Vaaler - Elverum 2 (3-3)

Siden jeg i 2019 besøkte Vaaler på deres hjemmebane i Våler i Solør har klubben inngått et samarbeid med naboene fra Braskereidfoss litt lenger nord langs Glomma. Etter at flere muligheter til å se kamp på «Fæssa» hadde unnsluppet meg hadde jeg denne mandagen endelig satt kursen nordøstover fra hovedstaden. Etter en liten omvei for å spise «Motti og flesk» på Finnskogen kom jeg fram til en finfin gressbane badet i sol, og der det var i ferd med å bli gjort klart for femtedivisjonskamp mellom Vaaler og andrelaget til Elverum.

Etter at jeg hadde hilst på hjemmelagets trener, og dommeren som kjente meg igjen fra tidligere banehoppingsbesøk i regionen ble det foretatt en høytidelig innmarsj, og etter at det var bestemt hvem som skulle starte valgte Elverums kaptein å starte med sola i øynene, ettersom han nok mistenkte at kveldssola kunne bli enda mer slitsom i andre omgang.

Fra start gikk det bare såvidt over tre minutter før ballen gikk i mål, og det var da gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen. Vaaler kan nok her bare takke seg selv, for målet var en direkte konsekvens av den klassiske «en straffbar dytt i ryggen som i stedet ender opp med å gi offeret mer fart så han kommer seg forbi en forsvarsspiller». Ballen gikk riktignok først i stolpen, men returen ble hamret inn til 0-1.

Gjestene fra den lille festningsbyen fortsatte å framstå sterkest, men da 0-2 kom i det 24. minutt var det egentlig hjemmelaget som hadde sett ut som om de var i ferd med å komme tilbake i kampen, så det var nok et hardt slag for dem at bortelagets ledelse i stedet økte.

Sorttrøyene ga likevel ikke opp, og etter 31 minutters spill var det hjemmefansens tur å juble, da 1-2 ble satt inn etter et angrep hvor jeg syntes det lukta litt offside, men man hadde nå 1-1 i litt omstridte offsideavgjørelser som ga mål, ettersom også 0-2 hadde vært en scoring hvor det forsvarende lag mente assistentdommeren burde ha viftet med flagget.

Uansett sto hjemmelaget nå i scoringsprotokollen, og de pushet nå voldsomt på for å få balanse i regnskapet igjen. 5-6 minutter etter reduseringsmålet kom de til en enorm sjanse hvor ballen etter et hjørnespark endte i tverrliggeren, men de måtte vente enda litt før et kanonskudd fra litt uti feltet gikk inn like før klokka passerte 39 spilte minutter. 2-2, og kampen var igjen vidåpen.

Foran det jeg kom fram til måtte være drøyt 70 tilskuere (Det var litt vanskelig å telle ettersom en god del satt i bilene sine og så kampen) sto 2-2 seg til pause, og jeg gikk for å inspisere kiosktilbudet. Til min store skuffelse var det ingen vafler å finne, så jeg forlot kiosken med uforrettet sak og brukte resten av pausen på å sjekke Yr for å se om de skumle skyene som hadde dukket opp kom til å gjøre andre omgang mindre trivelig enn første hadde vært (Meteorologene lovet at det skulle holde seg tørt, og det viste seg å holde stikk.)

Etter pause tok Elverum 2 igjen over initiativet i kampen, og litt før kvarteret var spilt klarte de å framprovosere et straffespark. Vaalers keeper fikk seg en real smell selv i situasjonen hvor han både pådro seg selv et gult kort og ga bort straffen, men etter et par minutter var han igjen på plass mellom stengene, uten at han kunne forhindre at ballen ble skutt i mål til 2-3 og hattrick for den tidligere Gjøvik-Lyn- og Raufoss-spilleren Håvar Befring.

Litt etter at omgangen var halvspilt brøt hjemmelaget ut i jubel for det de trodde var en utligning, men denne gangen hadde mannen med flagget hevet armen, og vertskapet måtte skuffet innse at de fortsatt lå under.

Lå under gjorde de også da vi gikk inn i tilleggstiden, men dette skulle vise seg å ikke vare. Etter et hjørnespark foretok nevnte Befring en helt håpløs takling på en motspiller som var på vei ut av sekstenmeterfeltet.

Dommeren var ikke i tvil og blåste straffespark, og da dette ble satt i mål med 94:20 på min stoppeklokke var skytteren raskt inne og hentet ballen for å prøve å få ett mål til.

Vi skulle likevel ikke få noen avgjørelse denne mandagskvelden. Da klokka passerte 96 minutter blåste dommeren av, til store protester fra spillere som mente at på grunn av straffen og scoringa burde det vært lagt til enda mer, men dette hjalp ikke. 3-3 var det registrerte sluttresultatet, og det virket når sant skal sies som om begge lag var rimelig misfornøyde med dette.

Jeg inntok igjen bilen, og plottet nå inn raskeste vei hjemover. Reisen forløp høyst begivenhetsløst, og snart var jeg på plass hjemme i blokka i Groruddalen igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.