For å ferdigstille ei strålende groundhoppinghelg hadde jeg denne søndagen sett meg ut to kamper i vårt nest nærmeste ferieland, Sverige. Jeg satte derfor kursen mot Töcksfors, hvor jeg etter å ha fylt bagasjerommet med vaniljecola plukket opp André og vi sammen fortsatte østover. Etter en drøy times kjøring ankom vi vår destinasjon, og inntok arenaen hvor det skulle spilles kamp på nivå åtte mellom andrelagene til Grums og Råtorp.
Morsomt nok hadde jeg sett begge disse lagene i aksjon tidligere, men her i Grums hadde jeg altså aldri vært på kamp. Bak en ganske så generisk kunstgressbane lå det en liten jordvoll med et lite bygg oppå, og når man entret denne fikk man se en finfin gressbane med en litt sliten grusløpebane rundt. På motsatt side lå en liten tribune i skogkanten, så her var det virkelig duket for en flott dag. Dessverre, siden dette var en kamp mellom to andrelag ble det nok langtfra noen folkefest, men vi så likevel fram til en forhåpentligvis målrik og spennende kamp.
Det skulle vise seg at vi bare kom til å få oppfylt ett av de to ønskene våre. Det gikk under to minutter før vi fikk første scoring, og vi ble da litt i villrede om hvilket av lagene det var som hadde tatt ledelsen. Det så nemlig veldig ut som om begge hadde samme logoer på brystkassa, så det virket som om Råtorp-spillerne hadde lånt Grums' bortedrakter. Først trodde vi det var Råtorp 2 som hadde scoret, men da det kom opp 1-0 på måltavla skjønte vi at det faktisk var hjemmelaget som nå ledet.
De hvitkledde, som vi etter hvert skjønte at faktisk var hjemmelaget, fortsatte å være klart best, men flere scoringer lot vente på seg. Da pausen kom sto det fortsatt 1-0, og ut fra hvor mange av de andre av de noenogtretti frammøte samlet seg skjønte vi at det var en kiosk tilgjengelig.
På vei mot kiosken for å skaffe noen forfriskninger kom andre omgang i gang, og nå gikk det enda kortere tid enn i første omgang før vi fikk en scoring, og det sto faktisk 2-0 etter ganske nøyaktig femten sekunders spill! 3-0 kom så to og et halvt minutt etter dette, og nå var det «no looking back» for Grums-laget.
I det 52. minutt kom 4-0 etter en situasjon hvor en av karene fra Klarälvens bredd fikk gult kort for protester fordi han mente det skulle vært dømt offside, og etter 66 minutter økte Grums 2 til 5-0. Rett før det var spilt 72 minutter ble så noe nedfallsfrukt etter et hjørnespark stanget inn til 6-0.
I sluttminuttene kom også 7-0 og 8-0, så den spenningen jeg hadde håpet på før avspark, den hadde jeg definitivt ikke sett mye til. På overtid havnet ballen faktisk enda en gang i nettet bak Råtorps målvakt, men denne gangen ble bortelaget reddet av en god offsideavgjørelse fra dommeren.
Kampen endte dermed 8-0, og det var bare å innta bilen for å dra videre til dagens neste reisemål.
Etter tunge overveilelser over hvor søndagsturen skulle gå endte jeg etter å ha våkna tidlig med å gå for det alternativet som i utgangspunktet ville få meg hjem tidligst. Jeg satte derfor kursen østover gjennom et tåkete Romerike, og kom etter noen timer fram til Karlstad. Her navigerte jeg meg fram til Mariebergs Idrottspark, hvor det var klart for seriefinale i division 6 (Altså nivå 8) mellom Sommarro IF og andrelaget til Råtorps IK.
Noe av det første som skjedde etter jeg hadde parkert og gikk ned til banekanten var at en av hjemmelagets spillere kom bort og ønsket meg velkommen og lurte på om jeg var «bloggaren från Nårje». Han kunne fortelle at han hadde lest bloggen, og gledet seg til jeg skulle komme og se kamp med dem. Ellers var det et yrende folkeliv her, da noen småttiser hadde noen form for avslutning med utdeling av diplomer og medaljer.
Gressbanen så stort sett ganske fin ut, men det var tydelig at det var høst, og at det hadde regnet litt selv om det var helt strålende vær i dag. I feltet foran det ene målet sto to mann med en snøskuffe og en bøtte, og prøvde å øse vekk mest mulig vann, så HELT perfekte kan man nok ikke si at forholdene var.
Kampstart nærmet seg, men først skulle hjemmelagets spillende trener feires. Som styreleder sa da hun gjorde heder på ham fordi han hadde passert 200 kamper for klubben: «Det er ikke så veldig ofte det skjer, men vi har tradisjon på å markere det når det skjer». Blomster og ei trøye med nr 200 på ryggen ble delt ut, og så var det klart for å starte.
Utgangspunktet foran denne kampen som var siste serierunde var at tabellsituasjonen i avdelinga var uhorvelig spennende. Ikke mindre enn tre lag lå likt på topp med 37 poeng og var bare skilt av målforskjellen. På førsteplass fant vi dagens hjemmelag med +42, på andreplass IK Deje med +36, og på tredjeplass Råtorp 2 med +27. Deje spilte samtidig som denne kampen mot et lag lenger ned på tabellen, og hadde altså gode muligheter til å hente inn mye av målforskjell-luka.
Dette var nok en medvirkende årsak til at da vertskapet etter vel åtte minutters spill tok ledelsen var jubelen ganske stor fra flesteparten av de oppimot 150 frammøtte. Hjemmelaget fortsatte å styre kampen en god stund, men utover i omgangen ble Råtorp mer med på notene, uten at det ga dem noen scoringer.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og etter et drøyt kvarter var det igjen klart for mer fotball. Seremonien før avspark, litt tilleggstid, og en litt langdryg pause gjorde at jeg plutselig innså at mitt stramme tidsskjema foran neste kamp kom til å ryke, ikke minst fordi jeg hadde klart å glemme hjemme posen med svenske kontanter, så jeg måtte innom en minibank på vei til kamp også.
Utover i andre omgang ble de rødhvite mer og mer frustrerte, fordi de produserte voldsomt med sjanser, men det så ikke ut som om noe ville inn. Samtidig begynte det å tikke inn rapporter fra Deje, hvor hjemmelaget hadde opparbeidet seg en solid ledelse og var i ferd med å spise opp hele forspranget på målforskjell som Sommerro hadde hatt.
Med drøyt ti minutter igjen av kampen kom beskjeden alle hadde fryktet: Deje ledet 8-1, og dermed var de foran på tabellen. Sommerro presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de fikk noen scoringer, mens Råtorp med sin klart dårligere målforskjell innså at de neppe uansett ville kunne ta igjen Deje, så da var det nest beste å ødelegge for dagens motstanderes muligheter.
Da kampen etter flere minutters tillegg i tiden tok slutt sto det fortsatt 1-0, og svært skuffet sank hjemmelagets spillere sammen ute på banen. Rapportene fra Deje sa at der sto det nå 9-1, så heller ikke ett mål til hadde vært tilstrekkelig her.
Jeg stormet mot bilen, og satte kursen mot sentrum i håp om å finne en minibank på vei til neste kamp.
Etter en god natts søvn på herregården etter gårdagens kamp spiste jeg frokost før vi igjen satte kursen ut i den värmlandske sommeren. Dagens første mål hadde for meg opprinnelig vært en svipptur til Karlskoga, men denne kampen var flyttet så da ble jeg i stedet med Ray og Tom på en kamp ikke langt unna. Etter at min vanligvis trofaste venn Google Maps hadde ledet meg ut på en liten bomtur kom jeg heldigvis fram i tide både for å finne parkering og få sett starten av division 6-kampen (altså nivå 8) mellom Råtorps andrelag og Deje IK.
Jeg var jo tidligere i år og så kamp med vertskapets førstelag, men da spilte de på lånt bane et lite stykke unna, så dette var mitt første besøk på Råtorpsvallen. Det dundret stadig tog forbi på sporet rett bak benkene hvor en god del av tilskuerne hadde plassert seg, mens de som hadde inntatt de små tribunene på motsatt side hadde det betraktelig roligere.
Rolig var det derimot ikke ute på den flotte gressmatta, hvor det etter min mening var serielederne fra Deje IK som kom best i gang. Det føltes derfor på ingen måte ufortjent da de etter vel sju minutters spill fikk ballen i mål til 0-1 etter et skudd fra en vinkel man skulle tro det var helt umulig å score fra!
Gjestene fortsatte å virke ganske kontrollerte, og anført av sin kaptein Robin Olsen (Nei, ikke Aston Villa-keeperen) ryddet de lenge unna det hjemmelaget kom med. Dette varte helt til vi hadde passert halvtimen spilt. Et nydelig Råtorp-angrep endte med scoring, og det sto 1-1!
Noen minutter senere ble et Råtorp-angrep rødtrøyene mente skulle vært avvinket for offside ikke det, og det hele endte med at angriperen ble felt innenfor sekstenmeteren så det ble dømt straffespark. Jeg sto ganske bra plassert, og er ikke overbevist om at det skulle vært dømt offside, så sånn sett var det helt greit at det ble 2-1 på straffesparket i det 39. minutt.
Etter utligningen hadde hjemmelaget tatt mer eller mindre totalt over, så da lagene gikk til pause med 2-1 i boka var det for så vidt et greit resultat, men jeg mistenkte at vi nok ikke hadde sett kampens siste scoring ennå.
Da andre omgang kom i gang tok det ikke veldig lang tid før mine mistanker ble bekrefta. De første som kunne juble var hjemmefansen, da Dejes keeper etter først å ha levert en kjemperedning måtte gi tapt drøyt fem minutter senere, så det i det 54. minutt ble 3-1.
Deje hadde dog ikke gitt opp, og i det 63. minutt tok gjestene et hjørnespark som ved første øyekast så totalt mislykket ut. Han som etterhvert fikk tak i ballen hadde likevel ikke tenkt å la dette ødelegge for ham, og la inn til en lagkamerat som fikk stjernetreff på hodet og stanget ballen i mål til 3-2.
Det tok likevel under to minutter før håpet som nå var tent igjen ble slukket. Bortelagets keeper hadde en glipp som ble utnyttet på verste vis for de tilreisende, og dermed kunne Råtorp-folket juble for 4-2.
De siste minuttene satte Deje alle kluter til framover for å prøve å få med seg iallfall ett poeng hjem, men da gikk det som det ofte gjør. Med 86 spilte minutter kom 5-2, og noen sekunder inn i overtiden kom også 6-2, så det var en skuffet gjeng som vendte nesen nordover langs Klarälven da dommeren hadde blåst av kampen.
Jeg takket Ray og Tom for selskapet, og mens de skulle se en kamp litt lenger sørvest på vei hjemover satte jeg kursen nordover for min andre kamp for dagen.
