Etter å ha dratt fra kampen i Norrviken havnet jeg i en grusom kø på E4 inn mot Stockholm, men da jeg kom ut på andre sida var det heldigvis nesten ingen biler i min retning. (Inn mot byen var det derimot enda verre trafikk på veien sørfra enn det hadde vært nordfra). Jeg rakk derfor med god margin å komme meg inn på stadion i Södertälje for å se kamp i division 2 mellom Syrianska og Sleipner.
Stadionet var virkelig lekkert, med en svær sittetribune på den ene sida, og godt med ståplasser motsatt. Det var bare sittetribunen som var åpen i dag, og selv om vi som var der hadde spredt oss godt utover virket det rimelig tomt på en tribune med kapasitet til nesten 3500 mennesker når vi bare var ca en prosent av dette på plass.
Syrianska, som så sent som i 2013 spilte i Allsvenskan og var de syriansk-svenske fotballklubbenes flaggskip, har de senere år både hatt sportslig og økonomisk motgang og siden 2020 vært henvist til å spille på det fjerde nivået i svensk fotball. Det var nok dette som gjenspeilet seg i det manglende publikumsoppmøtet, men det at det var påske virket nok også noe inn.
Da kampen kom i gang gikk spillet litt fram og tilbake, men etter ti minutter fikk gjestene satt ballen i mål etter et hjørnespark. 0-1, og mye frustrasjon blant de mest engasjerte på tribuna.
Resten av første omgang syntes jeg Sleipner så sterkest ut, men det eneste nevneverdige som skjedde var at en due bæsjet på meg.
Det sto derfor 0-1 både ute på banen og mellom duene og meg da det ble pause. Jeg så at kiosken nå var åpen, men fant ut at jeg skulle heller prioritere en ordentlig middag på vei tilbake til Bålsta etter kampen.
Etter pause virket Syrianska langt mer påslått enn de hadde vært i første omgang, mens jeg begynte å mistenke laget fra Norrköping for å prøve å safe inn seieren, og eventuelt øke ledelsen hvis en anledning bød seg gjennom en kontring. Denne anledningen kom aldri, og da 1-1 ble skutt i mål fra langt hold i det 79. minutt fikk jeg høre at speaker ikke bare var entusiastisk da han presenterte lagoppstillingen!
I sluttminuttene prøvde begge lag hardt å få seg et vinnermål, men tross at en Syrianska-spiller pådro seg direkte rødt kort etter en horribel takling på midtbanen fikk vi ikke flere mål, og begge lag kunne sånn mellomfornøyd takke for kampen med 1-1 på tavla.
Jeg satte som tenkt kursen tilbake via et spisested, og holdt på å bli kraftig forsinka da bommen over Hjulstabron gikk ned rett foran bilen min, men heldigvis bestemte båten seg for å vente litt til, så bommen åpna seg igjen og jeg kunne returnere relativt etter tidsskjemaet.
I fjor tilbragte jeg den første helga i oktober i Stockholm for å groundhoppe litt og i tillegg få med meg en Elfsborg-kamp, og jammen hadde jeg ikke gjort det samme nå i år! Jeg hoppet på et fly til Arlanda, tok bussen til samme leilighetskompleks som i fjor, og tok deretter et lokaltog sørover gjennom den svenske hovedstaden til jeg kom til forstadskommunen Haninge. Her fant jeg meg en liten buffetmiddag før jeg dro ut til Torvalla IP hvor det skulle spilles kamp i division 2 (altså nivå 4) mellom IFK Haninge og IK Sleipner.
Da jeg kom fram ventet jeg på parkeringsplassen til Terje dukket opp med sin leiebil, så jeg kunne deponere snacksen og brusen jeg hadde kjøpt der under kampen. Sammen entret vi så arenaen, og oppdaget at kampen ikke skulle spilles på den banen vi hadde trodd på forhånd, som var en kunstgressbane med løpebaner rundt. Det viste seg nemlig at det på det som på Google maps så ut som en megasliten gressbane var det nå en ganske ny kunstgressmatte med en liten tribune ved siden av, og det var her kampen skulle spilles.
Vi tok plass på tribuna, og så at i det ene hjørnet av banen hadde en liten gjeng unger plassert seg med en improvisert tromme samt noen flagg og bannere, og anført av en pjokk med megafon kom det en jevn strøm av lyd herfra. Det viste seg raskt at det ikke bare var her det kom lyder denne fredagskvelden. Helt foran på tribuna satt det to karer med hver sin ølboks, og fra den ene av disse kom det med ujevne mellomrom noen voldsomt engasjerte Haningesupporter-sanger, tidvis avbrutt av en voldsom uling fra et lufthorn han blåste i.
Selve kampen var ikke ventet å bli spesielt spennende. Hjemmelaget hadde alt vunnet serien og var klare for opprykk, mens gjestene var trygt plassert midt på tabellen. Etter avspark ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og da de etter et lite kvarter tok ledelsen 1-0 var det på ingen måte ufortjent.
Resten av første omgang fikk vi ikke flere mål, selv om begge lag produserte noen sjanser. IFK Haninge viste hvorfor de var seriemestere og så klart sterkest ut, men ballen ville altså ikke i mål for dem. Gjestene fra Norrköping kom til noen muligheter, men klarte ikke å utnytte dem, og det sto dermed fortsatt 1-0 da det ble pause.
Da andre omgang startet tok det under to minutter før en kort corner endte med scoring, og det var hjemmelaget og deres fans som kunne juble for å ha økt ledelsen til 2-0.
Knappe ti minutter inn i omgangen ble så det lille av spenning som gjensto fjernet, da et skudd snek seg gjennom hendene til bortelagets målvakt, så det sto 3-0. I det 59. minutt reduserte riktignok gjestene til 3-1 på et frispark, men det var nok ingen av de omlag 70 frammøtte som trodde dette skulle påvirke sluttstillingen.
Til konstant lyd fra de unge supporterne fortsatte hjemmelaget å føre an, men flere mål fikk vi ikke.
Det sto dermed fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av, og mens spillerne hastet mot garderoben i den kjølige høstlufta fikk jeg Terje til å kjøre meg til en togstasjon nært hotellet hans, så jeg kom meg i hus for å samle krefter til lørdagens kamper.
