart for siste serierunde i division 4, mellom Sundbybergs IK og Bele Barkarby FF.

Da jeg kom til stadion øynet jeg først håp om gode fotoforhold, da jeg så et glimt av en godt opplyst bane. Dette viste seg dessverre å være kunstgressbanen ved siden av selve stadion, og naturgresset hadde betydelig svakere flomlys, som attpåtil var gule. At det i tillegg gikk ganske tette regnbyger forbi til stadighet gjorde det heller ikke noe bedre.

Da kampstart nærmet seg dukket det opp en gjeng ganske unge gutter med skjerf med «Ultras» på, bannere, en megafon, og ymse annet supporterutstyr. Dette var en stor overraskelse for meg, og jeg fikk snart høre en strøm av mer eller mindre kreative supporterrop og sanger fra den lille klacken.

Ute på gresset var det hjemmelaget som kom best i gang, uten at de klarte å bruke det ørlille overtaket til å få ballen i mål. Stort sett ble sluttproduktet foran mål ganske ufarlig, men når de en sjelden gang lyktes i å sette gjestenes målvakt på prøve besto han med glans.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause, og mens lagene rømte i garderoben fant jeg meg en plass under svømmehallen hvor jeg fikk tak over hodet og unnslapp det verste regnet. Da lagene kom tilbake etter pause tok så «Sumpan»-supporterne støtten sin opp et nivå, og plutselig var det full fyr på feltet!

Om det var den ekstra energien fra blussinga som gjorde utslaget vet jeg ikke, men etter at røyken hadde lagt seg tok det kun kort tid før de grønnkledte endelig lyktes med et angrep og ballen endte i nettet til 1-0.

Man kunne kanskje nå vente at supporterne tok enda mer av, men enten hadde de purunge ultrasene innetid rett etter klokka ni, eller så var de livredde for at polisen skulle dukke opp etter bruken av bluss, for de hadde nå forsvunnet, alle som en. Det var dermed en noe mer sedat forsamling som fikk se gjestene fra Järfälla prøve desperat å komme tilbake.

Mens hjemmelaget på papiret ikke hadde stort å spille for i denne serieavslutninga, så lå de tilreisende langt mer utsatt til. Nå vet jeg ikke sikkert hvor mange som rykker ned fra hver avdeling, men det å ligge tredje sist er uansett neppe en særlig trygg plassering. For eventuelle bortesupportere må det derfor ha vært ganske foruroligende at etter scoringen ble det ørlite overtaket hjemmelaget hadde hatt frem til da skrudd opp til å bli en regelrett dominans. Flere mål ble det likevel ikke.

Det vi derimot etter hvert fikk flere av var gule kort. Noen kom som resultat av taklinger, men det var også en hel del av disse som kom som resultat av klaging, knuffing eller sutring. Det var likevel ingen som klarte å pådra seg mer enn ett, og kampen ble dermed fullført med 22 spillere på banen.

Da dommeren etter flere minutters overtid til slutt stoppet kampen kunne dermed Sundbyberg juble for en siste seier i 2023-sesongen, mens jeg hastet avgårde for å rekke en matbutikk i nærheten som stengte klokka ti, før jeg spaserte tilbake til overnattingsstedet mitt for å samle krefter foran et maraton av en fotballørdag som ventet på meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tjøme - Sandar 2 (5-4)

Etter en tirsdagskveld som i stor grad ble tilbragt på sofaen var jeg onsdag klar for litt deilig breddefotball igjen. Skulle jeg få ny bane måtte kursen settes mot Vestfold, hvor jeg hadde fire mulige kamper å velge mellom. Jeg satte derfor i gang en twitteravstemning på formiddagen, og etter å ha kommet ca til Drammen sjekka jeg resultatet her, og kunne til min store glede observere at folkemeningen støttet det jeg hadde mest lyst til. Jeg satte derfor kursen mot Verdens Ende, og kom etterhvert fram til Ormelet idrettspark, hvor det var klart for kamp i opprykksavdelinga av sjuendedivisjon Vestfold mellom Tjøme IL og Sandars andrelag.

Ved ankomst innså jeg raskt at her kom det til å bli utfordrende å få fotografert noe særlig, da flomlysene var av den typen som er mer enn gode nok for å se med det blotte øye, men helt håpløse for fotografering. Jeg tok likevel plass på den fine tribuna foran klubbhuset, og fikk herfra se gjestene komme godt i gang, men uten å klare å skape noen mål.

Sandars gode åpning på kampen fikk en brå slutt etter drøyt åtte minutter da Tjøme overrumplet forsvaret deres og satte inn 1-0, og etter dette tok hjemmelaget mer over.  Det var derfor på ingen måte ufortjent da også 2-0 kom, etter at et hjørnespark i det 13. minutt aldri ble klarert.

Var det dunkel belysning ute på banen, så var det definitivt ikke noe bedre utenfor den hvite stripa. Jeg tror likevel jeg klarte å telle meg fram til at vi var omlag 30 fremmøtte på kampen her, som hadde liten betydning i opprykkskampen. Som nevnt hadde Tjøme tatt mer over, men etter 2-0 stagnerte det offensive litt, og de blås gode periode endte slik motstandernes hadde gjort tidlig i kampen, med et baklengsmål. Denne gangen var det i det 34. minutt vi fikk 2-1, men nå slo hjemmelaget tilbake før det var spilt ett minutt, så vips sto det 3-1.

Inn mot pause fikk dommeren hyppigere og hyppigere spørsmål om det var lenge til pause, noe jeg mistenker har en sammenheng med hvor god kondisjon den gjennomsnittlige syvendedivisjonsspiller har. Flere mål fikk vi uansett ikke før hvilen, og det sto dermed 3-1 da gjestene forsvant inn i garderoben, mens hjemmelaget samlet seg rundt innbytterbenken for en prat.

Etter å ha fått igjen pusten kom vi igjen i gang, og nå var det tydelig at Sandar 2 ikke hadde tenkt å la seg slå uten kamp. De gikk ut i hundre, og kom til flere gode muligheter, men Tjømes forsvar gikk med dødsforakt inn i en rekke blokkeringer, og det som passerte dem ryddet en god keeper unna. Da så 4-1 kom knappe ti minutter inn i omgangen føltes det nok blytungt for de rødhvite.

Drøyt fem minutter senere fikk så gjestene et frispark fra halvlangt hold ute ved kanten. Dette ble slått langt inn, en retur ble gitt, og et skudd løsnet. Hjemmelagets målvakt var nå uheldig (selv sier han rett ut «tabbe»), og glapp ballen, som så ble dyttet i mål til 4-2.

Spillet bølget nå fram og tilbake over kunstgresset, og vi var nok flere som øynet muligheten for en knallsterk opphenting da vi i det 73. minutt fikk se 4-3 komme, samtidig som både spillere og publikum hadde en dalende kurve på hvor imponerte man var over dagens dommer.

I det 84. minutt kom så utligningen, og faktisk så det nå ut som om Sandar 2 var nærmere alle tre poengene enn hva hjemmelaget var. Men, it ain't over 'till the fat lady sings, som amerikanerne sier. Her hadde ennå ingen sunget, og i det siste ordinære spilleminutt ble en pasning slått fram til firemålsscorer Bror Eremias Sebastian Hård Af Segerstad som stormet framover, sendte et innlegg til en lagkamerat som satte den i mål! Tjøme hadde tatt igjen ledelsen, og det sto 5-4.

5-4 ble etter noen spennende overtidsminutter også sluttresultatet, og det var dermed de blå (med en hvit diagonalstripe) som kunne juble for seier, mens Sandar 2 hadde misbrukt sjansen til å rykke litt fra de aller nederste lagene i avdelinga. Selv hoppet jeg i bilen, og satte kursen nordover igjen på en E18 som for en gangs skyld stort sett var stengt i motsatt retning av der jeg skulle kjøre.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Värmlandsbro SK 2 - Nolgårds IK (3-4)

Etter å ha sett ferdig kamp nummer to for dagen og forlatt Karlstad satte jeg kursen sørvestover, og nå hadde jeg faktisk såpass god tid at jeg kunne svinge inn og skaffe meg noen kontanter på veien. Der E18 og E45 skiller lag fortsatte jeg litt sørover på sistnevnte vei i stedet for å fortsette mot Oslo, og kom så fram til det lille stedet Värmlandsbro hvor den lokale sportsklubbens andrelag tok imot Nolgårds IK til et ganske betydningsløst oppgjør i division 7.

På en ganske bløt gressmatte var det hjemmelaget som kom best i gang, og tross at dette aller siste oppgjøret (Eller kanskje nest siste, hvis den kampen som i terminlista lå inne uten tidspunkt faktisk blir spilt) på papiret var betydningsløst var det nok litt prestisje i muligheten til å klatre opp fra den sure nestsisteplassen i nederste divisjon.

Foran 40-50 tilskuere tok det ganske nøyaktig en halv omgang før vi fikk første scoring, og da var det hjemmefansen som kunne juble for at det sto 1-0.

Bare tre minutter senere var det bortelagets tur til å juble, da vertskapets målvakt gjorde en svært god redning, men måtte gi en retur som ble hamret i mål til 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg kjente at etter å ha spist middag bak rattet trengte jeg ikke å inspisere pølsene i kiosken, men jeg gikk derimot i bilen og tok en slurk brus for å gjøre blodet mitt enda søtere og mer attraktivt for de mange blodsugerne som befant seg i lufta her.

Et par-tre minutter etter pause fikk så gjestene et frispark nesten på midtbanen. Ingen blokkerte frisparket fra å tas raskt, og en av de gulblå så at keeper sto litt langt ute. Han lempet derfor ballen raskt avgårde, og jammen snek den seg ikke inn oppunder tverrliggeren til 1-2.

Bare noen få minutter senere kom så også 1-3, og når sant skal sies tvilte jeg nå på at Värmlandsbro hadde det som trengtes for å komme tilbake i kampen. Så det ikke tungt nok ut fra før, så ble det iallfall tungt da de fikk straffespark for en hands etter et lite kvarter av andre omgang, og denne muligheten til å ta innpå ble ganske spektakulært misbrukt.

Da så Nolgård fikk straffe med et kvarter igjen av kampen ble selve skuddet faktisk reddet, men igjen måtte rødtrøyenes målvakt gi en retur, og igjen ble denne snappet opp og satt i mål. 1-4, og nå mistenkte jeg at det virkelig var spikeren i kista for hjemmelaget.

De lokale hadde dog på ingen måte gitt opp, og i det 80. og 83. minutt kom henholdsvis 2-4 og 3-4. Sistnevnte var for øvrig resultat av dagens i særklasse fineste angrep, og jeg så absolutt ikke bort fra at det nå kunne bli en utligning her også!

I sluttminuttene ble det ganske hektisk å være alenedommer, men både mannen i svart og spillerne med blå shorts klarte å ri av stormen, og oppgjøret endte dermed med en borteseier 3-4. Jeg inntok bilen, og kunne via en kort stopp for panting og shopping i Töcksfors fortsette hjemover et par timer senere enn opprinnelig planlagt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FBK Karlstad - BK Forward 4-1

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp med en bomtur innom sentrum på jakt etter en bilvennlig minibank svingte jeg inn foran Örsholmens IP. Jeg fikk parkert, og klarte på mystisk vis å slippe inn uten penger, siden de ikke tok kort, og jeg verken hadde Swish eller kontanter. Her var jeg litt sent ute, så spillet var alt startet i nivå 4-matchen mellom FBK Karlstad og BK Forward.

Jeg hadde bare såvidt rukket å ta plass ved banekanten før jeg fikk se en av hjemmelagets menn trekke et skikkelig kremmerhus ut av arsenalet. 1-0, og stor jubel fra begge tribunene. Ja, for her var det faktisk en overbygd tribune på den sørlige langsida, mens det var en noe mindre tribune uten tak motsatt.

Jeg hadde på denne kampen valgt å la kameraene mine ligge igjen i bilen, men jeg både filmet og fotograferte med mobilen, og i det 21. minutt fikk jeg fanget et hjørnespark i minnechipene fra Apple. Hjørnesparket endte hos en av de rødkledte, og vips sto det 2-0.

Rett før pause kom så også 3-0, og flesteparten av de anslagsvis rundt 200 tilskuerne kunne dermed gå svært fornøyde i retning kiosken med mål om å skaffe seg en korv eller en hamburger.

Etter hvilen fortsatte vertskapet å male på, for også her var det veldig jevnt på tabelltoppen. Det var riktig nok noen fler serierunder igjen her, men det var tydelig at man visste at målforskjell faktisk kunne bli avgjørende når siste serierunde var ferdig om noen uker.

Selv om det var de lokale som dominerte ute på gressmatta hadde ikke gultrøyene fra Örebro gitt opp, og med en halv omgang igjen av kampen kom den etterlengta reduseringa til 3-1.

Dette var nok en vekker for hjemmelaget, som nå strammet til noe, men fortsatt ble det ikke scoret noe mer. Jeg hadde nå slått meg ned på hovedtribuna for å se ferdig kampen derfra, og kikket samtidig innom fotballkretsens nettsider hvor jeg til min forferdelse oppdaget at jeg faktisk kunne stikke innom en kamp til etterpå og gjøre dagen om fra en dobbel med 228,5 km pr kamp til en trippel med langt hyggeligere 159 km pr kamp.

Planen om å finne meg et hyggelig sted å spise før jeg startet på hjemturen ble dermed kassert, og jeg innså at det kom til å bli middag bak rattet i dag. Ute på banen virket hjemmelaget å ha full kontroll, og var det fortsatt noen tvil om de skulle få alle tre poengene forsvant den helt da de i det 89. minutt økte til 4-1 etter nok et hjørnespark.

Da dommeren blåste av hadde jeg rutinert nok alt beveget meg til det hjørnet av stadion som var nærmest utgangen, så jeg kunne raskt forsvinne til bilen og finne noe mat før jeg la ut på veien mot den tredje kampen for dagen.

Sommarro - Råtorp 2 (1-0)

Etter tunge overveilelser over hvor søndagsturen skulle gå endte jeg etter å ha våkna tidlig med å gå for det alternativet som i utgangspunktet ville få meg hjem tidligst. Jeg satte derfor kursen østover gjennom et tåkete Romerike, og kom etter noen timer fram til Karlstad. Her navigerte jeg meg fram til Mariebergs Idrottspark, hvor det var klart for seriefinale i division 6 (Altså nivå 8) mellom Sommarro IF og andrelaget til Råtorps IK.

Noe av det første som skjedde etter jeg hadde parkert og gikk ned til banekanten var at en av hjemmelagets spillere kom bort og ønsket meg velkommen og lurte på om jeg var «bloggaren från Nårje». Han kunne fortelle at han hadde lest bloggen, og gledet seg til jeg skulle komme og se kamp med dem. Ellers var det et yrende folkeliv her, da noen småttiser hadde noen form for avslutning med utdeling av diplomer og medaljer.

Gressbanen så stort sett ganske fin ut, men det var tydelig at det var høst, og at det hadde regnet litt selv om det var helt strålende vær i dag. I feltet foran det ene målet sto to mann med en snøskuffe og en bøtte, og prøvde å øse vekk mest mulig vann, så HELT perfekte kan man nok ikke si at forholdene var.

Kampstart nærmet seg, men først skulle hjemmelagets spillende trener feires. Som styreleder sa da hun gjorde heder på ham fordi han hadde passert 200 kamper for klubben: «Det er ikke så veldig ofte det skjer, men vi har tradisjon på å markere det når det skjer». Blomster og ei trøye med nr 200 på ryggen ble delt ut, og så var det klart for å starte.

Utgangspunktet foran denne kampen som var siste serierunde var at tabellsituasjonen i avdelinga var uhorvelig spennende. Ikke mindre enn tre lag lå likt på topp med 37 poeng og var bare skilt av målforskjellen. På førsteplass fant vi dagens hjemmelag med +42, på andreplass IK Deje med +36, og på tredjeplass Råtorp 2 med +27. Deje spilte samtidig som denne kampen mot et lag lenger ned på tabellen, og hadde altså gode muligheter til å hente inn mye av målforskjell-luka.

Dette var nok en medvirkende årsak til at da vertskapet etter vel åtte minutters spill tok ledelsen var jubelen ganske stor fra flesteparten av de oppimot 150 frammøtte. Hjemmelaget fortsatte å styre kampen en god stund, men utover i omgangen ble Råtorp mer med på notene, uten at det ga dem noen scoringer.

Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og etter et drøyt kvarter var det igjen klart for mer fotball. Seremonien før avspark, litt tilleggstid, og en litt langdryg pause gjorde at jeg plutselig innså at mitt stramme tidsskjema foran neste kamp kom til å ryke, ikke minst fordi jeg hadde klart å glemme hjemme posen med svenske kontanter, så jeg måtte innom en minibank på vei til kamp også.

Utover i andre omgang ble de rødhvite mer og mer frustrerte, fordi de produserte voldsomt med sjanser, men det så ikke ut som om noe ville inn. Samtidig begynte det å tikke inn rapporter fra Deje, hvor hjemmelaget hadde opparbeidet seg en solid ledelse og var i ferd med å spise opp hele forspranget på målforskjell som Sommerro hadde hatt.

Med drøyt ti minutter igjen av kampen kom beskjeden alle hadde fryktet: Deje ledet 8-1, og dermed var de foran på tabellen. Sommerro presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de fikk noen scoringer, mens Råtorp med sin klart dårligere målforskjell innså at de neppe uansett ville kunne ta igjen Deje, så da var det nest beste å ødelegge for dagens motstanderes muligheter.

Da kampen etter flere minutters tillegg i tiden tok slutt sto det fortsatt 1-0, og svært skuffet sank hjemmelagets spillere sammen ute på banen. Rapportene fra Deje sa at der sto det nå 9-1, så heller ikke ett mål til hadde vært tilstrekkelig her.

Jeg stormet mot bilen, og satte kursen mot sentrum i håp om å finne en minibank på vei til neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stabæk - Tromsø 0-1

Endelig tid for en TIL-kamp igjen, etter forrige helgs misère da jeg endte opp på Bergvallen i stedet for i Bergen. Denne gangen var det en langt mer kortreist affære for oss som til daglig holder hus i hovedstadsområdet, med den utsatte eliteseriekampen mellom Stabæk og Tromsø på tapetet lørdag ettermiddag.

Etter å ha støvsuga litt og spist en super frokost tok jeg bilen fatt vestover til Bekkestua, hvor jeg fant parkering og tuslet etter en blåkledd gjeng i retning supporterpuben Onkel Blaa, hvor en hel haug med andre TIL-supportere hadde infiltrert hjemmefansen. Her var det dog bare god stemning, og etter ei stund rev vi oss løs og begynte ferden opp mot stadion.

Etter å ha blitt tafsa litt på i inngangen tok vi plass på et allerede halvfullt bortefelt, og inn mot kampstart ble det mer og mer og mer folk der. Resten av stadion var ikke like fullt, så her lå alt til rette for tidenes TIL-borteinnsats, og det hele starta med en flott «Tromsøbanden»-tifo ved innmarsj!

Foto: Forza Tromsø

Ute på banen var det ikke stort å skrive hjem om i første omgang. TIL var for det meste best, men klarte ikke å skape allverden av sjanser. Da det ble pause sto det dermed fortsatt 0-0 etter en omgang der det nok var vi bortesupporterne som hadde vært banens beste så langt, om jeg skal si det selv.

Og apropos bortesupporterne. Det viste seg at det hadde blitt solgt en god del billetter i døra også, så totalt var vi hele 580 personer på plass. Fem hundre og åtti der, altså. Dette må med god margin ha vært det mest solide bortefeltet iallfall jeg har opplevd fra Tromsø-hold i Eliteserien!

Etter pause fortsatte vi synginga, og etter fem minutter kunne vi endelig eksplodere i gledesscener. Etter en krempasning fra Jostein Gundersen rundet Maï Traoré Stabæk-keeperen og satte ballen i mål. Flagg, røyk og jubel, og ikke minst 0-1 på storskjermen!

Resten av kampen ble dessverre ikke en parademarsj, slik jeg hadde håpet da vi tok ledelsen, men i stor grad et forsøk på å ri inn ettmålsledelsen. For oss som har fulgt TIL tett i noen år vet vi hvor nervøst dette kan være, men med «Nye TIL» føler jeg meg langt tryggere enn jeg har gjort før. Helt trygt var det dog ikke, og trener Helstrup gjorde det enda mer nervepirrende da han valgte å foreta et dobbelbytte på en defensiv dødball! Heldigvis ble både denne sjansen og de andre mulighetene Stabæk hadde til å utligne alle forgjeves, og vi sang og sang og sang for å støtte «Gutan».

Det sto dermed fortsatt 0-1 da vi, såre i halsen etter all synginga, etter fem lange tilleggsminutter kunne slippe jubelen løs for å være tilbake på vinnersporet etter arbeidsuhellet forrige helg.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av TIL (@tromsoil)

Etter å ha fått feiret seieren sammen med laget og hjulpet til med å rydde sammen supporterutstyret tok jeg med meg Arne hjem, hvor vi fortsatte feiringa med en solid torsketungemiddag. Av og til er det viktig å bruke litt tid på å opprettholde noen stereotypier om det nordnorske!